Ville en nattflyvning gi valuta for pengene?
Det er ingen hemmelighet at jeg var nokså lunken til opplevelsen på vei mot Miami. Nå skulle jeg derimot gi British Airways en ny sjanse, men hadde mine tvil om at det ville bli noen særlig bedring. Ihvertfall før take-off.
Det var forholdsvis lett å finne frem til innsjekk på flyplassen. Drosjen slapp oss av like utenfor og vi ruslet elegant inn mot førsteklasseskranken. Eller førsteklasse og førsteklasse. Slusen var åpen for både business class og gullkortinnehavere også.
Ingen dedikert skranke
Allerede nå skjønte jeg at det var på’n igjen med dårlig bakkeservice. Heldigvis var det ingen kø å spore og innsjekk gikk effektivt for seg. Men det var på ingen måte noen ekstravagant mottagelse. Endog Turkish Airlines har mer imøtekommende og innbydende innsjekk i sin business class enn dette. Hvor er den røde løperen?
Nuvel. Nå gjaldt det å finne fasttracken, eller rettere sagt TSA PreCheck. som det sto at vi hadde krav på. Vel fremme viste det seg at det ikke fantes. Vi måtte stille oss i køen for den vanlige sikkerhetskontrollen. Nå var virkelig alt håp ute. Første klasse i vanlig sikkerhetskontroll?!
Etterhvert fikk vi dog tildelt et blått ark med informasjon om halvveis TSA PreCheck. Det vil si at du kunne beholde beltet og jakken på, men computeren måtte allikevel tas ut. «Expedited screening», kalte de det. Dem om det, tenkte jeg.
Ingen dedikert førsteklasselounge
Som om ikke sikkerhetskontrollen var skuffende nok, skulle vi virkelig kjenne på fortaptelsen i jakten på lounge. Vi hadde visstnok adgang til American Airlines’, men slett ingen Flagship Lounge. Den befant seg nemlig i en annen terminal.
Nei, her måtte vi nøye oss med et såkalt premiumlounge som tok inn alt av gullkort og business class i tillegg. Du kan lese hele anmeldelsen av American Airlines Premium Lounge her. Den var faktisk ikke så ille som jeg fryktet.
Vi fulgte med på skjermen i loungen og ruslet i høvelig tid ned til gate. Som sist var det som sto på tavlen bare vissvass. Kabinpersonalet var ikke engang gått ombord idet vi kom ned. Dermed samlet førsteklassepassasjerene seg foran sperrebåndet trippende etter å komme seg ombord.
Det er i grunnen svært pussig at British ikke tar spesielt vare på sine førsteklassepassasjerer i form av å ta dem til gate idet boarding går i gang og forbi resten. Her sto vi altså i kø med business class og gullkort. Jeg trodde virkelig at førsteklasse skulle hevde seg over disse. Men den gang ei.
Fra halvfull til full kabin
Etter en noe forsinket ombordstigningsprosess var jeg andremann inn. I døren sto noen lett stressede flyvertinner og ønsket velkommen. Denne gangen glemte de å tilby seg å følge meg til setet. Jeg var dog ikke ukjent og fant frem selv.
Nå var jeg spent på hvor full kabinen kom til å bli. På forhånd hadde jeg nemlig sjekket setekartet og funnet ut at godt over halve kabinen var ledig. Nå var sannhetens time kommet: hvor mange hadde fått oppgradering?
Fasiten kom sakte, men sikkert mens det strømmet på. Som sist var det en Boeing 747 som skulle ta oss til London, og alle i førsteklasse måtte spasere igjennom premium economy for å komme frem i snuten. Andreetasjen var nemlig forbeholdt business class.
Det var kun ett ledig sete i førsteklasse da meldingen om boarding complete kom. British lider tydeligvis samme skjebne som SAS: alle kjemper om oppgradering til den beste klassen. Dermed svant håpet hen om ekstraservice også denne gangen.
Setet var forøvrig prikk likt som sist, bortsett fra at jeg nå satt på motsatt side av kabinen. Les mer om det lite private setet i min tidligere anmeldelse her!
Hopp ombord i pysjen
Den ordinære velkomstservicen rullet derimot i gang. Velkomstdrinken, toalettmappen og pysjen kom sammen med en real dose kunstig smalltalk. Denne gangen fikk jeg også slippers uten å etterspørre. Det viste seg derimot ikke å gjelde alle. Reisefølget fikk beskjed om at de ikke hadde nok til alle. Sløvt.
Mens flyet fyltes opp ruslet jeg til toalettet for å skifte til pysj. Hvorfor ikke gjøre det før alle andre når vi var kommet i luften? Mitt valg hadde en smittende effekt, og plutselig satt halve kabinen i pysj før take-off. Herlig. Pyjamasparty på 10 000 meter var ikke akkurat hverdags.
Tynn meny
Med pysjen på åpnet jeg menyen for å sjekke hva som var i vente. Utvalget minnet om en hvilken som helst business class-meny. Dessverre fikk jeg ikke de friterte kyllingklubbene jeg hadde på turen over. Det skulle uansett bli deilig å fortære en fireretters middag i pysjen. Det ble i så fall første gang.
Første rett ut var aperitiffen. Varme søte og salte nøtter med en valgfri drink til. Like etter fulgte appetittvekkeren. Dette var en kanapé bestående av ost og prosciutto-skinke. Enkel, men god start.
Salat til forrett
Deretter ventet forretten hvor du kunne velge mellom kamskjell, artisjokk og trøffelsalat, squashsuppe eller salat med valgfri dressing. Jeg gikk som sist for salaten. Dette var i grunnen bare en forstørret variant av SAS’ salatforrett.
Forskjellen her var kanskje at du kunne velge pestodressing og ikke kun olivenolje. Når det er sagt var dressingen en innertier. Fyldig, kremete og med en tydelig pestosmak. Jeg som vanligvis ikke er en dressingentusiast holdt på å bli det nå.
Business class-hovedrett
Når det gjaldt hovedrett slet jeg med å bestemme meg. Det var nemlig ingen som fristet særlig, da alle minnet om flymat. Biff, kveite, kyllingpai, pasta eller laksesalat. Nok en salat var uaktuelt, og biff har jeg spist så mye av på fly at jeg var lei. Pai var heller ikke helt min greie. Dermed endte jeg opp med den vegetariske pastaen.
Både utseende og smak minnet om TAP Portugals intraeuropeiske business class. Det eneste som manglet var baconet. Det som var en oppløftende opplevelse i business class var nå plutselig blitt en nedtur. Dette var altfor enkelt til å bli servert i første klasse.
Himmelsk dessert
Jeg så i grunnen kun frem til dessert og søvn nå. Til dessert kunne du nemlig velge mellom en sjokoladeostekake, sitronpudding, iskrem, fersk frukt eller ostefat. Som seg hør og bør gikk jeg for to: sjokoladekaken og iskremen. Og du verden for en himmelsk kombinasjon.
Kaken var fløyelsmyk, fyldig og mild. Det var som å spise smør med sjokoladesmak. Med den kraftige vaniljeisen til ble dette avslutningen jeg hadde gledet meg til. Det lodne reisefølget så ut til å storkose seg med fangsten.
Med kaken innenbords var jeg nå mer enn klar for å krype til køys. En flytur på åtte timer, hvor maten tar godt over halvparten av tiden, er ikke optimal for en god natt søvn, men jeg skulle jammen meg ha de tilmålte timene.
Fra sete til seng
Etter å ha vært en tur innom toalettet kom jeg tilbake til et ferdig oppredd sete. Herlig. Sånn skal det gjøres. Dessverre var kvaliteten som sist. Ingen madrass og med pute og dyne som selv SAS klarer å levere. Dessuten var det lite privat og trangt.
En som så ut til å finne seg meget godt til rette var det lodne reisefølget. Dette ble jo rene kingsizen for små kropper. Det var slett ikke så verst for meg heller idet jeg hoppet oppi i pysjen. For første gang skulle jeg sove i pysj i fly. Og du verden for en behagelig opplevelse. Ingen stram skjorte og intet belte som gnaget.
Knappe fire timer ble det. Jeg var så borte at flyvertinnen måtte vekke meg til frokost. Ved siden av meg så jeg folk avslå tilbudet om frokost, og jeg var fristet til å gjøre det samme. Men nå driver jeg engang en blogg og bør rapportere om hele reisen.
Det skal forøvrig nevnes at du hverken har tilgang på snackbar eller mellommåltider. Ihvertfall sto det ikke i menyen og det ble heller ikke opplyst om det. Her har British noe å lære av Singapore Airlines.
Lett frokost før landing
Jeg spratt opp, men kjente at matlysten ikke var helt på topp. Det måtte bli en lett frokost. Dermed ba jeg om juice, smoothie, yogurt og frukt til forrett. Dernest gikk jeg for en french toast til hovedrett. Den fyldige engelske frokosten sto jeg elegant over.
Igjen fikk jeg en kraftig følelse av business class. Alt var veldig enkelt presentert, og smakene heller ikke revolusjonerende. Rett og slett bare helt greit.
Med frokosten innenbords var det klart for landing. Flyvertinnen fjernet teppene og rettet opp stolen i loddrett posisjon. Ut av vinduet var det grått. Det var tydelig at vi var på vei innover London. Men reisen var ikke over ennå. Nå skulle jeg inn i det aller helligste hos British Airways.
Konklusjon
Alt i alt en skuffende tur tatt i betraktning at det er snakk om det ypperste av det ypperste du forventer. Hvis dette hadde vært en business class, ville jeg gitt svake fem stjerner, men som førsteklasse faller det totalt igjennom. Særlig med tanke på den fraværende bakkeservicen.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
PS! Likte du innlegget? Doner en slant til meg her!
Flere bilder
Video
Turens høydepunkt
Gå ikke glipp av turens store høydepunkt som jeg ble snytt for på vei mot Miami. Bli med inn i legendariske Concorde Room. Klikk her!