Ja, jeg følte meg litt som Morgan Freeman der jeg satt.
Du har kanskje sett reklamen hvor han med sin dype og beroligende røst forflytter seg fra sted til sted i business class-setet og konkluderer med at du bør «widen your world»? Samme sete skulle jeg sitte i.
Etter en opplevelsesrik time i CIP-loungen bar det av gårde mot gate. Denne viste seg å være et godt stykke unna terminalen. Mens vi ruslet nedover de evinnelige korridorene slo det meg at det hadde gjort seg med sjåfør. Nuvel. Dette var tross alt ikke førsteklasse.
Buss for fly
Vi kom frem til gaten i grevens tid. Folk var alt begynt å gå ombord. Til min store overraskelse oppdaget jeg at det var buss for fly, og til enda større forbauselse at alle ble skviset inn i samme vogn.
Det er merkelige greier det med at Turkish spanderer privat minibuss ved avstigning, men intet ved ombordstigning for passasjerer i business class. Dermed er det bare å håpe på at flyet står ved en gate når du skal ombord og parkerer langt unna ved avstigning.
Skuffet over plasseringen
Jeg stilte meg så klart fremst ved bussdøren for å komme først ombord . Vel inne måtte vi passere første del av business-kabinen og inn i den bak like foran økonomiklasse. Umiddelbart kjente jeg på skuffelsen over å havne bak her når vi hadde betalt fullpris for billettene. Reisefølget istemte.
Etterhvert som folk kom ombord innså vi at det var ingen som satte seg bak her med oss. Alle tuslet videre bakover. Jøss, tenkte jeg. Skulle vi få hele kabinen for oss selv? Det ville i så fall bli en eneste stor lounge i skyene.
Hvor blir det av velkomstdrinken?
Reisefølget fortsatte derimot klagingen. Denne gangen over den sendrektige servicen. Velkomstdrinken var etterspurt. Jeg prøvde å berolige reisefølget med at de trolig ville gå i gang når alle var ombord, og min antagelse stemte.
Kabinen virket forøvrig oppgradert og ny. Det var hele tre år siden sist jeg fløy interkontinentalt med Turkish. Nå var jeg spent på å se om noe var forandret siden sist.
I setet lå det en tykk pute, et tynt pledd og noen slippers. Senere skulle både hodetelefoner, toalettmappe og meny bli delt ut, men først var det dags for velkomstdrinken.
Jeg gikk selvsagt for min faste limonade. Reisefølget var derimot ikke tilfreds med fruktdrinkene og ba om champagne. Dette ble selvsagt fikset. Etterfølgende kom både hodetelefoner og toalettmappe.
Alltid på nett
Etter at all bakkeservice var gjennomført var det klart for take-off. Ut av vinduet nøt jeg synet av Istanbul i nattens prakt, men ble brått vekket av et pling.
Setebeltene kunne tas og Wi-Fi kobles på. Jeg fyrte i gang iPhonen for å se om jeg kom på. Wi-Fi skulle visstnok være gratis for oss i business class. Bingo. Jeg var på.
Jeg ble altfor oppslukt i hva som skjedde ute på det store nettet at jeg glemte å se igjennom menyen og bestemme meg for hva jeg skulle ha. Kokken var alt på vei inn i kabinen for å ta bestillingen. Jeg måtte handle raskt.
Jeg røsket til meg menyen og tok en kikk. Her hadde jeg tre forretter og tre hovedretter å velge mellom. Jeg tok noen kjappe valg mens kokken noterte flittig. Like etter begynte servering.
Aperitiff
Først ut var aperitiffen med varme nøtter i skål og den forhåndsbestilte drinken. Jeg nippet til drinken og knaste på nøttene mens jeg ventet på brettet med forrett.
Forrett
Til forrett hadde jeg gått for tyrkisk meze, selv om jeg også kunne valgt laksetartar med reker eller gresskarsuppe. Til min store overraskelse var mezen den samme som på turen ned mot Istanbul. Med andre ord ikke noe spenstig å spore her.
Hovedrett
Av hovedretter kunne jeg velge mellom grillet laks, karniyarik eller pasta rigatoni. Det måtte bli sistnevnte til tross for at det var det vegetariske alternativet.
Presentasjonen var aldeles utsøkt, mye bedre enn på den intra-europeiske flyvningen. Lukten av lett parmesan fløt i luften og det lodne reisefølget så ut til å storkose seg.
Ettersom det også var blitt mørkt utenfor gjorde det stearinetterlignende lyset susen. Stemningen av å spise et bedre måltid var utvilsomt til stede. Og smaken levnet ingen tvil. Pastaen var al dente og smakfull. Dette kunne like gjerne vært servert på en bedre italiensk restaurant.
Dessert
Jeg kjente trettheten komme sigende og var mer enn klar for desserten. Dette var nemlig mitt favorittmåltid og selve høydepunktet med Turkish-flyvningen. Når den elegante trallen med alle de søte fristelsene ruller igjennom kabinen vil endog den sunneste trimdronning få vann i munnen.
I motsetning til forrett og hovedrett velger du ikke desserten på forhånd. Her finner du din favoritt på trallen. For anledningen kunne du velge mellom sjokolademousse, panna cotta av jordbær og mango, sjokoladekake, aprikosbrioche, ost og frukt.
Jeg kunne simpelthen ikke dy meg og valgte tre desserter: sjokolademoussen, sjokoladekaken og den ferske frukten. Og du verden for en avslutning på treretteren. Sjokoladen var en drøm. Jeg fikk ikke nok. Harmonien mellom lyst og mørkt var aldeles perfekt.
Lekre toaletter
Mett og tilfreds var det nå bare én ting som gjensto: søvn. Jeg takket pent nei til brennevins- og kaffetrallen som kom like etterpå, og ruslet like gjerne til toalettet for å gjøre meg klar for sengen.
Toalettet var virkelig romslig og hadde en automatisk vask på tilnærmet normal størrelse. Det duftet friskt, det var grønt og en rekke såper og kremer sto fremme. Dette var nok et av de bedre flytoalettene jeg har besøkt. Det manglet bare en dusj.
Leggetid
Nuvel. Jeg ruslet mot setet for å gjøre klar sengen. Ettersom vi hadde tilnærmet hele kabinen for oss selv, tok jeg meg friheten til å re opp et tilfeldig sete ved vinduet. Da kunne jeg både ha et sete og en seng dersom jeg skulle finne på å variere litt de neste timene.
Reisefølget så ut til å finne seg meget godt til rette i den helt flate sengen. Jeg slo meg også ned. Nå skulle det bli godt med noen timer på øyet før frokost.
Puten og pleddene var i og for seg ganske ordinære, og søvnen ble så som så, men deilig var det. Jeg ble vekket til frokost. Til min store overraskelse hadde jeg sovet forbi snackbaren. Jeg ante ikke at Turkish hadde samme type snackbar som SAS, og kom dessverre for sent til å teste.
Frokost
Ja, ja. Lyset kom på i kabinen og frokostserveringen gikk i gang. Her, som til middag, fikk jeg en meny å velge fra. Denne var unektelig lik frokost på rommet-menyen du finner på hoteller.
Jeg var i grunnen ikke særlig sulten og gikk for en lett frokost bestående av frukt, kalkunbryst med ost, croissant og müsli. Selvsagt med juice og kakao til.
Reisefølget testet varmmaten og gikk for en omelett. Denne ble skrytt opp i skyene, noe jeg også kunne forstå ut fra den lekre presentasjonen.
For lite tid
Jeg åpnet så vidt vindusskjermene for å titte ut. Her så jeg asurblått hav og grønne øyer. Vi var ankommet Indonesia.
Turen som var på godt over ti timer var brått over. Jeg hadde ikke engang fått testet underholdningssystemet. Ikke én film hadde jeg sett. Nuvel. Det fikk jeg spare til hjemreisen.
Det var på tide å feste setebeltet og gjøre klart for landing. En utsøkt opplevelse i skyene nærmet seg slutten, men eventyret var så vidt begynt.
Konklusjon
Alt i alt en meget behagelig flyvning. Godt med plass, fantastisk mat og profesjonell service. Hva mer kan du be om? Det finnes ingen bedre måte å reise på enn dette. Ihvertfall når det kommer til business class.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Video
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Gled deg til en anmeldelse uten sidestykke neste søndag. Da inntar jeg et av Jakartas aller beste og mest luksuriøse hoteller. Følg meg her!
