Merker jeg egentlig noe til fordelene som diamantmedlem på så kort tur?
Sneen hadde lagt seg tynt i hovedstadens gater idet jeg satte meg på Flytoget med kurs mot Kongens by. Etterhvert som toget suste over de stadig hvitere åkrene kjente jeg stresset øke og Jessheim nærme seg. Det var jo fredag ettermiddag i det verste rushet.
Etter å ha trampet i kø for å komme ut av et overfylt tog ble jeg bryskt møtt av en kald vegg. På Gardermoens sletter er det ingen nåde. Når det er kaldt i hovedstaden må du gange med to for å forstå livet her.
Jeg skyndte meg til automatene for å få sjekket inn bagasjen. Jeg hadde ikke spist siden lunch og så frem til et herremåltid i Jessheims kronjuvel: gullstuen. Ettersom det var «freddan» øynet jeg et aldri så lite håp om burgerfest på ny.
Rushtid
Håpet måtte leve noe til for først skulle jeg sluses inn. Som sedvanlig i rushtiden var det ikke mye tid å spare i fasttracken. Men det var ikke tale om å resignere og stille seg i allmuens rekker. Ihvertfall ikke nå som jeg hadde en diamant i lommen.
Jeg kom meg omsider igjennom og tuslet mot gulloungen. Selvsagt etter et heseblesende maraton via taxfreen. Heldigvis har jeg funnet en snarvei på siden som gjør det litt enklere. Forøvrig er det ganske pussig at du etter IKEA-prinsippet ufrivillig pushes med alkohol og parfyme før du skal ut og reise. Men nok om det.
Jeg registrerte billetten i automaten og gikk inn i loungen. Ved inngangen sto to loungevertinner og ønsket velkommen. En hyggelig gest. Jeg spaserte videre inn og igjennom slusene til gullstuen.
Ikke helt knirkefritt
Til min store overraskelse så jeg at avishyllen var ribbet. Eller overraskelse og overraskelse. Hva annet kan du forvente når rushtiden ebber ut? Heldigvis så jeg at det lå et par Aftenposten og Dagbladet igjen i businessloungen. Jeg gikk dermed ut for å sikre meg disse.
Det varte ikke lenge før jeg støtte på nok en overraskelse. Billetten min var nå ikke gyldig inn i gulloungen. Jeg gikk dermed bort til resepsjonen for å forhøre meg om hva som hadde skjedd.
Som sedvanlig var det første de spurte: «er du gullmedlem da?». Diamant, sa jeg kort. «Enda bedre,» svarte vertinnen, og kunne forklare at det måtte gå et par minutter mellom hver gang jeg gikk inn og ut av gulloungen. Kjekt å vite til neste gang.
Burgerfredag
Etter litt om og men var det omsider klart for å slå seg ned og få i seg noe mat. Blink! Det var sannelig burgerfredag. Denne gangen med bacon. Her var det bare å kaste seg rundt for å sikre seg godbitene. Dessverre hadde burgerbrødet igjen vanskelig med å finne veien til buffeten, og jeg måtte ty til loffen.
Jeg loffet videre og slo meg ned innerst med utsikt ned mot sikkerhetskontrollen. Lite er mer avstressende enn å nyte et bedre måltid mens du beskuer andre stresse.
Etter å ha fylt maven var det på tide å bevege seg mot gate. Boarding hadde ennå ikke begynt, men jeg skulle sørge for å få med meg den prioriterte ombordstigningen. Selv om jeg sto først i køen, kom jeg ikke først inn. Billetten lyste rødt og ba meg kontakte personalet for mer informasjon.
Det lille ekstra
Etter å ha ventet foran snikende medpassasjerer var det omsider min tur til å få hjelp. Etter å ha holdt en brysk tone til de øvrige passasjerene ble damen i skranken plutselig myk som smør. «Du reiser mye du,» smilte hun, og forklarte videre hvorfor billetten min ikke hadde funket denne gangen. Hun beklaget et par ganger og ønsket meg riktig god tur. Jøss, tenkte jeg. Her var det nok diamantkortet som fikk henne til å yte det lille ekstra. Ypperlig.
Vel ombord i sete 5A, like bak gjengen i Plus, slo jeg meg ned. For en tur på knappe timen er det ikke mye mer du som diamant får på raden foran. Et industrielt påsmurt knekkebrød til tyve kroner kanskje. Og da betaler du over dobbelt så høy pris for billetten.
Ettersom det hadde lagt seg et kraftig snevær over Gardermoen var det naturlig nok duket for kaos. Alle fly måtte de-ices, og det var selvsagt ikke lagt til rette for dette. Det er en kjensgjerning at værmelding og planlegging er ukjente begreper på Gardermoen.
I påvente av de-icing ble flyet stående på bakken i nesten én og en halv time. Turen som skulle ta under én time ble plutselig til det tredobbelte. Men omsider kom vi oss av sted. Fra luften kunne jeg forøvrig se den uendelige køen av fly som sto og ventet på de-icing.
Fri drikke
Turen forløp seg ellers som normalt. Trallen kom igjennom kabinen like etter at skiltet med fest setebelte var slukket. Først til Plus, så til oss bak. Som diamantmedlem har du jo fordelen av fri drikke ombord. Dette må jo selvsagt utnyttes.
Jeg hadde forberedt meg på å dra frem diamantkortet for å bevise hva jeg hadde krav på. Heldigvis slapp jeg det denne gangen. Flyvertinnen hadde brakt med seg en sliten papirlapp med oversikt over passasjerene ombord. Hun kunne, før jeg rakk å åpne geipen, opplyse om at jeg hadde fri drikke, og spurte etterfølgende om hva jeg ville ha. Jeg gikk for en Coca-Cola Zero og smoothie.
Og det var det. Mye mer rekker du ikke oppleve på turen fra Oslo til København. Nå var det bare å forberede seg på landing. En god stund etter oppsatt rutetid.
Mer?
Turen stoppet ikke her. Få med deg fortsettelsen på eksklusive Hilton Copenhagen. Husk at du også kan melde deg på e-postlisten min for å få varsel om nye innlegg.
