Anmeldelse av Lufthansa Business Class fra München til New York

Innfrir Lufthansas nest beste klasse ombord?

På langdistanseflyvninger tilbyr Lufthansa hele fire klasser: Economy Class, Premium Economy Class, Business Class og First Class.

For anledningen fikk jeg ikke testet juvelen i kronen, nemlig den sagnomsuste førsteklassen, men heller den litt veslevoksne lillebroren: Business Class.

Innsjekk ble foretatt på Gardermoen før turen ned til München. Dermed fikk jeg ikke testet de lokale innsjekksfasilitetene. Noe sier meg at dette dog ikke er det store å oppleve. Du får bare benyttet businesskranken og fasttracken. Hadde det derimot vært førsteklasse ville saken vært en annen, men nok om det.

Etter å ha slappet av i den enestående Senator-loungen bar det av sted til boarding. Her var allerede HON Circle og førsteklassepassasjerene gått/kjørt ombord. Dermed var det tid for oss med gullkort og business class-billett.

Begrenset eksklusivitet

Det er allerede her du merket at eksklusiviteten ved å fly business class allerede er litt begrenset. Når du står i kø med en rekke andre passasjerer føles det litt som å skulle gå ombord i et vanlig fly. Dette er en av ulempene med å ha så mange seter i den enkelte klassen. I første klasse er det til sammenligning maksimalt åtte personer.

Nok om det. Vel ombord finner jeg meg til rette i det nye og innbydende setet. Det er seks slike i bredden, ganske likt SAS’ gamle konfigurasjon. I setet ligger en pute og et innpakket pledd. I tillegg finner jeg en vannflaske og en fylt toalettmappe.

Umiddelbart føles setet noe trangt til å være business class sammenlignet med SAS og Turkish Airlines. Det slår meg at dette kan skyldes førsteklassen som har 1-2-1-konfigurasjon. Noe må jo de også ha slik at de skiller seg nevneverdig ut og kan forsvare den dobbelte prisen.

Velkomstdrink og meny

Etterhvert som flyet begynte å fylles opp, kom flyvertinnen bort med velkomstdrinken. Her kan du velge mellom sprudlende vin, juice eller vann. Champagnen er visstnok forbeholdt senere servering. De som hadde jakke fikk forøvrig hengt opp denne.

Like etterpå kom flyvertinnen nok engang smilende tilbake. Denne gangen var det for å dele ut menyene og ta drikkebestillingen til for-forretten, altså den varme nøtteskålen. I og for seg litt rart at de tar bestilling på sånt mens maten besluttes mens trallen triller forbi.

Etter at servicen på bakken var unnagjort var det bare å sette snuten opp i været. Så fort setebelteskiltet var slukket gikk forberedelsene til serveringen i gang. Dagens meny var som følger:

Alle dagens tre retter besto av tre valg hver. Typisk kjøtt, fisk og vegetar. Bilder av drikkemenyen finner du forøvrig helt til slutt i innlegget.

Før maten ble det servert en skål med varme nøtter i tillegg til drikken som ble bestilt før take-off.

Treretters måltid

Til forrett gikk jeg for marinerte biffstrimler med gulrot og mandler. En fortreffelig liten forrett som satte i gang smaksløkene. I tillegg fikk jeg servert en usedvanlig frisk salat. Med andre ord en lett start før jeg skulle gyve løs på indrefileten.

Hovedretten ble altså en indrefilet av kalv servert med fersk asparges, poteter og hollandaisesaus. En tradisjonell og grei rett, selv om kjøttet med fordel kunne vært en smule mørere. Til tross for en ok anretning bar retten preg av å være oppvarmet.

Til dessert sto valget mellom ostetallerkenen, rabarbra- og vaniljekaken eller fersk frukt. For meg fristet lite annet enn frukten denne gang. I tillegg kom flyvertinnen rundt med en aldeles fortreffelig Coppeneur-sjokolade som jeg dristet meg til å spørre om to av. Dette rundet av et ok måltid på ypperste vis for en sjokoladeelsker som meg.

Tvungen leggetid

Etter at maten var fortært og restene samlet inn ble kabinen klargjort for leggetid. Vindusskjermene ble trukket for og flyvertinnene trakk seg like kjapt tilbake. Her var det ikke noe annet valg enn å sove, men ettersom dette var en dagflyvning fristet det meg lite med noe mer enn en blund.

Setene var helt greie å sove i. De legges helt flatt, men er fremdeles relativt harde. Teppet du får utlevert er litt stivt og tynt, men fungerer helt greit. Puten er derimot en drøm. Den er fyldig, stor og gir fantastisk avslapning til hodet. Det fristet nesten å ta den med hjem.

Hvor er filmene?

Etter at blunden var unnagjort bestemte jeg meg for å teste underholdningssystemet. Dette så overraskende bra ut til å begynne med, men når jeg begynte å gå litt mer i dybden skulle det vise seg å være ganske så begrenset.

Skjermen i seg selv er stor og fin, og gir en god filmopplevelse. Men for å skape en filmopplevelse trengs filmer, noe det var særdeles lite av med mindre du ønsket å ta en spontan tysktime ombord.

Hodetelefonene, merket Bose, var overraskende gode. Jeg trengte ikke bry meg med å fiske frem mine egne støydempende Bose-hodetelefoner, selv om det nok ville bedret opplevelsen noen hakk til.

Tid for lunch

Etter litt lek med underholdningssystemet begynte det å nærme seg landing. Det var igjen klart for servering. Denne gangen var det lunch som sto på plakaten. Her var det i grunnen ingen valg. Trallen kom igjennom kabinene med alt på og du ble spurt om hva du ønsket. Jeg gikk «all in».

Til forrett ble det servert en aspargessuppe. En helt grei sådan. Hovedretten ble en klassisk cæsarsalat. Intet kulinarisk sprell, men det fungerte for meg.

Til dessert vanket en marmorkake av kirsebær med krem. Den smakte ikke akkurat som hjemmelaget, men gikk ned på høykant.

Idet siste rest av desserten var i munnen begynte konturene av land å forme seg under oss. Det var bare å rette opp stolen og gjøre klar for landing. En tur i Lufthansa Business Class var over for denne gang.

Konklusjon

Alt i alt var dette en helt grei tur som leverte til forventning. Det lille ekstra manglet og noe av eksklusiviteten uteble da vi tittet frem i første klasse. Allikevel er det lite å utsette på Lufthansas service. Det er profesjonelt og gjort etter boken, hverken mer eller mindre.

Min stjernevurdering: 4+ av 6.

Flere bilder