Når én enkelt gest før take-off gjør hele turen.
Det skulle bli en ganske annerledes innsjekksprosess enn hva jeg var vant til. Ikke på grunn av utsøkt service, men rett og slett fordi reisefølget og jeg sjekket inn i Hong Kong sentrum.
Ja, du leste riktig. På flytogstasjonene i Hong Kong kan du nemlig sjekke inn bagasjen slik at du slipper å drasse den med deg helt til flyplassen. Dette måtte selvsagt testes.
Innsjekk i sentrum av Hong Kong
Ulempen var dog at det ikke fantes noen prioritert innsjekk for business class. Her var ymse flyselskaper samlet i sekkeposter. SAS delte blant annet skranke med Etihad, American og Air Astana. En ganske pussig kombinasjon uten noe allianselogikk. Jeg ville jo tro Star Alliance holdt sammen.
Nuvel. Vi fikk sjekket inn og alle tager kom på bagene som de skulle. Endog priority-lappen. Dermed var det bare å hoppe ombord i flytoget og setter kursen mot sikkerhetskontrollen.
Vel fremme på flyplassen benyttet jeg meg av muligheten til å titte bort på SAS’ innsjekksområde. Her var det selvsagt køfylt, men du hadde en adskilt del for business class. Vi ruslet derimot elegant forbi og rett i sikkerhetskontrollen.
Flere lounger å velge i
Inne i terminalen begynte vi å surre fælt. Hvilken lounge skulle vi benytte oss av? Ettersom vi hadde sjekket inn i sentrum fikk vi jo ikke spurt hvor vi skulle gå, og måtte dermed finne frem selv. Den første loungen vi kom til var Singapore Airlines’ SilverKris – et godt stykke unna gate.
Les anmeldelsen av SilverKris Lounge her!
Her oppholdt vi oss dog ikke lenge. Det var nemlig altfor langt unna gate. Dermed satte vi kursen mot THAIs Royal Orchid som lå like ved siden av gaten. Her var det helt andre boller.
Les anmeldelsen av THAI Royal Orchid Lounge her!
Tiden var knapp, og vi rakk dessverre ikke teste det tredje alternativet, nemlig United Club. Det var kanskje like greit. Det viktigste var uansett å komme først ombord i flyet. Dermed stilte vi oss klare ved business class-innhegningen.
Romslig kabin
Ut fra mine analyser skulle det ikke bli fullt i business denne gangen. Dette så ut til å stemme idet vi var ombord. Dette var første gangen på en god stund at jeg skulle oppleve litt luft rundt meg. Den seneste tiden har SAS nemlig solgt samtlige seter via oppgradering i siste liten. Det var åpenbart mange gniere med her. Takk og pris.
Jeg slo meg ned i mitt favorittsete 4A og ventet på at velkomstservicen skulle gå i gang. Som sedvanlig kom drinken, men etterhvert skulle det skje noe som jeg aldri tidligere hadde opplevd. Purseren kom egenhendig igjennom kabinen, bøyet seg ned hos hver enkelt og takket så mye for vår lojalitet.
Personlig takk til diamantmedlemmer
Jøss, tenkte jeg, det var da ytterst generøst. Det viste seg at hun hadde med seg en liste over diamantmedlemmer, og at det var derfor hun bøyet seg ned. Ikke overraskende var flertallet av oss i business innehavere av diamantkort. Dermed tok det også litt tid å hilse på alle.
Jeg benyttet selvsagt anledningen til å si at jeg var imponert over denne velkomstservicen og at jeg satte umåtelig pris på den. «Det skulle bare mangle», sa flyvertinnen og spurte om jeg fløy mye til Hong Kong. Nei, sa jeg, dette var første gang. Hun informerte videre om at SAS nå skulle flytte destinasjonen fra Stockholm til København og at jeg fremover måtte være obs på dette.
Jeg var nå plutselig i tvil om jeg satt på British Airways First Class eller Qatar Business Class, og ikke SAS, på grunn av den varme velkomsten, men kom raskt til hektene igjen da menyen ble delt ut. Her var det bare å glemme à la carte og spenstige retter. Same old, same old.
Varm appetittvekker
Vel oppe i luften gikk serveringen i gang. Først ute var appetittvekkeren bestående av asparges innrullet i bacon, selvsagt med en drink til. En uvanlig forfriskning. Dette kan jeg ikke erindre å ha fått tidligere. Vanligvis er det jo varme nøtter som står på menyen.
Nuvel. Jeg klaget ikke. Alt med bacon i eller på seg blir godt, det er min gylne regel. Gid dette kunne være hele forretten. Nå skal det dog nevnes at forretten ikke var så verst den heller. Her kunne du velge mellom reker eller skinke og salami. Selvsagt med en skål frisk salat til.
Kald forrett av spekemat
Jeg fortsatte i samme sporet og gikk for grisen. Skinken og salamien var i og for seg ikke oppsiktsvekkende eller annerledes, men fungerte ypperlig som pålegg på baguetten jeg hadde sikret meg. En lett forrett. Noe uvant var det dog å gå fra varm aperitiff til kald forrett, men det funket.
Enkel kylling til hovedrett
Til hovedrett kunne du velge mellom kveite, kylling, oksekjaker eller vegetarisk pasta. Jeg safet og gikk for kyllingen. Ettersom jeg satt såpass langt fremme i kabinen fikk jeg også førstevalget mitt. Herlig.
Presentasjonen var som sedvanlig kjedelig og flymataktig. Den innbød ikke akkurat til lyst. Smaken var også så som så. Helt greit vomfyll, men sannelig ikke noe mer enn det. Jeg tror også den var varmet ørlite grann for mye. Dette med hovedretter må SAS virkelig begynne å jobbe litt hardere med.
Nydelig sjokoladefondant
Desserten gledet jeg meg derimot stort til. På menyen sto nemlig sjokoladefondant med iskrem og sesongens frukter. Jeg gikk all in og valgte alt som velges kunne med unntak av ostefatet.
Dessertfatet ble dandert like ved siden av meg, og for en gangs skyld så det lekrere ut enn noen gang. Sjokoladefondanten var deilig varm og hadde en syrlig bringebærsaus til. På et fat ved siden av fikk jeg fersk frukt og vaniljeis. Her blandet jeg isen med sjokoladen i en herlig harmoni.
Det er ofte ikke mye som skal til for å tilfredsstille meg dessertmessig. Har du sjokolade på menyen er jeg solgt. Reisefølget tok seg derimot rikelig til rette av ostefatet med en deilig dessertvin til. Hver sin smak, tenkte jeg, og ryddet bort restene klar for en liten blund.
Snackbar og toaletter
Jeg ventet selvsagt til snackbaren åpnet, kun for å sjekke innholdet. Her var det ikke noe annet utover den vanlige kjeksboksen, sjokoladen, godteriet og frukten. Jeg sto over og ruslet heller innom toalettet. Heller intet nytt her. Det var lyst og romslig uten noe ekstra fiksfakseri.
Tilbake i setet redde jeg opp og gjorde meg klar for et par timer for øyet. Jeg rakk så vidt klikke på underholdningssystemet før det plutselig var klart for lunch. 11 timer gikk sannelig fort.
Tid for fyldig lunch
Lunchen ble servert som buffet fra trallen. Du fikk velge og vrake i det du så. Enda godt, tenkte jeg, som i halvsøvne ikke husket en døyt av det som sto i menyen. Reisefølget like foran var hakket verre og slo til på full lunch uten helt å være klar over hva det innebar.
Du kunne velge mellom spinat- og ricotta-tortellini eller stoppet svinefilet med aprikos og ost i rødvinssaus. Som tilbehør fikk du poteter og diverse behandlede grønnsaker. Reisefølget gikk som sagt all in, mens jeg nøyet meg frukten som allerede lå på matbrettet. Sulten var nemlig ikke påtrengende.
Til forrett fikk alle ufrivillig servert røkt laks med rogn og grønnsaker til. Også her måtte jeg melde pass. Det er pussig det der hvor lite lyst du har på mat like før landing. Hver gang er jeg nødt til å kaste inn håndkleet.
Helt hjem
Turen gikk i og for seg helt i henhold til den vante SAS-boken med unntak av den hyggelige velkomsten. Plutselig var vi nede på Arlanda. Her rakk vi en liten time i gullstuen før flyet etterhvert gikk hjem mot Oslo.
Matlysten var fortsatt ikke på topp, men jeg måtte allikevel takke ja til polarrullen. Nå var det nemlig så lenge siden sist jeg hadde spist den. Kanskje den smakte godt for en gangs skyld? Jeg angret etter første tygg og knasket heller videre på proteinbaren jeg ba om samtidig.
Konklusjon
Alt i alt en ordinær reise med SAS Business som ble gjort ekstraordinær av den hyggelige gesten ved ankomst. Positivt med varm appetittvekker fremfor nøtter. Deilig dessert. Jeg koset meg og følte meg i grunnen som hjemme.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Video
Flere bilder
