Luksus på amerikansk vis med en stjerne for mye.
Det er ikke til å stikke under stol at jeg har en forkjærlighet for Ritz-Carlton. I området rundt Washington D.C. var det også en drøss av hoteller å velge i. Prisene var forholdsvis lave sammenlignet med andre steder. Her var det altså mulig å gjøre et kupp. Men var det for godt til å være sant?
Etter en behagelig reise i SAS Business var det med noe lavere forventninger enn normalt jeg satte kursen mot Pentagon City. Ikke bare var prisen relativt lav, men det er jo en kjent sak at luksus har en litt annen betydning på amerikansk enn ellers. Se bare i New York eller Los Angeles.
Midt i shoppingens sentrum
Jeg hadde vurdert å bo inne i Washington D.C., men hotellene her virket både å være mer slitte og dyrere. Dessuten var det nok en kamp om suitene blant verdens toppolitikere og -diplomater. Sannsynligheten for oppgradering ville være minimal, tenkte jeg.
Ritz-Carlton Pentagon City lå i grunnen veldig beleilig til inne i et enormt shoppingsenter. Metrostasjonen med direkte forbindelse til Washington D.C. lå rett utenfor hovedinngangen. Derfor så jeg ingen grunn til ikke å spare noen slanter her. Eller spare og spare. Det ble godt over 3 000 kr natten allikevel.
Uberen svingte elegant inn hovedinngangen. Her sto det et par pikkoloer og en portier som noe motvillig åpnet døren og ønsket oss velkommen. Ikke noe ønske ved navn som i San Francisco eller velkomstkomité som i Jakarta. Som forventet i grunnen.
Ingen oppgradering
Det var blitt sen ettermiddag og innsjekkstiden var passert med god margin. Dermed var det ingen frykt for at vi ikke skulle få værelse. Jeg hadde også et håp om at de hadde vasket ferdig og holdt av en større suite. Ifølge nettsidene så det tynt ut. Det var nemlig kun én igjen.
I resepsjonen ble vi møtt av en oversmilende amerikaner som ønsket oss varmt velkommen. Vi ble spurt om det var første gangen her, og måtte nikke bekreftende. Det var derimot langt fra det første oppholdet på et Ritz-Carlton-hotell. Jeg dristet meg samtidig til å spørre om vi var blitt skjenket en oppgradering.
Smilet fikk brått en litt mer alvorlig mine. Dessverre var hotellet fullbooket og vi fikk det værelset vi hadde bestilt. Takk og lov for at jeg hadde booket et Club Room med tilgang til Club Lounge og trolig i en høy etasje.
Jeg spurte videre om utsikten var god. Smilet fikk nok engang problemer med å holde seg oppe. Fin og fin, sa resepsjonisten, og la til at den var så fin som den kunne bli på et byhotell. Nå var alt håp ute. Dette lovet ikke særlig godt for en luksusjeger.
Rett inn i loungen i toppetasjen
Reisefølget og jeg tok bagasjen vår selv og satte kursen opp i 18. etasje. Helt innerst i gangen så langt unna heisene som det var mulig å komme lå værelset vårt. Det første som møtte oss i 18. etasje var dog loungen. Denne var åpen og du kunne bevege deg fritt mellom korridoren og buffeten. Akkurat som i San Francisco.
Les hele anmeldelsen av loungen her!
Idet jeg låste meg inn på værelset fikk jeg nærmest et déjà vu. Dette hadde jeg jo opplevd før, og det tok ikke lenge før jeg forsto at det var Ritz-Carlton Marina del Ray i Los Angeles jeg tenkte på. Værelset var jo en blåkopi sett bort fra fraværet av balkong. Interiøret var prikk likt.
Ikke nok med at vi også ble snytt for oppgradering i Los Angeles, her var det altfor mye som var likt. Det ble nesten kjedelig. Utsikten var til forandring ikke mot havet, men inn i en park og noen kontorbygninger.
Helt ordinært hotellværelse
Av fasiliteter ellers hadde du en stor dobbeltseng som fungerte godt å sove i, et skrivebord uten skrivesaker og brevark samt en kaffemaskin og noen gratis vannflasker. Det jeg trodde var en minibar var derimot et tomt kjøleskap.
Dette var andre gang jeg hadde opplevd å bo på et femstjerners Ritz-Carlton uten minibar. Som jeg har sagt utallige ganger tidligere så er dette et innsparingstiltak forbeholdt firestjerners hoteller. Selv om jeg sjeldent benytter minibaren spiller den en viktig rolle for luksusfølelsen. Et tomt kjøleskap gjør automatisk at jeg trekker en stjerne. Jeg har da vitterlig ikke betalt 3 000 for et motell.
Da jeg tuslet inn på badet ble ikke akkurat stemningen bedre. Her var det ytterst få toalettsaker og kun et badekar med fastlåst dusjhode i veggen. Jeg forventer separat dusj og badekar på hoteller i denne klassen. At trykket i tillegg var horribelt gjorde ikke opplevelsen noe bedre.
Bad med nogo attåt
Badet føltes trangt, og det var kun et minimum av håndklær på plass. Det var like før jeg begynte å titte etter såpedispensere på veggene i ekte Scandic-stil. Badekåpen og tøflene var heller ikke av noe særlig kvalitet. Det hele oset av innsparing. Og det på et club-værelse! Jeg kunne til nød forstått det på standardværelser, men ikke i toppetasjen.
Stuepiken hadde forøvrig skjenket oss et ekstra håndkle, rettere sagt av den brukte og våte sorten. Hun hadde nemlig glemt å fjerne en av vaskeklutene sine. Denne hang oppå det velbrukte dusjforhenget. Æsj.
Værelset i seg selv var altså ikke all verden å skryte av. Dette minnet mer om et godt brukt forretningshotell i firestjernersklassen, hvor økonomien var noe trang.
Få fasiliteter utover loungen
Den oppfattelsen gjenspeilet seg også i fasilitetene ellers. Utover loungen var det ikke stort annet enn en restaurant i lobbyen og et trimrom i annen etasje å teste. Når det er sagt lå jo hotellet nærmest inne i et shoppingsenter, og mulighetene for bespisning og andre aktiviteter her var til stede.
Restauranten sto jeg over å teste med unntak av room service og maten vi fikk levert opp i loungen. Denne var forøvrig helt ordinær og ikke noe å rope hurra for. Jeg testet blant annet en pasta bolognese. Greit vomfyll, men ikke særlig minneverdig.
Les hele anmeldelsen av loungen her!
Etter rikelig med påfyll til både frokost, lunch og hors d’oeuvre i loungen var det på sin plass å kvitte seg med godsakene også. Dermed håpet jeg at trimrommet ville innfri.
Velutstyrt trimrom
Dette befant seg i annen etasje med direkte adkomst fra heisen. Hele etasjen var nemlig viet til velvære. Det kunne fint ha vært et spa her, men det var altså kun trimapparater og noen badstuer inne i garderobene å finne.
Lokalet var noe dunkelt og innestengt, men det var rikelig med apparater og lite folk. Jeg fikk dermed gjort det jeg skulle. Både frukt og vann var tilgjengelig etter økten. I tillegg hadde du avkjølte kluter og håndklær til fritt utlån.
I gamle dager hadde visstnok hotellet bydd på basseng, men dette var nå borte. Sikkert bare et av de mange innsparingstiltakene. Synd.
Forglemmelig service
Forøvrig var det ikke mye å skrive hjem om. Servicen var amerikansk hyggelig, men ble aldri noe personlig. Visse personer i loungen var på god vei mot å skape noen øyeblikk, men det rakk aldri å komme helt ut av hjertet. Pikkoloene holdt sjeldent oppe døren for gjestene og virket å være like slappe som sine kolleger i San Francisco.
Det var liksom ikke noen eleganse over hotellet. Du følte deg ikke spesiell idet du entret hovedinngangen i påsyn av den misunnelige allmue. At det kan være så stor forskjell på Ritz-Carlton-hoteller er meg en gåte.
Konklusjon
Alt i alt et godt firestjerners hotell preget av sparekniven. Den femte stjernen er milevis unna selv om prisen ikke helt henger med ennå. Dette kunne funket som Marriott-hotell, men Ritz-Carlton bør vurdere å avskilte denne slitne løven.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Video
Flere bilder
Hjemreise med nedrykk
Ikke nok med nedrykk på hotellfronten. Jeg rykket også ned med SAS. Klikk her for å lese fortsettelsen!
