Trist å spasere forbi Qsuite, men det var slett ikke så verst baki heller.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg trodde turen hjem fra Maldivene skulle bli en blåkopi av turen ned med samme flyvemaskiner. Overraskelsen ble derfor stor da jeg innså at vi skulle fly med Qatars nye A350-900 utstyrt med de berømte Qsuitene i business class. Men hvordan var det baki?
Etter et luksuriøst opphold i Sheratons øyrike var det på tide å hoppe ombord i båten og vinke farvel for denne gang. Det var hotellet som bestemte når båten skulle dra, og jeg reagerte på at vi kun fikk snaue 45 minutter fra vi gikk i land til ombordstigningen skulle starte.
Hotellet hadde visstnok gjort dette en rekke ganger før, og vi måtte bare stole på at de kunne sakene sine. Ulempen var selvsagt at vi gikk glipp av dyrebar tid i loungen. Det skulle senere vise seg å være helt greit.
Kø i forsjekken
Før innsjekk måtte alle passasjerer igjennom en forkontroll av bagasjen ganske likt mange amerikanske flyplasser. Her var det ikke gjort forskjell på folk, så det spilte ingen rolle om du sto der i Gucci-joggedress med Rimowa-koffert og fløy business class eller hadde ranselen på halv tolv etter en strabasiøs backpackerreise og satt bak forhenget.
Køen var lang og det tok drøye 20 minutter før vi var inne i innsjekksområdet. Klokken tikket og vi hastet mot Qatars skranker. Her var det heldigvis skilt mellom økonomi og business, men ingen særlig kø i noen. Jeg, som OneWorld Emerald-medlem, gikk selvsagt selvsikkert opp på den røde løperen.
Her ble vi meget godt mottatt. Bagasjen ble tagget med «First Class» og priority som om vi skulle fløyet business class. Ikke nok med det, håndbagasjen fikk også sølvlapp påskrevet business class. Nå manglet bare oppgraderingen, tenkte jeg. Dessverre uteble denne. Vi fikk derimot en voucher med adgang til loungen. Også denne sølvfarvet.
Reisefølget og jeg satte kursen mot sikkerhetskontrollen. Her var det ingen fast track, men heller ikke særlig med kø, så det gikk fint. Immigrasjonen like bak var også kjapp. Dette ga oss mer tid til å utforske loungen. Trodde vi.
Romslig lounge
Det skulle nemlig vise seg å være vanskelig å finne loungen. Selv om det var én i antallet var den skjult blant butikkene. Med litt hjelp fant vi frem. Og det viste seg raskt at det ikke var all verden å haste etter.
Les hele anmeldelsen av Leeli Lounge her!
Etter et lite kvarter med påfyll måtte vi sette kursen mot gate. Heldigvis varslet de om dette i loungen slik at vi slapp å følge med på skjermene og komme frem for tidlig. Det var fordelen med en liten flyplass.
Først ombord i ny flyvemaskin
Ved gate var ombordstigningsprosessen ryddig og velkjent. Passasjerene var inndelt i soner og vi var, ifølge billettene, i sone 2. Pussig med tanke på at jeg hadde krav på prioritert ombordstigning på grunn av statusen min. Vi ruslet derfor frem og stilte oss med business class-passasjerene. Det gikk uten problemer da jeg forklarte at jeg hadde gullkort.
Vel inne i flyvemaskinen spaserte vi forbi suitene i business class. Gid vi satt her, sa jeg, og snappet noen bilder. Kabinen var overraskende lekker og privat. Med dører du kunne lukke var dette mye nærmere førsteklasse enn business class. En vakker dag skal jeg sitte her, slo jeg meg til ro med, og spaserte bakover.
Moderne økonomiklasse
Nå var jeg mer enn spent på hvordan Qatar hadde utformet økonomiklasse. Umiddelbart så det trangere og billigere ut siden alt var nytt. Setene var noe hardere også, men det var romslig med benplass. Setebredden var også god, så det var nok bare det nye uttrykket som spilte meg et puss.
Selv om flyvningen skulle bli nokså full tydet alt på at reisefølget og jeg på rad 29 skulle få midtsetet fritt. Det var allikevel litt bingo inntil beskjeden om «boarding complete» runget over høyttaleranlegget. Heldigvis ble det full pott.
Personlig hilsen
I setet lå det som vanlig et pledd, en pute og hodetelefoner. Bortsett fra nye og hardere seter var det altså den samme servicen. For avreise fikk vi også kun en våtserviett. Det positive var dog at flyvertinnen kom bort til meg, presenterte seg ved navn og forklarte litt om flytiden. En hyggelig gest kjent fra business class. Her var det trolig gullkortet som bidro.
Underholdningssystemet i seterygget var likt og utvalget det samme. Skjermen virket noe mer responsiv og det skulle visstnok være Wi-Fi ombord. Dette ble dog aldri slått på enda jeg spurte kabinpersonalet. Det positive var at du også hadde et fullverdig strømuttak i seteryggen, ikke bare USB som hos SAS på langdistanse.
Fisk eller kylling
Vel oppe i luften ble menyen delt ut. Flyturen var i underkant av fem timer, og dermed ventet kun én servering. Du kunne velge mellom fisk i kremet saus eller kylling i thaicurry. Både reisefølget og jeg gikk for kyllingen.
Måltidet ble servert på brett sammen med både forrett og dessert. Forretten var en noe kjedelig ris- og olivensalat som vi begge sto over. Desserten var en sitronmousse. Ikke noe å rope hurra for det heller . Hovedretten var derimot brukbar, men veldig flymatpreget.
Etter middagen tok jeg meg en tur innom toalettet for å utforske fasilitetene her. Forskjellen fra de eldre flyvemaskinene var minimale. Den automatiske vasken var på plass og renholdet upåklagelig. Med umiddelbar nærhet fra setet slapp vi også å stå i kø.
Ikke akkurat førsteklasses…
Den snaue fem timer lange flyturen fløy avsted. Før vi visste ordet av det var vi i Doha. Til tross for en liten forsinkelse var det nå rom for å besøke «førsteklasseloungen». Å vise frem denne til reisefølget skulle bli en pinlig affære.
Etter å ha kommet oss helskinnet igjennom sikkerhetskontrollen var det bare å sette kursen mot gullbjørnen og opp i annen etasje. Det var åpenbart ikke kun oss som reiste med OneWorld-status i økonomiklasse denne natten. Business class-loungen var sprengt, men det var heldigvis noe bedre i «first class».
Jeg sto elegant over å smake på noen av gryterettene som ble servert, men reisefølget kjente på sulten og måtte ta seg en matbit. Jeg var sjeleglad for at jeg holdt meg til et glass San Pelegrino. Det hører nemlig med til historien at reisefølget pådro seg mavebesvær, som vi begge mistenkte «førsteklasseloungen» å stå bak.
Nuvel. Jeg kunne skrevet side opp og ned om en miserable loungen, men holder meg for god til det. Nå gjaldt det å komme seg helskinnet hjem til Oslo.
Prioritert ombord til Oslo
Gaten var som sedvanlig nede i underetasjen, og det var buss for fly. Dermed hjalp det lite å komme først ombord. Heldigvis fikk vi med prioritert ombordstigning ble med den første bussen. Vi ble også ropt opp for å komme frem. God service. Jeg hadde bare håpet at det var en oppgradering de ville skjenke oss, men den gang ei.
Flyvemaskinen var forøvrig av den eldre sorten og nokså lik den vi fløy nedover. Fasilitetene var like, men noe utdaterte. På raden ved siden av oss satt en kjent fjellklatrer med hele familien. Her hadde de tatt med rikelig med niste. Kanskje var ikke akkurat det så dumt.
Nattflyvning og tynn servering
Serveringen denne nattflyvningen var nemlig noe annerledes. Du fikk en tørr sandwich like etter takeoff med fritt valg av drikke til. Denne måtte du holde ut med til frokosten knappe halvannen time før landing. Nå angret jeg litt på at jeg ikke hadde spist i loungen.
Dermed var det bare å lukke øynene og sove sulten bort mens jeg på siden av meg hørte fjellklatrerfamilien knaske kjeks og medbrakt frukt.
Heldigvis fikk jeg sovet forholdsvis greit før den nå etterlengtede trallen trillet igjennom kabinen. På menyen sto det nå frokost, og du kunne velge mellom eggerøre og pølse, pannekaker eller en eller annen eksotisk vegetarrett. Jeg gikk for pannekakene mens reisefølget slo til med eggerøren.
Søte pannekaker
Idet brettet kom på bordet slo deg meg hvor likt serveringen var British Airways’ intra-europeiske business class. Det manglet bare bacon og svinepølse så var det prikk likt.
Pannekakene var derimot noe annerledes. Disse var av den amerikanske sorten; tykke og luftige dekket i en sukkerlake som visstnok skulle være syltetøy. Det ble i overkant søtt for min del, men det gikk ned. Du fikk om ikke annet yogurt, fersk frukt og croissant til, så det var nok å velge i.
Med frokosten innenbords begynte vi å se snedekkede landskaper igjen. Borte var kritthvite strender og turkis vann.
Konklusjon
Alt i alt en behagelig reise med god gratisservering som fortsatt oppleves premium. Med gullkort på innerlommen føler jeg at business class til firedobbelt pris blir på grensen til sløsing. Qatar er et solid valg også bak forhenget, men jeg savnet en skikkelig lounge.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Flere bilder
