Deilig seng, god mat, eksklusive drikkevarer og utsøkt personlig service, men med et hint av SAS.
Etter en innholdsrik reise i Syd-Amerika med besøk i både Argentina og Uruguay var det på tide å sette kursen hjemover. Selv om jeg mer enn gjerne skulle tilbrakt flere uker her, gledet jeg meg stort til hjemreisen. Og det ikke helt uten grunn.
Som jeg skrev i innlegget fra reisen mot Argentina så er og blir Lufthansas førsteklasse noe av det mest eksklusive du kan fly sett bort fra privatfly. Selv om det lugget litt i servicen på turen over så jeg frem til å prøve på ny. Denne gangen ventet en skikkelig nattflyvning.
Uklar sjåførservice
Reisefølget og jeg bestilte sjåførservice fra hotellet og til flyplassen. Det var uvisst om Lufthansa tilbød denne tjenesten i Argentina, men jeg visste at de gjorde det i Europa. Etter flere forsøk på å finne informasjon ga jeg opp og lot hotellet fikse det. Kostnaden var ikke all verden. Men jeg savnet tydeligere informasjon fra Lufthansa om hva som var inkludert. Vi reiste tross alt på billetter til nærmere 100 000 kr per person – opprinnelig.
Nuvel. Ved ankomst spaserte vi rett inn til Lufthansas skranker. Disse var velkjente og tydelige. Her var det klassedelt, og vi ruslet målbevisst mot den røde løperen, som du pussig nok også kan benytte som Star Alliance Gold-medlem.
Ingen fast track eller følge
Vi ble hurtig og profesjonelt betjent. Billettene ble pakket inn i sølvmapper med rød skrift på toppen. Det hersket ingen tvil om hvilken klasse vi tilhørte. Herlig. Nå ventet jeg bare at skrankevertinnen skulle rusle ut foran disken og følge oss til loungen, men den gang ei.
I kontrast til servicen i Mexico måtte vi her gå til sikkerhetskontrollen og loungen på egen hånd. Det var heller ingen fast track hverken i sikkerhets- eller passkontrollen. Dette kan da umulig stemme, sa reisefølget, som forøvrig hadde skyhøye forventninger etter kun å ha fløyet business class tidligere. Jeg var skjønt enig. Her var det noe som skurret.
Vi burde blitt kjørt, utbrøt en annen i følget. Nei, da må du ha rullestol først, la jeg tørt til. For det var kanskje det vi burde hatt. Velkomstservicen på flyplassen var langt fra slik noen av oss hadde forventet.
Star Alliance Gold Lounge
Nuvel. Det var lite kø i både sikkerhets- og passkontrollen. Åpenbart var det ikke like vanlig å ta luftveien i Argentina slik det er ellers i verden. Det var dog ingen ulempe for oss som kom oss raskt til loungen, hvor mottagelsen heldigvis var noe mer eksklusiv.
Les hele anmeldelsen av Star Alliance Lounge Buenos Aires her!
Etter en snau time med påfyll av mat og drikke ble vi fulgt til flyvemaskinen. Mens både business class og allmuen alt sto klare i kø ble vi loset forbi og frem til billettvalidering. Deretter bar det rett ombord, og vi sa adjø til vertinnen.
Det beste setet ombord
Jeg ruslet videre målbevisst frem til sete 1A og slo meg ned. Kabinen ble nok engang full, og reisefølget var spredt. Først trodde jeg Lufthansa hadde flyttet oss, men etter god hjelp fra purseren ombord viste det seg at jeg hadde trykket feil under bestilling. Sånt kan skje den beste. Vi skulle nok overleve uansett. Vi opptok tross alt halve kabinen.
Godt plassert i setet begynte jeg å utforske fasilitetene. Ettersom det var prikk lik flyvemaskin og innredning var det ikke mye nytt å melde fra forrige tur. Setet var like romslig som sist og utstyrt med god lagringsplass og en ekte rose helt fremst.
Rimowa toalettmappe og tomt for pysj
Toalettmappen sto ikke fremme denne gangen, men ble senere delt ut sammen med pysjen, tøflene og menyen. Denne gangen var den av merket Rimowa og så utvilsomt elegant ut. Innholdet var dog det samme: ansiktskremer, lipbalm, sovemaske, ørepropper, tannbørste, kam og sokker.
Da jeg ble spurt om størrelsen min i pysj fikk jeg overraskende avslag om at de var tomme og at jeg måtte rykke opp et hakk. Å nei, tenkte jeg for meg selv, nå er det samme suppen som med SAS hjem fra USA hvor de har brukt opp alt på turen over. Hvordan skulle det gå med maten? Takk og pris satt jeg helt fremst og fikk velge fritt fra menyen.
Personlig hilsen fra kapteinen
Menyen var forøvrig at det velkjente slaget med kaviarservice, tre forretter og fire valg til hovedrett. Drikkeutvalget var eksklusivt og innholdsrikt.
Mens jeg nileste menyen kom kapteinen forbi. Det virket ikke å være som den festligste oppgaven hans, men han hilste på oss alle i førsteklasse og ønsket oss en god tur. Til meg gratulerte ham meg med å sitte i det beste setet ombord med unntak av ham selv rett over meg. Jøss, endelig, sa jeg og snudde meg rundt til reisefølget. Vi fikk nemlig ikke hilsen på turen mot Buenos Aires.
Språkmektig flyvert
Det virket generelt som at servicen hadde hevet seg mange hakk fra sist. Især løftet den mange-talende og erfarne flyverten som betjente oss opplevelsen. «Du får snakke til meg på det språket du vil», sa han på svensk, og presiserte at han ytterligere kunne fem språk til.
Jøss, tenkte jeg, nå var SAS-følelsen enda nærmere. Jeg kunne bestille maten på svorsk. Heldigvis hadde han en helt annen tilnærmelse til gjestene enn det SAS har, men det var allikevel uvant å høre en uformell og trivelig svensk hos Lufthansa. Den profesjonelle tonen og stemte engelsken til tyskerne ble satt til side. Ikke meg imot.
Aperitiffer
Mens han småskravlet med oss kom både velkomstdrink og nøtter. Reisefølget bøttet nedpå med dyr champagne mens jeg spaserte rundt i kabinen og sjekket ut garderobeskapet mitt. Alle hadde nemlig sitt eget skap i tillegg til hattehyllen og oppbevaringen i setet.
Etter take-off ventet nok en aperitiff. Nå var derimot nøttene byttet ut med en kald reke på en seng av tomat. Jeg takket nei, men reisefølget kunne informere om at smaken var heller kjedelig. Jeg hadde altså ikke gått glipp av noe. Dessuten var en fyldig treretter like rundt hjørnet.
Kaviar fra Kina
Men før vi skulle gyve løs på forretten sto kaviaren for tur. Aldri en førsteklassetur uten. Jeg hadde bestemt meg for å stå over ettersom jeg ikke er så veldig glad i havets delikatesser, men reisefølget overbeviste meg til å prøve. Dermed lot jeg svensken servere meg de rå fiskeeggene.
«Vet du hvor kaviaren kommer fra?», spurte han retorisk. Nølende svarte jeg Russland. Det er det alle tror, fulgte han opp, men denne er fra en farm i Kina. Det skrek ikke akkurat luksus av kaviar «made in China», men han var i det minste dønn ærlig. Her pakket vi ikke inn godsakene.
Noe motvillig satte jeg tennene i kaviaren etter at svensken hadde fylt på med rå løk, sitron og toastbrød. Overraskende nok smakte det svært lite. Jeg kjente i grunnen bare den rå løken, og det var vel også derfor de fleste likte kaviar, sa jeg til reisefølget, og det ble noe motvillig bekreftet. Som med lutefisk var det tilbehøret som var mest fristende.
«Jeg liker løyrommen til SAS bedre», utbrøt reisefølget. Igjen var vi hos SAS. Men dette var da vitterlig mer eksklusivt, kontret jeg. Om ikke annet presentasjonen.
Kalde forretter
Med kaviaren innenbords var det dags for forrett. Nå fikk jeg et stort serveringsfat foran meg med spørsmål om jeg ønsket alle eller utvalgte av forrettene. Laksen var selvsagt på plass i tillegg til kyllingbryst, burrata og en blandet salat. Jeg nøyet meg med kyllingen og salaten.
Og jeg kunne ikke dy meg. Dette var som boksen til SAS bare dandert på en mye lekrere måte. Kalde kjøttretter har aldri vært min favoritt, og det skrek ikke akkurat førsteklasse over disse. Jeg tok noen hvitløksbrød ekstra og ventet spent på hovedretten. Jeg hadde nemlig førstevalget her.
Skuffende hovedrett
Av hovedretter kunne du velge mellom grillet indrefilet av okse eller svin. Alternativt reker eller en gnocchi. For meg sto det mellom indrefiletene, men etter å ha spist så mye biff i Argentina falt valget på svinet. Denne kom med potetmos og hørtes nokså enkel ut.
Både smak og presentasjon var langt fra førsteklasse verdig. Grønn potetmos, besk saus og et seigt stykke kjøtt. Dette virket å være SAS-mat presentert på en noe større tallerken.
Reisefølet litt lenger bak i kabinen var skuffet over at de var tomme for svin da trallen kom dit, men jeg trøstet med at biffen var et langt bedre valg tross alt. Nå håpet jeg inderlig de hadde nok av desserter.
Kun én porsjon kake
Av desserter kunne du velge mellom tradisjonelt ostefat, Dulce de Leche-kake, sitronterte eller is. Jeg gikk for sjokoladekaken og iskremen, og håpet de hadde nok til en runde til. Reisefølget bak meg gikk derimot all in med ostefatet.
Svensken beklaget sterkt den miserable presentasjonen av den sammenfalne kaken, men unnskyldte seg med at den var vanskelig å skjære. Det hadde lite å si så lenge smaken var god, sa jeg. Og det var den. Himmelsk og fløyelsmyk kake som smeltet i munnen. Harmonien med vaniljeisen var utsøkt. Jeg ville ha mer!
Men da jeg spurte om en porsjon til måtte svensken innrømme at det var tomt. Jeg kunne derimot få rikelig med sitronterte. Den var det visstnok ingen som hadde valgt. Forståelig nok. Jeg takket pent nei, men spurte om jeg kunne få litt sjokolade. Konfektesken kom om litt, fikk jeg beskjed om. Herlig.
Romslige toaletter
Med hovedmåltidet unnagjort var det bare å rusle til toalettene for å skifte til pysj. Jeg ba en flyvertinne om å re opp sengen til jeg var tilbake. Turndown-servicen sviktet ikke, og jeg kom tilbake til en deilig, myk seng.
Toalettene var forøvrig to i antallet fordelt på åtte personer. Jeg opplevde ingen trengsel om disse, men reisefølget sa at det alltid var kø da de skulle gjøre sitt fornødne. De var romslige, men ikke mange centimeter større enn SAS i deres business class. Heldigvis var utvalget av amenities langt rikere. Ansiktsspray, hudkremer, barbersett og våtservietter var på plass, men det var tydelig også her at de manglet varer fra turen over.
Deilig seng og dårlig Wi-Fi
Tilbake i setet la jeg meg ned i setet og gjorde meg klar for en god natts søvn. Jeg hadde ingen planer om å våkne for å spise snacks eller «tapas» som det sto i menyen, men ba flyvertinnen vekke meg til frokost.
Nok engang rakk jeg ikke teste underholdningssystemet. Det forble urørt i likhet med Bose-hodetelefonene i setet. Det var simpelthen ikke tid til slikt. Jeg fikk derimot koblet meg opp på Internett, selv om det ikke var mye å skryte av. Farten var som SAS langdistanse – ubrukelig til annet enn å sende meldinger.
Hotellfrokost med bacon
Dermed ble det til at jeg sov drøye åtte timer og ble bråvekket av flyvertinnen til frokost. Men da merket jeg faktisk sulten. Det skulle bli godt med en skikkelig hotellfrokost som sist. Denne gangen var jeg klar på hva jeg ønsket meg.
Mens reisefølget bak meg gikk for alt fra omeletter og stekte egg til eggerøre holdt jeg meg til en frokostblanding med melk, yogurt, oppskåret frukt, bær, brød, Nutella, smoothie og appelsinjuice. I tillegg ba jeg om kun å få stekt bacon, noe jeg fikk.
Baconet ble visstnok stekt ombord og var både sprøtt og tiltalende. Faktisk langt bedre enn på de fleste hoteller jeg hadde vært. Gid det også her var ubegrenset buffet. For med avslaget på dessert turte jeg ikke spørre om mer bacon. De hadde sikkert et bestemt utvalg til hver passasjer.
Med frokosten innenbords var det bare å lene seg tilbake og vente på landing i Frankfurt. En utsøkt reise var over. 13 timer var altfor kort tid. To til slik at jeg hadde rukket en film hadde vært ypperlig. Men heldigvis var ikke reisen slutt. På bakken ventet nemlig en vel så luksuriøs opplevelse i førsteklasseloungen.
Konklusjon
Alt i alt en særs behagelig reise med fremragende service. Selv om det manglet varer ombord og bakkeservicen i Buenos Aires var fraværende, var det en uforglemmelig tur. Men jeg ville kanskje heller fløyet førsteklasse mot Buenos Aires og business class hjem tatt prisen og helhetsopplevelsen i betraktning.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva det koster med førsteklasse her!
Video
Flere bilder
En førsteklasses fortsettelse…
Reisen var heldigvis ikke over. Nå ventet flere timer i førsteklasseloungen i Frankfurt. Les fortsettelsen her!
