Fra å starte helt ordinært endte jeg i en flyvemaskin jeg sent vil glemme.
Forventningene var ikke altfor høye til reisen med SWISS fra Kiev via Zürich og til Oslo. Tidligere har jeg fløyet business class på tilsvarende distanse, men var ikke videre imponert over serveringen. Nå som jeg skulle sette meg bak forhenget ventet jeg ikke akkurat noen forbedring. Eller?
Reisefølget og jeg hadde feilberegnet tiden etter å ha havnet midt oppe i et maraton i Kiev sentrum. Turen til flyplassen tok det tredobbelte av hva som var normalt, og vi fryktet at vi måtte bestille nytt fly til blodpris. Bagasjen kunne jeg ihvertfall bare glemme.
Knapt med tid
Mot alle odds ankom vi flyplassen en knapp time før flyet skulle gå, og jeg fikk sjekket inn bagasjen min. Noen ganger slår flaksen virkelig til. Til dags dato har jeg ennå ikke kommet for sent til innsjekk, og det var jammen ikke meningen at det skulle skje denne gangen heller.
Innsjekken var forøvrig ryddig og enkel å finne. Lufthansa, SWISS og Austrian delte alle samme skranker, og det var tydelig skilt mellom business og resten. Dessverre hadde de ikke lagt ut noe teppe, men jeg nølte ikke med å gå til business av den grunn. Kø var det ikke noe sted uansett.
Prosessen gikk effektivt for seg og jeg fikk sendt avgårde bagasjen. Med knappe 40 minutter mellomlanding spøkte det for videreforbindelsen til Oslo, men jeg valgte å stole på SWISS. Det skulle jeg dog ikke ha gjort.
Fordeler med Star Alliance
Som Star Alliance Gold hadde jeg alle fordelene som jeg forventet: business-innsjekk, fast track og adgang til lounge. Fasttracken var effektiv og tydelig adskilt fra den ordinære. Reisefølget og jeg gled derfor elegant igjennom.
Dessverre stoppet det nokså raskt opp idet vi kom til passkontrollen. Selv om gulvet var merket med «fast track» ledet den oss inn i en MasterCard-sluse som vi ikke hadde adgang til. Pussig. Hvorfor fikk vi bare halvveis fast track? Nuvel. Det var ikke all verdens tid å vente i den ordinære. Ulempen var bare at det spiste av den dyrebare loungetiden.
Tynn lounge
Vel inne i terminalen spurtet vi avsted mot loungen. Dårlig skilting førte oss i feil retning og vi mistet enda mer av den dyrebare tiden. Etterhvert fant vi dog frem og fikk knappe femten minutter til å utforske fasilitetene. Og det holdt.
Les hele anmeldelsen av Borispol Airport Lounge her!
Både reisefølget og jeg spaserte like sultne ut av loungen som vi kom, og håpet nå at SWISS ikke var altfor grådig med serveringen. Først måtte vi dog komme oss til gate.
Smekkfullt fly
Selv om vi drøyet i det lengste var ombordstigningen fortsatt ikke gått i gang idet vi kom frem. Det var også tydelig skilt mellom business class og økonomi. Til tross for utallige formaninger fra skrankevertinnen om at køen vi hadde stilt oss i var forbeholdt business class sto vi selvsikkert. Vi visste jo at det også gjaldt Star Alliance Gold.
Vel ombord hadde jeg forsøkt å booke slik at reisefølget og jeg satt på A og C, men dette var blitt byttet om på. Flyet var dessuten helt fullt, og jeg kunne således se langt etter noe blokkert midtsete. Dessuten var konfigurasjonen 2×3, og jeg hadde valgt toersetet ved vinduet. Intet sjakktrekk når jeg ønsket ledig nabosete.
Premiumfølelse allikevel
Skulle jeg ha noe håp om ledig nabosete måtte jeg ha valgt noe på treeraden. Ja, ja. Jeg må huske å tenke på det når jeg velger sete neste gang, trøstet jeg meg selv med mens en røslig forretningsmann dumpet ned i setet ved siden av. Heldigvis var turen kun i overkant av to timer.
Jeg gløttet misunnelig på de få personene som satte seg i business class. Her var nabosetet ledig og de fikk utdelt vannflaske og våtserviett før take-off. For oss lengre bak ventet ikke noe service før vi var oppe i luften.
Til tross for min røslige nabo var jeg overrasket over den moderne flyvemaskinen og den gode benplassen. Jeg fikk en slags premiumfølelse. Det var i tillegg lekkert innredet og flyvertinnene bar flotte uniformer. Sveits er jo kjent for å være av den konservative sorten. Det var tydelig.
Varmmat og fri bar
Etter at vi var kommet opp i marsjhøyde gikk serveringen i gang. På menyen sto en varm ostepai. Du hadde ingen andre valgmuligheter og måtte ta det du fikk. Reisefølget var ikke videre begeistret og syntes den smakte for surt. Jeg var derimot begeistret. Gratis varmmat i økonomiklasse er jammen ikke dagligdags lenger. Hos Lufthansa får du jo kun en kjedelig sandwich.
Drikke var selvsagt også inkludert. Øl på boks, vin på plastglass, brus eller vann. Det var bare å bøtte nedpå. Dessverre kom trallen kun igjennom kabinen én gang, så det gjaldt å bunkre opp mens du kunne.
Utover paien og drikken fikk du ikke noe mer i løpet av de to timene bortsett fra noen reklamesjokolader mot slutten. Sveitsisk sjokolade er alltid smakfullt, så jeg røsket ubeskjemmet til meg to stykker.
Dårlig tid i Zürich
Selv om flyet var presist nede i Zürich måtte reisefølget og jeg småløpe til det neste som skulle ta oss til Oslo. Jeg øynet et lite håp om fem minutter for en matbit i loungen, men ble snytt for påfyllet idet jeg så det sto «boarding» på skjermen.
Det skrubbsultne reisefølget måtte derfor hastekjøpe en tørr baguette på veien til ågerpris. Hvis du trodde Gardermoen var dyrt må du tro om igjen i Zürich.
Vel fremme ved gate var vi de aller siste til å komme ombord. Nå var jeg sjeleglad jeg ikke tok de fem minuttene inne i loungen. Det kunne nemlig fått fatale følger.
Flyreise eller museumsbesøk?
Idet vi heseblesende kom oss ombord fikk jeg en aldri så liten overraskelse. Se teppet, sa jeg, og pekte ned mot det signalrøde og loslitte vegg-til-vegg-teppet som preget flyvemaskinen. Hva i alle dager var dette for en flytype, og ikke minst fra hvilken tidsepoke? Det føltes ut som om vi var på en lokal ferge fra 90-tallet. Hvor var kaffien og svelene?
Reisefølget og jeg lot oss begeistre av det eldgamle interiøret. Brede, gussengrå skinnseter i 2×3-konfigurasjon med tykk seterygg. Jeg lette nærmest etter askebegeret ved armlenet. Panelet i taket var av den manuelle sorten. Her kunne man skru av og på røkesignalet. Fiffig.
Konkurs i 1997
Jeg lot meg virkelig fascinere og måtte finne ut av hvilken flytype dette var. På sikkerhetskortet sto det «Fokker 100». Med andre ord den nederlandske flyprodusenten som gikk konkurs(!) i 1997. Jeg tok derfor ikke så feil da jeg fikk følelsen av å tre tilbake til 90-tallet idet vi gikk ombord.
Nå skal det nevnes at det var SWISS’ datterselskap Helvetic Airways som opererte flyvningen opp til Oslo, selv om den egentlig skulle vært drevet av SWISS. En bytte hadde visstnok skjedd i siste liten. Og det ble jeg etter sigende glad for. «Nye» flytyper er alltid spennende å teste.
I ettertid gjorde jeg litt research på Fokker 100, og fant ut at det kun er 12 operative flyvemaskiner igjen i Europa. Fem av disse eier Helvetic Airways. Jeg hadde altså ikke kun kjøpt en flyreise, men en museumsbillett i tillegg.
Velkjent SWISS-service
Jeg lot meg begeistre av det autentiske interiøret. Vinduene føltes større og det var overraskende stille i luften. Nå var visstnok saken en helt annen for de aller lengst bak og nærmest motorene, men for oss i fremre del var det merkbart lavere støy.
Forøvrig var det mye som minnet om SWISS. Rødfarvene var velkjente og servicen den samme. Turen opp mot Oslo tok i overkant av to timer, men her fikk vi ikke varmmat. Derimot sto en fersk baguette på menyen.
Baguetten var pent innpakket i papir og så øyeblikkelig langt mer appetittvekkende ut enn de plastforseglede brødskivene hos Lufthansa. Smaken var også brukbar. Du kunne velge mellom ost eller salami. Jeg tok salami og var strålende fornøyd. Reisefølget som alt hadde kastet i seg en tørr flyplassbaguette var dog ikke videre begeistret.
Drikken til var selvsagt gratis og utvalget likt det vi fikk servert på den foregående flyvningen. Jeg ba denne gangen om et glass ekstra vann ettersom temperaturen inne i Fokker 100 ikke var all verdens godt regulert. Servicen var ellers svært vennlig og imøtekommende.
Forsinket bagasje
Etterhvert gikk den innholdsrike turen mot slutten, og jeg lot meg overraske over det solide tilbudet i økonomiklasse kontra business class. Til tross for mangedobbelt pris var forskjellen marginal. Selvsagt savnet jeg det ledige nabosetet, men da kunne jeg like så gjerne ha kjøpt to økonomiklasseseter.
Det skal forøvrig nevnes at, til tross for presise fly, så klarte ikke SWISS å sende bagasjen hele veien. Det tok over ett døgn før jeg fikk den levert på døren hjemme. Det er for dårlig når de selv har solgt meg denne billetten.
Konklusjon
Alt i alt en innholdsrik, men nokså stressende tur. 40 minutter mellomlanding er ikke å anbefale, selv om du kommer deg raskt hjem. Helvetic Airways og deres Fokker 100 overrasket meg positivt. Servicen likeså. Det blir mer SWISS fremover, men da med lengre mellomlanding.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Flere bilder
