Den beste måten å reise til Svalbard på foruten privatfly, men er det godt nok?
Det sies at en av de mest lønnsomme måtene å kvitte seg med EuroBonus-poeng på er å fly til Longyearbyen. Dette er den lengste ruten du kan ta innenlands i Norge, og koster kun 10 000 poeng. Turen tar til gjengjeld snaue fire timer.
Da jeg booket trodde jeg SAS fløy direkte fra utenlandsterminalen og opp til Svalbard. Dette viste seg ikke å stemme ettersom det var passkontroll i Tromsø på vei opp. Mer om dette litt lenger ned.
Dersom du skal ta en helgetur til Longyearbyen er du nødt til å avse en fridag. Flyet går nemlig fredag formiddag og hjem søndag ettermiddag. I og for seg ganske greie tidspunkter. Innsjekk foregikk som normalt i SAS’ businesskranke på Gardermoen.
Innenlandsflyvning
Med en kvote på fire bagasjer kunne jeg nesten drevet fraktselskap opp til Svalbard, men nøyet meg kun med den ene jeg hadde med meg. Jeg spurte for sikkerhets skyld om flyet gikk fra innenlands- eller utenlandsterminalen og fikk det nedslående svaret at det var innenlands ettersom det var et stopp i Tromsø.
Dermed var det bare å rusle igjennom fasttracken og opp i den vanligvis overfylte innenlandsloungen. Til tross for at det var fredag morgen hadde de fleste forretningsreisende dratt, og det var for første gang mulig å velge mellom krakk, bord eller sofa.
Rolig i loungen
Det føltes ut som en helt ny lounge. «Nå fikk jeg nesten loungefølelse», sa jeg spøkefullt til reisefølget, mens jeg slo meg ned i sofakroken klar for å innta frokost. Flyet gikk nemlig etter klokken ni, og dermed ventet trolig ikke annet enn en polarrull ombord.
Gaten var like nedenfor loungen. Reisefølget og jeg stilte oss fremst i køen for å komme først ombord. På forhånd hadde jeg sjekket at midtsetet skulle være ledig hele turen. Nå var sannhetens time kommet. Hadde det tilkommet en standby som skulle ødelegge gleden i siste liten?
Tomt midtsete
Vel ombord tuslet jeg bort til rad fire. Foreløpig forble B tomt, og da sistemann var inne kom den gledelige beskjeden: boarding complete. Da var det bare å kose seg glugg ihjel med polarrull og brus opp mot Tromsø.
For det er nemlig ikke annen service ombord på denne drøye to timers lange flyturen. Hadde du fløyet halvannen time syd mot for eksempel Paris kunne du i stedet boltret deg i pizza, sandwicher og salater i tillegg til fri flyt av vin og brennevin. Mot Tromsø var det langt tynnere.
Alkoholbegrensning
Selv om du reiser i Plus er det ikke fri flyt av menyen slik du kan få inntrykk av. Det er nemlig bare én enhet med alkoholholdig drikke. Det vil si at du ikke kan slukke tørsten med en øl for deretter å kose deg med vin til polarrullen. Dette fikk vår danske medpassasjerer på raden ved siden av smertelig erfare.
Etter å ha frest av ølen skulle han bestille vin til polarrullen. Da måtte flyvertinnen ta frem iPaden og fortelle om reglementet som kun tillot én enhet med mindre han var villig til å ta frem lommeboken. Pussig regel det der.
Nuvel. Jeg sto elegant over polarrullen og valgte meg heller noe snacks med smoothie og cola til. Nytt påfyll ventet jo uansett på flyvningen videre fra Tromsø. Reisefølget var derimot tørst og ba meg bestille vinkvoten. Det skulle visstnok være noe ruskete vær i vente. Utsikten mot Tromsø var derimot upåklagelig.
Et besøk i verdens nordligste bollebod
Vel nede på Tromsø lufthavn Langnes måtte vi ut av flyet, selv om dette skulle fly videre mot Svalbard. Alle eiendeler måtte medbringes inn i terminalen og passkontrollen. Skjønt det var kort tid til avreise, forsøkte jeg meg på en liten visitt innom bolleboden, men billetten avviste meg.
Vertinnen var derimot i det blide hjørnet og kunne informere om at det var fordi avreisebyen var Oslo og ikke Tromsø vi ikke kom inn. Pussig. SAS ville vel spare de bollene, tenkte jeg, idet hun gjorde bolleporten vid.
Les hele anmeldelsen av SAS Café Lounge i Tromsø her!
Jovial passkontroll
Etter å ha hastespist en kanelbolle var det bare å sette kursen mot passkontrollen. Jeg hadde aldri vært på denne delen av flyplassen før og beveget meg således i ukjent terreng. Ikke at det var så vanskelig å finne frem, men det var bedre å ha tiden på sin side.
I passboden nede i kjelleren satt det to hyggelige tromsøværinger som så ut til å ta jobben ganske lett. Reisefølget slet med å finne frem billetten sin, og ga betjenten kun passet. «Æ trur dæ», sa han og smilte skrått mens ranselen ble endevendt.
Inne i det som minnet en sliten ferge ventet vi på ombordstigning. Flyet sto på samme plass som vi forlot det. Den eneste forskjellen var at vi nå måtte gå ut og opp en trapp for å komme inn samme vei som vi kom.
Same old, same old
Setene var de samme som sist, og det kom ingen i midten denne gangen heller. Herlig. Flytiden var knappe halvannen time. Det lille dagslyset vi fløy ifra var det siste vi skulle se før vi kom hjem igjen.
Servicen opp mot Longyearbyen var ikke all verden. Den samme trallen med det samme tilbudet kom nok engang igjennom kabinen. Jeg valgte noe snacks og brus mens jeg noe motvillig måtte donere bort vinkvoten min til det lettere nervøse reisefølget.
Ute var det nå bekmørkt, og jeg som hadde håpet på en spektakulær innflyvning måtte seg meg skuffet tilbake. Visst så jeg konturene av isfjell og noen lysglimt av Barentsburg, men det var det. Nå var det bare å snøre igjen jakken og sko seg for et ublidt møte med kong vinter på Longyear lufthavn. Ute var det nemlig friske -18 kuldegrader.
Konklusjon
Alt i alt en helt normal innenlandsflyvning med et noe uvanlig stopp i Tromsø. Skral service gjør at det er fullstendig unødvendig med Plus-billett på denne reisen med mindre du får den gratis. Det positive var at alt gikk på tiden.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Kun det beste er godt nok. Selv om utvalget ikke var all verden ble det en fornøyelig opplevelse i ingenmannsland. Les fortsettelsen her!
