«Et stykke Middelhavet i Oslo.» Vel, kom jeg i det hele tatt så langt syd?
Ikke nok med at Albert er blitt til Pastis, men nå var sannelig Jamie blitt til Capri. Jeg er ikke fremmed for nyheter, men var meget spent på denne som hadde tatt over for Jamie’s i et lokale som er kjent for å bytte eiere med jevne mellomrom.
Det var en solfylt og sommerlig ettermiddag. Spisefølget og jeg jaktet på et sted for en lett lunch. Jeg som hadde saumfart bryggen tidligere lot følget denne gangen bestemme sted, og valget falt på rykende ferske Café Capri. Ikke meg imot å teste noe nytt.
Farverikt i Syden
Fasaden var farverik og på grensen til harry. Visst var det noe middelhavsk over det hele, men da nærmere chartersyden enn Italia. For ja, maten skulle være italiensk i likhet med forgjengeren. Men hvordan var kvaliteten? Ble det all inclusive-buffet med Lollo og Bernie eller en syditaliensk Lady og Landstrykeren?
Spisefølget var alt tatt vel imot og satt flott til ved bordet på uteserveringen idet jeg ankom. De hadde fått utsøkt service og blitt servert rikelig med flytende allerede. Stemningen var på topp. Jeg kastet meg derimot spent over den farve- og innholdsrike menyen. Det var nok å velge i: antipasti, insalate, pizza og pasta i rikt monn. Pizzaen skulle visstnok være stenovnsbakt.
Tradisjonelt med få gjester
Jeg hadde derimot fortært nok av pizza tidligere i uken og var mer enn klar for en lett forrett og pasta. Valget falt på en tradisjonell bruschetta til å begynne med etterfulgt av en enda mer tradisjonell bolognese. Spisefølget gikk for en enkel spaghetti.
Servicen var oppmerksom og på. En ung spirrevipp kom kjapt til bordet for å ta bestillingen. Han kunne neppe ha passert myndighetsalder, men gjorde en utsøkt innsats med smalltalk og anbefalinger så langt det rakk.
Det gikk heller ikke lenge før maten var på bordet. Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg kunne telle på én hånd hvor mange andre gjester som var til stede. Pussig nok var det kødannelser lenger ned på bryggen, og Olivia var smekkfull. Folk var trolig redde for å prøve noe nytt. Nuvel. Det var ikke meg imot.
Hard bruschetta og tam bolognese
Bruschettaen var av det enkle slaget. Det skal mye til å ødelegge en slik rett så jeg gjøv innpå. Brødet var en anelse hardt og vanskelig å spise, men hadde god smak. En fin touch av både hvitløk og olivenolje etterfulgte tomatene på vei ned i mavesekken. Men begeistret ble jeg ikke. En enkel og grei forrett.
Bolognesen var også såpass enkel at det skulle mye til for å ødelegge denne, og så tilsynelatende innbydende ut. Idet jeg derimot satte tennene i tagliatellen undret jeg på om jeg hadde spist noe som hadde drept smaksløkene mine eller brått hadde fått akutt corona. Hvor var smakene?
Det må være den mest barnevennlige bolognesen jeg har spist i hele mitt liv, utbrøt jeg. Den var så mild at jeg trodde jeg kun var blitt servert kokt pasta. På ingen måte noen usmak å spore, men det ble ulidelig kjedelig. Hvor var spensten og stinget? Og tomatsmaken? Spisefølget med sin pasta lurte på det samme. Hadde de glemt krydder?
God stemning tross alt
Om ikke annet var porsjonene rause. Hverken jeg eller spisefølget fikk plass til dessert. Kanskje like så greit. Utvalget besto forøvrig i oster, tiramisu, terte, panna cotta og gelato. Veldig tradisjonelt og enkelt også her.
Noen stor matopplevelse ble det ikke, men hva med stemningen? Til tross for nesten ingen gjester gjorde de unge servitørene en fremragende innsats for å skape god stemning. Lokalet i seg selv var så å si likt Jamie’s og det var således lite nytt å melde, ihvertfall fra innsiden.
Konklusjon
Alt i alt en gjennomført enkel og uformell spiseopplevelse. Trolig et yndet sted for de minste med i overkant milde smaker på maten. Noen autentisk middelhavsopplevelse ble det dog ikke.
Min stjernevurdering: 4- av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også her!
Flere bilder
