Kan en hotellrestaurant måle seg med byens beste spisesteder?
Til tross for at jeg er blitt motbevist før (sist ved Brasserie Paleo i Oslo), så sitter jeg igjen med følelsen av at kvaliteten er lavere på hotellrestauranter enn andre steder. Dette er i og for seg ubegrunnet. Derfor var det med stor spenning jeg nå skulle teste legendariske Radisson Blu Royal Gardens nyeste tilskudd Søttitre.
På forhånd hadde jeg smugkikket i menyen, og det var svært få retter å velge i. Et kvalitetstegn. På TripAdvisor var restauranten dessuten kategorisert som eksklusiv og tilbakemeldingene var fremragende. Dette skulle visstnok være Trondheims 9. beste restaurant.
Nidelvens beste
Forventningene var skyhøye idet jeg spaserte langs Nidelvens bredder på vei mot 73. Jeg visste ikke om det skulle være en egen inngang eller om du måtte via lobbyen, men alt tydet på sistnevnte da jeg spaserte forbi skiltene.
Spisefølget og jeg smøg oss forbi de kjederøkende hotellgjestene ved inngangen og inn i den nyoppussede lobbyen. Restauranten skulle befinne seg i samme lokale som frokostsalen, altså med utsikt mot Nidelven.
Vel fremme ble vi ført hen til bordet av en smørblid servitrise. Det var langt fra fullbooket denne fredags aftenen, og vi hadde fått restaurantens desidert beste bord. Her hadde vi storslått utsikt mot Nidelven og satt skjermet i hjørnet. Nå var det bare å senke skuldrene og åpne slusene.
Tre ganger tre
Menyene ble elegant delt ut av en engasjert og livlig servitør. Ettersom jeg alt hadde smugkikket og delvis bestemt meg, benyttet jeg anledningen til å nyte utsikten og gruble litt på hvilken forrett jeg ønsket meg. Spisefølget var derimot mer usikre og vurderte både fem og syv retter. For meg holdt det lenge med tre.
Menyen var forøvrig meget enkel. Du hadde tre forretter, tre hovedretter og tre desserter å velge mellom. Hadde du lyst kunne du også gå hele tregangeren. Jeg holdt meg som nevnt til en treretter og gikk for røkt and til forrett, kalv til hovedrett og sjokolade til dessert. Spisefølget landet derimot på en femretter. Denne besto av alle tre forrettene i tillegg til én hovedrett og én dessert.
Fredagstaco
Like etter at bestillingen var tatt kom en hvitkledd herremann ut fra kjøkkenet og kunne by på en appetittvekker. «Fredagstaco!», utbrøt kokken, mens latteren runget rundt bordet. Ned kom en fjøl med tre tacolignende miniretter. Dette var visstnok potetlompe med røkt sei, eple og en frisk saus til. Utvilsomt en appetittvekkende start på reisen.
Like etterpå kom en ny fjøl. Denne gang med varmt brød og rødvinssaltet smør til. Den kremete konsistensen og det sprø rødvinssaltet skapte en himmelsk harmoni på det milde hvetebrødet. Her gjaldt det å begrense seg. Middagen var jo ikke engang begynt.
Ettersom spisefølget hadde bestilt fem retter, tok det noe tid før jeg fikk begynt. Det var slett ingen dum beslutning. Da fikk jeg tid til å la appetittvekkerne synke inn mens jeg samtidig kunne iaktta spisefølgets kulinariske forretter.
Laks og potetmos
Det hele begynte med laks fra Hitra i confitert eggekrem med tempura-vårløk, avruga kaviar og fenikkel til. En ganske tradisjonell forrett som falt i smak hos spisefølget. Begeistringen lot dog vente på seg inntil forrett nummer to. Dette var nemlig aspargesåkeren, som forøvrig også jeg vurderte. Her var en i følget over seg av begeistring mens den andre langt mer lunken.
«Dette minner om når jeg får til Toro-potetsmosen perfekt», humret det noe mindre begeistrede spisefølget og la til at det var et eller annet som manglet for å fullføre smaken. Det ble kontant motsagt fra den andre enden av bordet. Her var det altså stor uenighet.
Det går and med kortreist
På forrett nummer tre var det omsider også klart for meg å hive seg på. Nå var det anden som sto for døren. Denne var lekkert presentert med appelsin-vinaigrette, blomkål og beter. «Dette går and», sa jeg tørt til lett humring fra bordkavaleren. Smaken var rund og minnet om bacon. Det harmonerte godt med de nøytrale grønnsakene.
Forretten var ikke av det største slaget, og minnet om den du får ombord på Turkish Airlines. Dermed var det nok av plass til en fyldig hovedrett. Jeg gledet meg stort til kalven fra Nord-Trøndelag. Spisefølget hadde derimot valgt kveite fra Rørvik. Nå var vi spente på om kortreist ikke var helt bortreist.
Smakfulle hovedretter
Etter en liten kunstpause ga vi beskjed om at hovedretten bare kunne komme. Inn kom to enkle, men samtidig lekre retter. Denne gang på en vanlig tallerken og ikke fjøl. Tilbehøret lå lett, men elegant rundt kjøttet og fisken. Råvarene virket friske og perfekt behandlet.
Jeg ble spurt om jeg ønsket mer saus til kjøttet, men takket nei i frykt av at det skulle være en sterk rødvinsvariant. Jeg hadde nemlig ikke smakt på den, men angret umiddelbart etterpå. Her kunne sausmuggen med fordel kommet underveis i måltidet.
Kjøttet var deilig mørt og hadde en perfekt tyggemotstand. Det suget til seg den nydelige sausen og smeltet på tungen. Jordskokkmosen var dog en anelse for søt og tung, men reddiken og løken passet ypperlig til.
Hos spisefølget gikk kveiten ned på høykant. Det ble skrytt ustoppelig av fisken med broccoli, gulrot, ramsløkmajones, dillolje og annapotet til. Nok en innertier.
Alle desserter på bordet
Med hovedretten innenbords, og stemningen i taket, var det klart for å finne frem plass til desserten. Jeg gledet meg til sjokoladeoperaen, men merket at jeg var noe skeptisk til hvor stor plass lakrisen skulle få. Spisefølget gikk henholdsvis for rabarbra og ostefat.
Til desserten ønsket spisefølget også påfyll av vin. Grunnet skortende franskkunnskaper fra en i følget kom ikke bestillingen tydelig igjennom. Vi ble opplyst om at det var tomt for den vinen vi hadde drukket frem til nå. Men flytende ble de uansett. Her skulle ingen tørste. En kraftigere dessertvin ble servert.
Etterhvert kom også desserten på bordet. Presentasjonen var noe tvetydig. Ved første øyekast så det veldig lekkert ut, men med nærmere ettersyn var formene litt for runde og industrielle. Nå gjensto det å smake om dette også var like kortreist som resten.
En tur i sjokoladeoperaen
Sjokoladeoperaen besto av sorbet og en kake med sterk lakrissaus til. Kaken smakte aldeles fortreffelig. Her var det forskjellige lag sjokolade som sang de vakreste arier i ganen. Det jeg savnet var kanskje en ekte fløteiskrem fremfor sorbet ettersom den var noe vannete i smaken. Men dette ville trolig blitt spør på flesk tatt den mektige kaken i betraktning.
Spisefølget var også i ekstase over rabarbraen og ostefatet. Førstnevnte, fikk vi opplyst, var sanket i kokkens egen have. Mer kortreist enn det er det vanskelig å gjøre det.
Minnerik avslutning
Idet solen gikk ned i Nidelvens horisont og måltidet ebbet ut, kom kokken igjen ut for å servere en liten avslutning utenfor menyen. Denne gangen var det konditorkonfekt på en seng av hvit sjokolade. Det smeltet på tungen og rant ned i en allerede overfylt mave. For en avslutning!
Aftenen i 73 hadde virkelig levert. Ikke bare var maten utsøkt, men servicen var personlig, profesjonell og jordnær. Her var det tydelig personer som brenner for faget sitt og har en genuin interesse av å skape minneverdige opplevelser for gjestene.
Tilfredse som vi var ba vi om regningen, takket pent for oss og ruslet bort i baren for å runde det hele av med en drink.
Konklusjon
Til tross for beliggenheten inne i et firestjerners hotell, minner hverken maten eller servicen om et hotell. Dette er en ekte femstjerners restaurant med servitører og kokker som har hjerte for faget. Anbefales på det varmeste!
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
