En fallen stjerne eller et ærverdig og luksuriøst badehotell?
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har sansen for De historiske-hotellene, men det er samtidig en kjent sak at det skjuler seg både gull og gråsten i porteføljen. Ut fra det jeg hadde hørt var Sola Strand Hotel mer i sistnevnte kategori. Men jeg skrudde ned forventningene og møtte med åpent sinn.
Etter en noe variabel opplevelse på Lindesnes Havhotell var det en fryd å sette kursen videre opp mot vest og sjekke inn på et skikkelig hotell med utsøkt beliggenhet på Solastranden. For uansett hvor bra eller dårlig hotellet var kunne ingen ta fra oss stranden.
Stor pågang og stiv pris
Reisefølget svingte inn og parkerte foran hovedinngangen slik at vi kunne få lempet av bagasjen. Her måtte vi, ikke overraskende, gjøre alt selv. Jeg fikk litt campingfølelse, men den forsvant fort idet vi spaserte inn hovedinngangen. Parkering var forøvrig gratis og lå rett ved.
I likhet med de fleste hotellene på vår norgesturné var også Sola Strand Hotel fullt. Dermed vanket det ingen oppgradering, men jeg håpet i det minste på et noe flottere værelse. Vi hadde tross alt betalt godt over 2 000 kr natten.
Resepsjonen var av det enkle og tilbaketrukne slaget med en liten suvenirbutikk utenfor og kiosk bak disken. Lobbyen forøvrig var ærverdig og innbydende med peis og lun stemning. Mottagelsen var på den annen side mer tilbakeholden, men profesjonell. Vi fikk utlevert en konvolutt med informasjon og nøkkelkort.
Bingo om værelser
Værelsene våre befant seg i bygningen på motsatt side i konferansedelen, så det var bare å spasere over plassen eller i gangen under. Her skulle vi opp i toppetasjen, rettere sagt tredje. Jeg var således meget spent på om vi var blitt skjenket et av de værelsene med store vinduer som du kunne se fra hovedinngangen, og jommen sa jeg smør.
Idet jeg låste meg inn ble jeg slått i bakken av den enorme takhøyden og de store vinduene som gikk fra gulv til tak. Suite-følelsen var til å ta og føle på. Var jeg blitt oppgradert allikevel? Et kjapt søk på hotellets nettside avkreftet påstanden. Det var nemlig bingo hvilket værelse du fikk. To andre i følget hadde for eksempel fått et helt ordinært og dunkelt loftværelse. Og begge kostet det samme. Utrolig nok.
Godt utstyrt
Nuvel. Jeg ruslet innover for å iaktta fasilitetene. Det var forbausende romslig til standardværelse å være. Fasiliteter som Nespresso-maskin og minibar (riktignok tom) var på plass. I tillegg hadde du et romslig skrivebord det gikk an å få gjort unna litt jobb på. Dette var jo hotell, utbrøt jeg, med Lindesnes Havhotell friskt i minnet.
Sengen var romslig og myk. Riktignok velbrukt, men det var to dyner og to puter. Akkurat slik jeg prefererer det. Dessverre fant jeg hverken badekåpe eller tøfler. Pussig tatt de øvrige fasilitetene i betraktning.
Enkelt bad
Badet var heller ikke all verden å skrive hjem om. Et klassisk norsk hotellbad uten noe særlig ekstra. Det fine var dog at du hadde tre velværeprodukter i små flasker stående på servanten i motsetning til kun dispenser. Dispenseren var nemlig til stede, men du kunne fravelge den til fordel for spaproduktene. Ellers var det kun ett håndkle til hver og således ingen overflod. Men det fungerte.
Høydepunktet med værelset var utvilsomt takhøyden og de store vinduene. Jeg savnet dog en balkong, men dette var visst svært sjeldent og kostbart på dette hotellet. Utsikten ned mot hovedinngangen var helt ok, men jeg skulle helst hatt mot stranden direkte.
Fasiliteter med restriksjoner
Nuvel. Utover selve værelset bød hotellet på en rekke fasiliteter. Alt fra minibibliotek i korridoren til spa og velvære. Dessverre var utvalget noe amputert på grunn av corona. Trimrommet var blant annet ikke åpent, og til tross for iherdig leting fra min og reisefølgets side fant vi det ikke noe sted. Var det helt nedlagt? I så fall svært skuffende.
Det som derimot var åpent var spaavdelingen, eller rettere sagt Nordsjøbadet. Her kostet det ekstra for adgang selv for boende gjester, men det var åpent. Forstå det den som kan. Var det mindre corona her enn i trimrommet? Hverken jeg eller reisefølget valgte å kjøpe oss inn og fikk derfor heller ikke testet, men det så helt ok ut.
Hyggelig strandbar
Det vi til gjengjeld fikk testet behørig var restaurantene. Eller rettere sagt strandbaren og den ene restauranten. Også her var det begrensninger. Du måtte booke i god tid i forveien for å sikre deg plass. Dessverre var vi for sent ute og måtte ta til takke med baren. Menyen her var ikke den største, men du hadde det tradisjonelle som hamburger, rekesmørbrød, fish & chips, cæsarsalat og blåskjell.
Jeg fant min favoritt i burgeren som jeg bestilte ved to anledninger. Det var i og for seg en tradisjonell hotellburger, men god på smak og hadde nydelige fries og aioli til. Det fine var at du kunne velge ulike varianter som vegansk, med kylling, blåmuggost og selvsagt ost og bacon.
Reisefølget testet derimot rekesmørbrød, fish & chips og cæsarsalat. Alle velkomponerte og enkle retter som mettet. Det eneste følget hadde å klage på var kongerekene som var et herk å håndpille og naturlignok ga lite metthetsfølelse. Ellers var det intet å utsette på maten i strandbaren. Lokalet var i tillegg hyggelig og på en god solskinnsdag kunne du også sitte ute.
Kamp om plassen i restauranten
I restauranten var det mer ordnede former. Som sagt måtte du booke i god tid i forveien og fikk en mer velkomponert meny. Ettersom vi var for sent ute måtte vi gamble på drop-in. Dette skulle vise seg å være vanskelig, men en gruppe hadde meldt avbud og vi fikk således muligheten. Og det var et sjakktrekk eller ei var mer usikkert.
Det var ikke mange i lokalet, men allikevel altså fullt. Var det mangel på kokker og servitører også her? Tydeligvis. Vi ble dog hurtig betjent, men deretter skulle det ta en evighet før maten kom. Og dette til tross for at vi alle sto over forrett.
Menyen var som nevnt variert. Til forrett kunne du velge mellom østers, biff tartar, salat, fiskesuppe og spekefjøl. Til hovedrett sto valget mellom kyllingbryst, indrefilet, dagens fangst og grillet selleri. Til dessert hadde du sitronterte, makroner og sjokoladekake. Jeg gikk for indrefileten og en blanding av alle dessertene. Reisefølget kastet seg derimot over dagens fangst og grillet selleri.
Forglemmelser og ulidelig venting
Fra bestilling til maten kom tok det over én time. Og ikke nok med det, idet maten kom var min rett glemt, så jeg måtte vente ytterligere 15 minutter mens resten kastet seg over godsakene. Intet mindre enn en liten skandale. Og smaken? Dødskjedelig ifølge selleri-spiseren. En pregløs og kjedelig vegetarrett som kun var på menyen for å tilfredsstille vegetarianeren.
Dagens fangst var derimot et høydepunkt det ble skrytt hemningsløst av. Litt liten porsjon, men med en fyldig lunch innenbords fra tidligere så fungerte det. Og min indrefilet som til slutt fant veien til bordet? Den var i grunnen veldig standard, men smakte godt. Også her liten porsjon, men det passet meg.
Til dessert delte vi en fjøl med et utvalg av dagens desserter. Sitronterten gikk ned på høykant hos reisefølget og jeg kastet meg over sjokolademoussen og -kaken. Veldig enkelt, men godt.
Til tross for ok mat og ærverdig lokale hadde hele måltidet en bismak av slett service og treghet. Maten skal være ulidelig god før du kan unnskylde over én time med venting. Og det var et stykke igjen her.
Fyldig og innbydende frokost
Det som derimot var en langt hyggeligere opplevelse var frokosten neste morgen. Buffeten var bugnende og hadde et rikt utvalg for enhver gane. Den ble servert i samme lokale som middagen og det gjorde det ekstra flott. Her kunne du nemlig sikre deg et lite, halvrundt bord avskjermet fra resten. Nesten litt Bel-Air, utbrøt jeg.
Det var riktignok et stykke unna Bel-Air, men langt fra dårlig. Buffeten hadde et brukbart utvalg med både brød og pålegg. Skinke, servelat, salami, hamburgerrygg, leverpostei og røkelaks lå på rekke og rad. Det var i tillegg en egen seksjon for oster og syltetøy. Virkelig innbydende.
Det som kanskje var enda mer innbydende var fruktene på motsatt side. Det bugnet over av lokale jordbær samt melon, druer og ananas. Utvalget av grønnsaker var også godt.
Noe begrenset varmmat
Når det gjaldt varmmat var denne noe mer begrenset, ihvertfall for meg som ville ha bacon uten egg. Også her lå nemlig baconet ferdig oppå speileggene. Det var riktignok såpass mye at det gikk an å plukke uforskammet av, men jeg savnet en separat beholder.
Ellers hadde du en ferdiglaget omelett, eggerøre, stekte poteter, pølser, sopp og bønner ved siden av. Med åpent kjøkken så hadde prikken over i-en vært om kokken bak skreddersydde omeletter, men det var vel for meget å forlange av et firestjerners hotell.
Det som kjennetegnet Sola Strand Hotel var gjennomgående variable opplevelser. Flott (men tilfeldig) værelse, smakfull strandbar og frokost i tillegg til ypperlig beliggenhet gjør at ventetid i restauranten, manglende trimrom og variabel tilstand på værelser og fellesarealer kan tilgis. Det var tross alt et trivelig hotell som har hatt sin historie.
Konklusjon
Alt i alt et flott hotell med sjarm, men langt fra noe luksuriøst badehotell. Ypperlig beliggenhet på Solastranden til tross, det ble litt vel folkelig og enkelt til å skape en uforglemmelig opplevelse. Men det hjalp å ankomme med lave forventninger.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
