Et Ritz-Carlton uten sjel og ekstravaganse, men med noen små høydepunkter.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har en forkjærlighet for Ritz-Carlton på grunn av eksklusiviteten og den ekstraordinære servicen som gjennomsyrer kjeden. Dessverre har det vist seg å være ujevnt i USA. Hotellet på Marina del Rey var intet unntak.
Etter å ha tilbrakt noen uforglemmelige netter ved legendariske Hotel Bel-Air spøkte jeg til reisefølget at det skulle bli interessant «å rykke ned» til Ritz-Carlton. Jeg håpet i det lengste at det skulle forbli en spøk, men ved innsjekk merket jeg tydelig at det var en overgang.
Overlatt til oss selv
Med førsteklasses service og avskjed i Bel-Air svingte vi inn til hotellet liggende ved havnen uten å bli lagt merke til. Sjåføren måtte endog svinge inn på en ledig parkeringsplass for ikke å stå i veien for alle bilene. Ingen pikkolo kom oss imøte, og bagasjen måtte vi ta selv.
Etterhvert kom en spirrevipp bort og nølte litt om vi trengte hjelp med bagasjen. Ja, sa vi, men lite skjedde annet enn at han trillet noen av koffertene våre inn i resepsjonsområdet. Her ble de stående mens jeg tok meg av innsjekken — som forøvrig ikke var bare bare midt i utsjekkskaoset.
Jeg var pent nødt til å stille meg i køen og vente på å bli betjent. Her hjalp det lite med gullkort, for Ritz-Carlton har i kontrast til Marriott ikke noen Elite-skranke. Nuvel. Det tok ikke mange minuttene før en lett stresset resepsjonist vennlig sjekket oss inn.
Jeg fikk lite informasjon om værelset, og hadde tenkt å spørre om oppgradering, men det var liksom ikke anledning før hun plutselig spratt frem fra disken og pekte oss mot heisen. Bagasjen sto fortsatt til pynt i resepsjonen, og jeg måtte varsle om vi ville ha hjelp. Omsider fikk jeg bagasjelappen jeg burde fått i drosjedøren.
Ettersom vi ikke visste noe om værelset, var vi nå alle spente. Kunne det vanke en oppgradering allikevel? Spenningen varte ikke lenge idet vi så døren ved heisen: «1102». Det var dessuten kort til neste dør. Alt tydet på at vi hadde fått et ordinært værelse.
Standard club-rom uten sjel
Jeg låste meg inn og ble umiddelbart skuffet. Det var en helt ordinært club-rom med queensize-senger og en sementkasse av en balkong som blokkerte utsikten. Størrelsen var det lite å utsette på. Værelset var større enn normalt, men jeg lette med lupe etter mer å skryte av.
Idet jeg utforsket fasilitetene låste en bredbygget og høylydt amerikaner seg inn. «Oh, I’m sorry, they said you hadn’t arrived yet». Vi hadde sjekket inn for fem minutter siden. Det var åpenbart at kaoset nede i resepsjonen hadde forplantet seg.
Denne vaktmesterkledde herren pustet som et godstog idet han slengte inn koffertene. Her hadde det kanskje gjort seg med robotisering, tenkte jeg, mens jeg ristet oppgitt på hodet og fortsatte å utforske værelset.
Sengene var helt greie. De minnet unektelig om de på flyplasshotellet vi testet ved ankomst. Det var ingen sofagruppe, men en godstol og en kontorstol å slå seg ned i. Uvant når vi kom fra en 100 kvadratmeter stor suite i Bel-Air, men det fikk gå.
Lite bad
Det som skuffet meg aller mest var badet. Det var slitt, lite og bød på få fasiliteter. Det at du ikke hadde både dusj og badekar skuffet meg stort. Jeg hater det fastlåste dusjhodet i veggen.
Utvalget av toalettartikler var heller ikke overbevisende. Du hadde tannbørste, munnskyllevann, badehette og såper, men hvor var kammen, barberingssettet og neglefilen? Badet var dessuten kun utstyrt for én person. Badekåpe manglet også. Her bar det preg av mangel på forberedelse.
Badekåpene var ellers tilnærmet like tynne som hos Marriott og bar preg av innsparingstiltak. De myke, fluffy kåpene var erstattet med noen filler som selv ikke den mest erfarne hotelltyv ville tenke på å ta med seg hjem. Tøflene var derimot helt greie.
Greit minibar og velkomstgave
Forøvrig var værelset utstyrt med en ok minibar. Utvalget var tynt til Ritz-Carlton å være, men langt bedre enn ingenting. De hadde i det minste ikke røsket den ut som på Ritz-Carlton i New York. Kontrasten til Hotel Bel-Air var påtagende.
Etterhvert gikk det også opp for meg at velkomstgaven var fraværende. Nå er det ikke slik at du alltid får velkomstgave, men det ligger litt i kortene. Ihvertfall et lite brev og et eple. Men intet var kommet. Litt senere på dagen kom det derimot en kurv med sjokoladejordbær og et ferdigtrykt kort. Hyggelig.
Skuffende utsikt
Utsikten var i grunnen det jeg hadde gledet meg til; å kaste blikket ut mot Los Angeles’ dyreste yatcher. Dessverre ble denne blokkert av en gedigen sementblokk som bare befant seg i akkurat denne etasjen i dette bygget. Ingen av bildene på Ritz-Carltons nettsider reklamerte med dette. Her var det vindu fra vegg-til-vegg.
Balkongen var i og for seg bare en enkel røkeplass. Her gikk det ikke an å sitte eller nyte utsikten noe særlig. Jeg var skuffet.
Fint bassengområde
Av fasiliteter forøvrig var hotellet godt utstyrt. Du hadde et forholdsvist generøst utendørsbasseng med solsenger i tillegg til trimrom og spaavdeling. Til tross for en del vind var det lunt å ligge ved bassenget på dagtid.
Det viste seg dog at poolbaren ennå ikke hadde åpnet for sesongen. Dermed var du prisgitt en halvdød telefon for å ringe etter forfriskninger. En av dagene var det faktisk noen vertinner som gikk rundt og tok bestillinger. Disse var svært imøtekommende og serviceinnstilte.
Jeg bestilte blant annet burger ved bassengkanten. Denne ble servert akkurat som den ville blitt hvis jeg befant meg oppe på værelset. Pussig. Her burde de tilpasset for omgivelsene. Smaken var derimot helt ordinær og i tråd med forventning.
For den lekne var det både en tennis- og basketballbane i umiddelbar nærhet. Jeg fikk aldri taket på om adgang hit var inkludert for hotellets gjester, men jeg noterte meg at flere tok turen innom for å få ut barnet i seg.
Club Lounge
Utover bassengområdet var det hotellets Club Lounge vi benyttet mest. Her fortærte vi så å si alle måltider fra frokost via lunch til hors d’oeuvre og middag.
Her var servicen noe varierende fra den personlige Ritz-Carlton-varianten til den mer anonyme og overfladiske. Lokalene hadde fremragende utsikt og lekre sitteplasser med utsøkt mat.
Les hele den fyldige anmeldelsen av loungen her!
Hotellets beliggenhet var i og for seg ganske grei hvis du er ute etter nærhet til flyplassen og Venice Beach. Du er noe skjermet fra grønsken i Venice, men samtidig ca. femten minutter gange unna dersom det skulle friste. Noen vil kalle det usentralt, men i LA anses det som særdeles sentralt tatt avstandene i betraktning.
Noe som skurrer
Etter en liten uke var det på tide å sjekke ut. Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg satt igjen med en intetsigende følelse. Var dette bra eller dårlig? Hadde overgangen rett og slett vært for brutal eller er dette et hotell som trenger å skjerpe seg? Jeg fikk ikke helt tak på det.
Utsjekken gikk mer upersonlig for seg enn innsjekken. Vi hadde alt fått en utskrift av regningen under døren og det var bare å levere nøkkelkortene. Bagasjen måtte vi igjen fikse selv.
Konklusjon
Alt i alt en blandet opplevelse. Til tider fremragende service og mat i club-loungen, men det skorter på hotellet forøvrig. Nitrist club-rom i tillegg til upersonlig velkomst og avskjed trekker ned. Jeg er usikker på om jeg kommer tilbake med det første.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Video
Flere bilder
Hjemreise med nedrykk
En flyreise litt utenom det vanlige for min del. Klikk her for å lese fortsettelsen!
