Særdeles god score på TripAdvisor til tross. Her må noen ha tuklet med stjernene.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde de altfor store forventningene til flyplasshotellet jeg skulle ta inn på i London før turen gikk videre til Seoul neste morgen, men forventet likefullt en viss standard.
Etter en behagelig og effektiv tur med SAS Ireland var det bare å komme seg avsted mot hotellet for en god natts søvn. Det var sent og vi skulle forholdsvis tidlig opp neste morgen.
Dyr shuttle
Jeg hadde tatt for gitt at hotellet bød på gratis shuttle ettersom det lå like ved rullebanen på Heathrow, men der tok jeg skammelig feil. Her var det som på Gardermoen. Du kunne ta buss, men måtte ut med hele fem pund for turen. En stor kontrast til Marriotts flyplasshoteller i USA.
Nuvel. Reisefølget og jeg bladde opp og satte kursen mot hotellet. Vi var, ikke overraskende, de eneste ombord i bussen. Dermed slapp vi en haug med andre stopp. Vi satt liksom bare i en noe forstørret drosje.
Effektiv elite-innsjekk
Vel fremme spaserte jeg kjapt bort til resepsjonen. Her lå elite-teppet rullet ut og jeg var ikke fremmed for å stille meg oppå med platinumkortet i baklommen. Jeg ble etterhvert hurtig betjent av en vennlig inder.
Ettersom jeg forlengst hadde foretatt innsjekk via Marriott-appen, lå alt klart i en konvolutt bak disken. «Here you are, sir», sa inderen og ga meg konvolutten med flybusstabellen og nøkkelkortene. Jeg fikk ikke vite noe om værelset og måtte spent ta benene fatt mot heisen og opp i toppetasjen.
Eller toppetasje og toppetasje. Vi befant oss i tredje. Heldigvis var dette på samme nivå som loungen, selv om avstandene var enorme. Dette var ikke akkurat noe boutiquehotell, skjønt det er litt av konseptet med Renaissance.
Lugar på danskebåten
Dette minnet meg om et trestjerners Marriott-hotell som sårt trengte en oppussing. Dette ble bekreftet idet jeg låste meg inn på værelset. Det tobakksgule interiøret var helt klart fra en svunnen tid. Dette var ihvertfall ikke en suite, sa jeg sarkastisk til reisefølget mens vi etter tur gikk sidelengs inn døren.
Det tok ikke lang tid før jeg dro assosiasjoner til en lugar. «Danskebåten», utbrøt reisefølget, og jeg istemte. Det var nemlig lenge siden jeg hadde bodd på et så trangt værelse. Især utmerket badet seg med en bitte liten servant, dusjhjørne og minimalt med badeartikler.
Enda godt vi bare skal tilbringe én kort natt her, fortsatte jeg, mens jeg utforsket fasilitetene. Ikke var det minibar, og ingen velkomstgave var å finne. Det skortet også på badekåpe og tøfler. Dette måtte være et standardværelse, tenkte jeg. Hvor var det blitt av oppgraderingen?
Med lave forventninger i utgangspunktet var det ikke til å stikke under stol at skuffelsen var til stede. Heldigvis ventet et langt mer eksklusivt opphold i Seoul neste dag, men dog. Dette var en nitrist start.
Busemenn
Renholdet var også så som så. Idet jeg skulle sjekke sengerammen for veggedyr oppdaget jeg noe som trolig var langt eklere: busemenn. En tidligere gjest hadde visstnok bestemt seg for å mate veggedyrene, men jeg var ikke videre begeistret for påfunnet.
Følelsen av å befinne seg på et trestjerners hotell og betale firestjerners pris var påtagende. Det var lenge siden jeg sist hadde følt meg mer skitten da jeg sjekket inn enn ut.
Nuvel. For å unngå å tilbringe mer tid enn nødvendig på værelset ruslet jeg bort i loungen for å sjekke forholdene. Det var langt over hors d’oeuvre, men noe snacks og brus måtte jeg vel kunne finne.
Lekker lounge med tynn servering
Selv om loungen befant seg i samme etasje var det et godt stykke å spasere. Jeg gikk meg endog vill i de endeløse korridorene. Idet jeg fant frem ble jeg overrasket over det forholdsvis flotte lokalet.
Innenfor døren var det en ubetjent resepsjon med en avishylle like ved. Utsikten var mot rullebanen og det var et greit utvalg av sitteplasser. Her gikk det faktisk an å være, sa jeg til meg selv, og tuslet bort til buffeten.
Ikke overraskende var det ikke mye å skryte av her. Det sto et lite fruktfat fremme i tillegg til kjøleskapet som fylt med brus og vann. Ingen nøtter, chips eller annen snack var å oppdrive. Det pussige var at det sto vinflasker i hyllen, men disse var trolig kun tomme og til pynt.
«Continental breakfast»
Det tynne snackutvalget var bare en smakebit av hva som ventet til frokost neste dag. Ved innsjekk hadde jeg nemlig forhørt meg med resepsjonisten om de anbefalte frokost i loungen eller nede i hotellrestauranten. Svaret var innlysende: velg restauranten.
Jeg forsto raskt hvorfor resepsjonisten hadde vært så tydelig i sin tale. Hvis du ikke hadde sett en «continental breakfast» før var tiden kommet. Dette var trolig den tynneste frokosten jeg noensinne hadde sett. Det minnet mer om pausemat under konferanser enn frokost.
Salami, ost, croissanter, toastbrød, fruktsalat, melk og noen frokostblandinger var alt du hadde. Her var det bare å glemme omeletter, bacon og eggerøre. Reisefølget og jeg snudde tvert, og gikk ned i restauranten i stedet.
Frokostbuffet til unnsetning
Som platinummedlem hadde jeg nemlig gratis adgang til frokostbuffeten, og denne gangen priset jeg meg lykkelig over denne fordelen. Skjønt, det var heller ikke stort å skryte av to etasjer ned.
Om ikke annet var mottagelsen vennlig og høflig. Verten ønsket oss varmt velkommen og førte oss inn i salen. Her var det «free seating» og noen av hans kolleger ville komme bort til oss med kaffe, sa han.
Jeg noterte meg at det sto en kokk midt inne i varmmatbuffeten og tilberedte omeletter og egg. Jøss, dette var noe annet, sa jeg til reisefølget. Selv om standarden og utvalget forøvrig ikke var i verdensklasse var det flere hakk over loungen.
Vi måtte dermed ta til takke med noe mer støyende og kaotiske omgivelser – og mer mat – fremfor en stille og fredelig kontinental frokost med utsikt oppe i loungen. Nå skulle vi dog spise ganske tungt resten av dagen, så det hadde ikke vært verdens undergang det heller.
Utvalget var forøvrig brukbart. Du hadde bacon, bønner, eggerøre, omeletter, pølser og lignende til varmmat og fersk frukt, grønnsaker, pålegg og bakst på den kalde siden. Hverken kvaliteten eller utvalget var noe å rope hurra for, men det funket.
Rimelig room service
Når det gjaldt mat ellers fikk jeg kun testet roomservicen kvelden i forveien. Denne var av den enkle sorten. Det som overrasket meg var dog prisene. Her var nivået et helt annet enn i London sentrum. Nesten halvparten så billig. «Her var det bare å kose seg», sa reisefølget og gjøv løs på menyen.
Jeg fant ikke noe annet som fristet enn en burger mens reisefølget lot seg friste av noen innbakte reker. Maten kom forholdsvis kjapt til tross for at vi bestilte like før stengetid. Kvaliteten var etter min mening som forventet, mens det nokså beduggede reisefølget mente maten var aldeles nydelig.
Rimelig vomfyll ble det uansett. Burgeren fungerte for min del. Og dersom det skulle bli for meget kunne du bare trene den av deg i hotellets trimrom. Jeg sto dog over denne gangen.
Konklusjon
Alt i alt et enkelt fullservice flyplasshotell som har blingset litt med stjernene. Værelsene trenger en overhaling både med malerkosten og vaskefillen. Videre kunne loungefrokosten trengt et løft. Dette holder ikke helt i mål.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Flere bilder
Bla til venstre for å se alle bilder.
Syd-Korea neste
Få med deg den spennende fortsettelsen mot Seoul. Selvsagt i business class. Klikk her!
