Er fem stjerner midt i gamlebyen nok til å imponere meg?
I utgangspunktet hadde jeg tenkte å velge et mer ekstraordinært hotell enn Marriott, men da jeg fant ut at både prisen og beliggenheten var hyggelig kunne jeg ikke gjøre annet. Dessuten fikk jeg jo alle fordelene med gullkortet ved å bo her.
Etter en effektiv, men lite luksuriøs tur med SAS ned til Praha, var jeg nå mer enn klar for å sjekke inn. Reisefølget og jeg hoppet derfor inn i en vanlig drosje utenfor flyplassen. Vi gadd simpelthen ikke vente på Uber denne gangen. Dessuten var det jo en grei prisindikator å starte med.
Det tok knappe 25 minutter inn til hotellet. Ute var det nå blitt mørkt og en sen innsjekk ventet. Jeg hadde på forhånd varslet min ankomst, og hadde også fått bekreftet via appen at værelset var blitt oppgradert. Nå var jeg mer en spent på å utforske fasilitetene.
Platinum og regelrytteri
Ved innsjekk henvendte jeg meg selvsagt i skranken for elite-medlemmer. Her gikk prosessen sin vante gang helt til informasjonsskrivet om Executive Lounge-adgang kom på disken. Endelig et hotell som husket å levere ut skrivet, tenkte jeg.
Like etterpå informerte resepsjonisten om at jeg som platinummedlem kun hadde lov til å med meg én gjest. Jøss. Det var første gang noen håndhevet disse reglene. Jeg fikk deretter spørsmål om vi ønsket å betale for den tredje gjesten. Det var kun snakk om 300 kroner ekstra per natt. Vi slo til. Surt, men vi tok ikke sjansen på å bli sjekket senere.
Jeg stusset forøvrig da jeg så at vi var blitt tildelt en suite i andre etasje. I profilen min står det jo tydelig at jeg ønsker værelser i høy etasje. Mulig det var den siste suiten de hadde eller rett og slett ønsket å oppgradere oss, men da så sparsommelig som mulig.
Idet vi steg ut av heisen og fikk øye på døren, slo det meg hvor nært denne var naboen. «Vi har fått et connection-rom igjen», utbrøt jeg lattermildt til reisefølget. Både i Los Angeles og Miami hadde vi nemlig nylig hatt dette uhellet. Heldigvis viste det seg ikke å stemme.
Romslig suite med velkomstgave
Skjønt nabodøren var nærme var det ingen dør inne i suiten som ledet til naboen. Herlig. Suiten var forøvrig på generøse 50 kvadratmeter og hadde utsikt inn mot bakgården. Den besto av 1,5 bad og en romslig kingsize.
Midt inne i stuen sto bordet med velkomstgaven. Du verden så hyggelig, tenkte jeg. En vinflaske med kake og kort til. Sånn skulle det være. Det er forøvrig verdt å merke seg at platinummedlemmer ikke har krav på en slik velkomst, så her hadde de nok lagt seg i selen.
Det var ikke noen dør som skilte soveværelset fra stuen. Hele suiten var elegant gjort gjennomgående med fjernsyn på begge sider av «skilleveggen». Det sto også et skrivebord i hjørnet til den som hadde arbeid å gjøre fra seg.
Ett og et halvt bad uten dusj
Selv om værelset var moderne og nyoppusset virket det som at badene var av den gamle sorten. To toaletter og vasker er alltid praktisk, men at det kun var ett badekar til å vaske kroppen i var noe tynt. I suiter forventer jeg både badekar og dusj. Sistnevnte helst av typen regnskog.
Heldigvis var trykket i dusjhodet upåklagelig. Utvalget av amenities var forøvrig greit. Det var ihvertfall nok til samtlige gjester. Dette gjaldt også badekåpene og slippersene. Værelset var helt tydelig gjort klart i henhold til bestilling. En sjeldenhet.
Minibaren var helt greit utstyrt med både tørt og vått. Den var ikke automatisk og det var således plass til å sette fra seg egen drikke hentet i loungen her. Snacksen i hyllen så forøvrig ut til å ha stått en stund. Jeg hadde uansett ikke tenkt å smake på noe.
Når det gjaldt bespisning ellers fikk vi ikke tid til å teste restauranten eller room service. Alt vi spiste på hotellet fikk vi i oss gjennom serveringene i loungen. Da fortrinnsvis frokost og hors d’oeuvre.
Frokost i Executive Lounge
Frokosten i loungen var av den enkle sorten. Det var begrenset med varmmat, men du fikk pølser, bacon og eggerøre. I tillegg hadde du et utvalg av fersk frukt, pålegg og bakst. Jeg fant det jeg ville ha, men reisefølget siklet etter skreddersydde omeletter.
Lokalet var forøvrig romslig, da det gikk over to etasjer. Ulempen var at de beste plassene i samme etasje som buffeten røk tidlig, og det ble en kamp til frokost. En morgen sirklet det en amerikaner rundt krembordet vi hadde sikret oss ved vinduet så synlig at vi skulle synes det var ubehagelig. Med en gang vi reiste oss grep han muligheten.
Amerikanere var det ellers mer enn nok av. Jeg hørte ikke et eneste annet språk enn amerikansk og fikk således følelsen av å være i USA. Dette ble tydelig bekreftet da visse kom opp i svette treningsklær med håndkleet over skulderen for å hente seg mat. Fysj.
Hos Marriott og deres Executive Lounge er det i hovedsak kun to serveringer: frokost og hors d’oeuvre med dessert. Resten av dagen er kjøleskapet med mineralvann åpent til forlystelse. I tillegg står det noe nøtter og godterier fremme. Veldig enkelt. Det fine var dog at det ikke var forbudt å ta med seg noe ut.
Mettende hors d’oeuvre
Hors d’oeuvre åpnet som vanlig halv seks. Da kom osten, grønnsakene og de enkle varmrettene frem. Overraskende nok også øl og vin, selv om dette var varslet å koste penger. Jeg var mer enn positivt overrasket, skjønt flaskene var merket Marriott og trolig var av billigste sort.
Av varmretter hadde du blant annet en vegetarisk quiche, fisk, kyllinggrillspyd og fritert kylling. Selv om jeg ikke hadde noen plan om å innta middagen her, ble det slik denne gangen på grunn av den smakfulle friterte kyllingen. Jeg var dog i godt selskap. Amerikanerne lesset på tallerkenene sine. Ingenting smaker så godt som det som er gratis.
De gode smårettene til tross, desserten var et sørgelig kapittel. Her var det kun to fabrikkerte sitruskaker som ble satt frem. Jeg sto elegant over og tok meg heller noe smågodt fra skålen ved siden av.
Jeg håpet i det lengste håpet at de skulle utvide dessertene etter at hors d’oeuvre var over, men det skjedde ikke. De samme kakene sto fremme helt til stengetid.
Hva med en utendørs terrasse?
Av underholdning utover maten hadde du en gammel resepsjon som var omgjort til datarom, ferske aviser og en rekke interessante bøker i bokhyllen. Det morsomme med den omgjorte resepsjonen var at folk henvendte seg her da de ankom. «I’m not working here!» kom det bryskt fra datadyret.
Det eneste jeg savnet i loungen var kanskje en utendørs terrasse. Dette kunne de lett ha fikset på taket. Ellers var utsikten helt grei. Ikke noe spektakulært å melde om som i Wien.
God beliggenhet
Av fasiliteter forøvrig hadde hotellet et trimrom i kjelleren. Dette fikk jeg hverken testet eller sett. Hadde de hatt et innendørs basseng ville jeg utvilsomt tilbrakt tid der, men slik var det altså ikke.
Det var og ble beliggenheten som gjorde dette hotellet attraktivt. Her hadde du alle severdigheter i gangavstand samt en rekke shoppingsentre i umiddelbar nærhet. Servicen var overraskende nok også god og imøtekommende.
Konklusjon
Alt i alt et ordinært Marriott-hotell med god service, lounge og fin suite. Om det fortjener fem stjerner er jeg dog noe usikker på, men jeg kan anbefale det som et sentralt alternativ for en kortere weekend.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Flere bilder
Dyr hjemreise uten fordeler
Gå ikke glipp av den nitriste hjemreisen i SAS Plus uten fordeler. Følg med neste uke!
