Det er få forunt å bo i Monaco. Hva da med suite og privat stand i tillegg?
I utgangspunktet hadde reisefølget og jeg kun tenkt å ta en dagstur til Monaco som en avveksling til vår solfylte badeferie i Nice. Men ettersom det var høysesong og særdeles stive priser i Syd-Frankrike fant jeg ut at vi like så gjerne kunne tilbringe oppholdet i Monaco.
Som verdens andre minste land var det dog ingen overraskelse at utvalget av hoteller etter min smak kunne telles på én hånd. Fem stjerner var uaktuelt med tanke på prisnivået. Dessuten var jeg opptatt av å sanke netter i Marriott Bonvoy. Valget falt derfor på firestjerners Le Méridien.
Kostbart
Hotellet lå i ytterenden av Monaco og kostet fra 5 000 kr natten for standardværelse. Det var visstnok en større konferanse på trappene og prisene steg til over 10 000 kr natten utover i oppholdet. Heldigvis hadde jeg en slump med poeng å benytte og slapp unna med 60 000 slike per natt.
Etter en behagelig reise med Frogner-ekspressen ned fra Oslo var reisefølget og jeg mer enn klare for å sette kursen mot Monaco. Vi bestemte oss for å ta en Uber til rundt 700 kroner. Lite visste vi at det ikke gikk an å ta denne tilbake igjen ettersom Uber var utilgjengelig i Monaco. Nuvel. Frem kom vi uansett.
Solid oppgradering
Ved ankomst ble vi møtt av en noe stresset pikkolo som tok bagasjen og trillet den inn i lobbyen. Vi ble ønsket varmt velkommen av alle vi møtte og fikk sjekket effektivt inn. Jeg hadde to bookinger og måtte derfor forhøre meg om vi kunne få samme værelse gjennom hele oppholdet. På forhånd hadde jeg nemlig fått beskjed om oppgradering gjennom Marriott-appen, og ville nødig miste denne.
Etter noe trykking i systemet kunne resepsjonisten informere om at vi fikk beholde samme værelse ut oppholdet. Og det var ikke hvilket som helst værelse heller. Her snakket vi om en «Horizon Suite» med utsikt mot både by og hav. Du verden så generøst, sa jeg, og tok med meg kofferten mot heisen. Vi ble ikke spurt om bærehjelp, til reisefølgets store fortvilelse. Da sparer vi tipsen, trøstet jeg, og med ett var stemningen bedre.
Suiten befant seg i nest øverste etasje. Nummeret var 1010. Dette var visstnok øverste mulige etasje for vanlige suiter og værelser. Øverste var nemlig forbeholdt presidentsuiten alene. Hit kom vi altså ikke denne gangen.
Horizon Suite
Det var dog ikke alle forunt med en suite med kremutsikt over Monaco. Jeg gledet meg stort idet jeg spaserte ut av den moderne heisen, inn i den minimalistiske korridoren og frem til suiten. Det første som møtte meg da jeg låste meg inn var stuen. Nå snakker vi, sa jeg, mens jeg kunne se begeistringen hos reisefølget som ruslet mot balkongen.
Pussig nok sto det ingen velkomstgave fremme, men det tok ikke mange minutter før det ringte på døren. Her sto en smilende servitør med sterk fransk aksent og et fat med focaccia, minitomater og rødvin flankert av et ferdigtrykt kort signert hotellsjefen. Hyggelig.
Romslig
Etter å ha iakttatt velkomstgaven satte jeg i gang med å utforske suiten. Det besto av stue, soveværelse med twinbeds, to balkonger og et enormt badeværelse. Det var ikke den største suiten, men til å være Monaco var den enorm. En leilighet av denne størrelsen ville kostet minst 25 millioner kroner å kjøpe.
Sengene var i minste laget og det ble noe intimt for reisefølget, men litt queensizeromantikk har aldri skadet noen. Komforten var forøvrig helt grei. Ikke helt på Ritz-Carlton-nivå, men det fungerte.
Enormt bad
Det som kanskje forbauset meg mest var det romslige badet. Her hadde du hele tre servanter, adskilt toalett med bidé, badekar og en stor regnfallsdusj. Sistnevnte skulle visstnok bli en utfordring for det lettere beduggede reisefølget som skrek så høyt av kalddusjen at vi et sekund fryktet naboklager.
Selv om det tok noe tid før vannet ble varmt var det utsøkt trykk og godt med plass. Det jeg savnet var badeartikler. Kun det aller mest ordinære var på plass: såper, shampoo og lotion. Ikke engang badehette var å finne. Dette var altfor dårlig. Heldigvis gikk det an å be om mer via Marriott-appen, men jeg savnet et fyldigere utvalg. Hvor var for eksempel badesaltet og skrubben? Heldigvis var det rikelig med håndklær på plass.
Som om ikke badet var nok var suiten utstyrt med to romslige balkonger med utsikt må så vel by som land. Derav navnet «Horizon Suite». Her var det sofastoler og solseng til å nyte ettermiddagssolen på. Dessverre lot vi oss heller friste av den private stranden.
Fyldig minibar og hurtig room service
Forøvrig var suiten utstyrt med badekåpe, tøfler og en fyldig minibar. Prisene var selvsagt hinsides enhver fornuft, men måtte du så måtte du. En 0.33 l Pepsi Max kostet intet mindre enn ni euro. Ran på høylys dag. At det i tillegg ikke flommet over av supermarkeder gjorde at vi var nødt til å benytte oss av den.
Når det gjaldt bespisning utover minibaren fikk vi testet room service, frokost og lunch i hovedrestauranten. Roomservicen overrasket med sin særdeles hurtige responstid. 10 minutter tok det fra vi ringte til maten var på værelset. Det var ingen leveringstillegg, men prisene var til gjengjeld skyhøye. En pasta bolognese kostet for eksempel 30 euro og en burger 34.
Kvaliteten var vel så som så. Helt ordinær hotellmat. Bolognesen var god, men ikke minneverdig. Pizzaen var av den frosne Dr. Oetker-varianten, så den turte jeg ikke ta. Burgeren var helt grei, men heldigvis fulgt av fantastiske fries. Sistnevnte testet jeg i baren nede ved stranden. Her var ikke servicen all verden å skryte av, men det var enkelt og lett tilgjengelig mat.
Utmerket service i L’Intempo
Servicen utmerket seg derimot idet vi tok trappen opp til L’Intempo Restaurant. Her bød servitørene på seg selv og viste genuin interesse for oss som gjester. Vi fikk også høre om andre kjente nordmenn som hadde frekventert restauranten. Porsjonene var i tillegg rause og det var mulig å spise seg god og mett.
Reisefølget nøt blant annet en solid cæsarsalat og en raus biff tartar. Det var også mulig å velge buffet. Denne besto dog kun av forrett og dessert. Hovedretten ble servert ved bordet. En grei deal prismessig, men vi valgte dog våre egne retter. Desserten tok jeg derimot fra buffetbordet.
Her hadde du blant annet sjokolademousse, kaker, crème brûlée, krem og frukter. At det kun kostet 15 euro for alle godsakene var jo nærmest et røverkjøp å regne tatt de hinsides høye prisene ellers i betraktning. Det lønnet seg altså å gå for buffet fremfor enkeltretter.
Ordinær frokostbuffet
Frokostbuffeten var derimot ikke i samme liga som lunchen. Her var det mer ordinært. Det grunnleggende var på plass, men det ekstraordinære uteble. For første gang under oppholdet smakte jeg på den fjerde stjernen.
Du hadde selvsagt varmretter som pølser, bacon, pannekaker, eggerøre, poteter, bønner og lignende til stede, men det var liksom ikke gjort så mye ut av resten. Fruktutvalget var tynt med fokus på det masseproduserte. Det positive var kanskje vannmelonen som var fersk og frisk. Pålegget var ellers helt grunnleggende: salami, ost og skinke.
Det oppløftende var dog at du hadde en dedikert omelettstasjon. Her kunne få skreddersydde omeletter og stekte egg etter egne preferanser. Det gikk kanskje for fort unna iblant, men at du hadde tilbudet var positivt.
Når det gjaldt baksten var det rikelig med fersk loff, croissanter og søtsaker. Her var franskmennene gode. Reisefølget savnet derimot champagnen, og jeg hadde helst sett at det var ferskpresset appelsinjuice til stede. Dessuten kunne servicen vært noe mer oppmerksom, men ellers fungerte det.
Privat strand
Utover det spiselige bød hotellet på det meste av fasiliteter. Utendørs basseng med solstoler, innendørs basseng med badevakt, gym og privat strand. Det minnet i det hele tatt om et sydenresort kun bekledd med velstående og avslappede mennesker.
Du tenker kanskje at det ikke er så spesielt, men vi må ikke glemme at vi befant oss i verdens nest minste land. Stranden var hotellets egen og de smykket seg stort med det faktum at dette var den eneste private i Monaco. Det nøt vi selvsagt også godt av. Solsenger og parasoller var gratis for gjester å benytte. Både strand og vann var rent og innbydende.
Det var rikelig med badevakter og du fikk servering til solstolen. Ikke alle servitører var like oppmerksomme, men du fikk som regel det du ønsket – vel å merke mot klekkelig betaling.
En ekstra stjerne
Le Méridien Beach Plaza overrasket meg i det hele tatt stort. Det var ikke ofte jeg merket at det kun var fire stjerner. Vennlige ansatte som smilte og hilste i gangene og beliggenhet og fasiliteter som et femstjerners resort. Her kunne jeg bodd lenge.
Det skal avslutningsvis nevnes at til tross for beliggenheten i ytterkanten av byen, så kunne du spasere til alt. Det var kanskje bare en fordel ikke å befinne seg midt i suppen av champagnefester og yatchfortøyninger.
Konklusjon
Alt i alt et utsøkt opphold i særdeles luksuriøse omgivelser. Savner du et skikkelig feriehotell blant fiffen trenger du ikke lete lenger. Le Méridien Beach Plaza leverer på alt fra suite til strand. Anbefales!
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Jeg rakk en kjapp svipptur innom et flyplasshotell i Nice før hjemreise. Klikk her!
