Norsk luksus på sitt ypperste med alt av fasiliteter på plass til tross for corona.
Det er ingen hemmelighet at jeg har foretrukket å reise utenlands i jakten på de fremste femstjernershotellene. I år lot det seg dessverre ikke gjøre, og jeg var nødt til å tenke kreativt.
Tidligere har jeg testet Dalen Hotel i Telemark og blitt bergtatt. Selv om norsk luksus har sin sjarm, har jeg ikke valgt å prioritere dette i normaltid. Nå hadde jeg derimot ikke noe valg og bladde i porteføljen av historiske, norske hoteller for å finne nye perler.
Historisk og stive priser
Vakre Hotel Ullensvang i Hardanger har jeg visst om, men ikke tenkt noe særlig mer på ettersom prisene her har vært skyhøye sammenlignet med andre spektakulære destinasjoner i verden. Nå var derimot tiden kommet for å avlegge en visitt.
Denne gangen var det ikke jeg, men reisefølget, som hadde fikset værelset gjennom sitt brede nettverk. Jeg ble bare med, spisset pennen og pusset linsen klar for å anmelde denne utkantperlen.
Hotel Ullensvang er familiedrevet gjennom fem generasjoner og således ikke en del av noen standardisert kjede med unntak av tilknytningen til De historiske. Det ligger idyllisk til nede ved fjordkanten i Lofthus i Hordaland og ble åpnet i 1846.
Reisefølget og jeg kom kjørende fra Oslo og var mer enn klar for å sjekke inn denne sene ettermiddagen. Parkeringsplassene var det rift om, så vi ble lempet av for å sjekke inn mens sjåføren jaktet på plass.
Elegant med coronatiltak
Lobbyen var av det klassiske slaget med en elegant og synlig resepsjon. Det yret av liv, men var heldigvis ikke all verden med kø. Coronaskilter var plassert overalt, og det var tydeligvis ikke lov for andre enn boende gjester å benytte seg av fasilitetene. Det var i og for seg greit. Da ble det mer plass til oss.
Mens reisefølget sjekket inn iakttok jeg fasilitetene. Det var ingen pikkolo eller portier som tok oss imot, men det hadde virkelig tatt seg ut i disse fornemme omgivelsene. Til gjengjeld tuslet direktøren rundt og småsnakket med gjestene. En hyggelig gest.
Hotellet var fullbooket, og det vanket ingen storstilt oppgradering bortsett fra et værelse med fjordutsikt. Vi fikk nøkkelen utlevert i tillegg til et coronaskriv hvor vi hadde valgt tid for bespisning både i restaurant og frokostsal. Nøkkelen var forøvrig ikke et kort, men en fysisk nøkkel. Slik skulle det være.
Standardværelse med utsikt
Vi satte videre kursen opp i fjerde etasje. Med 170 værelser i alt kunne det virkelig være bingo hva vi kom til. Heldigvis var det ikke så altfor ille. Vi hadde fått et standardværelse med utsikt mot fjorden og privat balkong. Og prisen? Intet mindre enn 4.250,- kr natten. Det fikk selv Ritz-Carlton verden over til å blekne.
Nuvel. Jeg gikk i gang med utforskningen av værelset. Det var helt grei størrelse, og en ekstraseng var satt inn. Dette til tross, sofakroken og skrivepulten sto urørt, så det var brukbart med plass. Interiøret var en blanding av tradisjonell luksus og moderne enkelthet, men det skrek ikke fem stjerner.
Utover en grei seng og romslig balkong med utemøbler for to, var det ikke mye å rope hurra for når det kom til andre bekvemmeligheter. Hverken morgenkåpe eller tøfler var inkludert. Dette måtte kjøpes i tillegg for 150,- kr. Minibaren var også tom med unntak av en lapp om at du kunne kjøpe ting i lobbybaren. Jeg fikk et øyeblikk en Scandic-følelse.
Enkelt og slitent bad med godt trykk
Badet var også av den enkle sorten som ikke så ut til å være pusset opp på en god stund. Du hadde badekar, toalett og servant tilgjengelig i tillegg til noen såpestykker og shampooer. Her inne var luksusfølelsen fraværende.
Det positive var dog at fantastiske trykket i dusjen. Det var den store fordelen med gammelt bad; sparedusjen var ikke blitt installert. Selv om jeg følte at jeg var på en hytte fikk jeg gjort det jeg skulle, men her var det mildt sagt potensial til å oppgradere med noe marmor.
Balkongen var derimot romslig og fungerte som en forlengelse av værelset. Utsikten mot fjorden var upåklagelig og idyllisk. Jeg savnet å se mot bassengområdet, men fikk en liten smakebit hvis jeg strakk hodet langt nok utenfor kanten.
Storslått utendørsbasseng
Naturlig nok tilbrakte ikke reisefølget og jeg veldig mye tid på værelset. Det var nemlig fasilitetene forøvrig som vakte størst begeistring. Hotellet var nemlig utstyrt med en rekke aktivitetsmuligheter, og kronen på verket var Ullensvang bad.
Å anlegge et stort utendørs basseng er kanskje ikke noe sjakktrekk i Norge, og ihvertfall ikke på værbitte Vestlandet, men det hadde altså Ullensvang gjort. Dette var oppvarmet og inndelt i ulike soner. En var blant annet forbeholdt voksne.
Det var i tillegg satt ut solstoler. Hadde det bare vært 30 grader og sol ville sydenfølelsen vært påtagende. Dessverre fikk vi ikke opplevd det under vår visitt, men gjestene som hadde tidlig ferie hadde kunnet nyte dette.
Rikt med innendørs aktiviteter
Innendørs var det også nok av aktiviteter å fordrive tiden med. Du kunne for eksempel slappe av i et boblebad eller ta noen svømmetak i det innendørs bassenget. Eller bare lene deg tilbake i avslapningssonen.
Var du derimot av det mer sporty slaget kunne du lufte tennisracketen, prøve squash, spille biljard/fussball/bordtennis, bowle eller rett og slett slå deg ned i en av de mange sofagruppene og slarve over et glass eller tre. De fleste valgte nemlig å trene levren.
Gymmen var forøvrig coronastengt, men så ut til å være nokså velutstyrt med en særdeles god utsikt. Her hadde jeg ikke hatt noe imot å trene.
Bar og museum
Ved sofakrokene i underetasjen hadde du en provisorisk bar. Her var det bare å hente seg en drink og velge et sted å slå seg ned enten ute eller inne. På veggene var det naturalistisk kunst og omgivelsene var preget av hotellets lange historie. Det føltes ut som å gå rundt i et museum.
Trappen opp mot resepsjonen var forøvrig et ypperlig sted for shoots. Jeg lot ikke muligheten gå fra meg og ba reisefølget fotografere mens jeg slo fast at vi her kunne bodd lenge hadde det ikke vært for den spinnville prisen.
Restaurant med harpespill
Utover det rike utvalget av rekreasjonsmuligheter bød hotellet på en utsøkt restaurant med harpespill og lokale retter. Stemningen var preget av corona, og menyen var skrumpet inn til én fastsatt meny til middag. Her kunne du velge mellom kjøtt eller fisk til hovedrett. Forrett og dessert var bestemt.
Reisefølget og jeg måtte selvsagt teste restauranten og slo til. Dagens meny besto av rillette av laks til forrett, indrefilet av okse eller fjellaure fra Hardanger til hovedrett og hjemmelaget sitronterte til dessert. Jeg gikk for indrefilet mens resten i følget kastet loss og satte kursen til sjøs.
Treretters cruisemiddag
Laksen til forrett hadde en kattemataktig konsistens og jeg sto elegant over. Reisefølget smakte, men slo fast at det var en nokså enkel start og håpet at hovedretten ville vekke større begeistring. Og det gjorde den.
Fisken var flott tilberedt og særdeles smakfull. Indrefileten var klassisk og enkel, men hvilte på en himmelsk seng av potetgrateng. Dette til tross, vi fikk alle følelsen av å være på cruiseskip. Især da vi så fjorden renne forbi utenfor vinduene mens vi inntok måltidet.
Sitronterten til dessert var helt ok, men i overkant syrlig for min smak. I det hele tatt virket alt å være ganske enkelt og samlebåndspreget uten sjel og fokus på å få frem det unike i de lokale råvarene. Mulig dette skyldes en blanding av corona og smekkfullt hotell, men her har Ullensvang noe å lære av Dalen Hotel.
Coronafrokost
Frokosten ble servert i samme lokale som middagen. Harpespillet fra kvelden i forveien fortsatte og skapte en unik stemning. En i følget ble endog blank i øynene og forsvant i sin helt egne verden når tonene fra Frank Sinatra og The Beatles ble servert i harpeform. Forståelig nok. Jeg hadde heller aldri opplevd harpe til frokost.
Når det gjaldt selve frokosten var denne selvsagt veldig preget av corona. Den bugnende buffeten var erstattet med en frokosttallerken og et begrenset utvalg av varme og kalde retter innpakket i plast. De hadde informert om servicen på en liten lapp på bordet.
Blant pålegg, yogurt, brød og smør var det utvilsomt det hjemmelagede syltetøyet som vekket min interesse. Dette var rørt med hele bær i og smakte himmelsk. Dette kunne ikke sløses på skiven, tenkte jeg for meg selv, og spiste det som en dessert.
Betjent varmmatstasjon
Det holdt i grunnen lenge med fatet vi fikk servert ved bordet, men jeg måtte allikevel sjekke buffetområdet. Her var det frukt som melon og druer innpakket i plast i tillegg til små skåler med cornflakes, laks og fylte glass med melk og juice du kunne hente.
Rosinen i pølsen var den lille varmmatstasjonen som serverte eggerøre, bacon og stekte poteter. Det var uvisst om du kunne få stekte egg, men vi hadde mer enn nok å kaste oss over allerede. Baconet var forøvrig særdeles smakfullt, men kunne vært en anelse mer stekt.
Med frokosten innenbords var det bare å sette i gang med pakkingen. Selv om vi gjerne skulle ønske vi ble en natt til måtte vi sette kursen videre. Flere lokale perler skulle testes, og jeg gledet meg stort.
Konklusjon
Alt i alt et historisk og innholdsrikt hotell med en utsøkt beliggenhet. Noe foreldede værelser og coronatiltak til tross, hit kunne jeg gjerne tenkt meg å reise tilbake på en godværsdag.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Likte du dette innlegget? Følg meg videre på norgesturneen her!
Video
Flere bilder
Bla for å se alle bildene.
Norgesturneen fortsetter…
Dette var bare første stopp. Klikk her for å lese fortsettelsen i Leikanger.
