Berlins mest fornemme hotell leverer luksus ut til fingerspissene.
Jeg har alltid hatt en drøm om å teste The Ritz-Carlton. For en som bor over gjennomsnittet mye på hoteller skal dette være noe av det ypperste du får når det gjelder service, fasiliteter og pris. Forventningene var derfor skyhøye.
Berlin er som kjent en av de byene du får mest hotell for pengene. Det er da heller ingen overraskelse at Ritz-Carlton her er rimeligere enn for eksempel i New York, skjønt prisen fortsatt er meget stiv. Reisefølget og jeg hadde booket et Club-rom med tilgang til lounge for å få fullt utbytte av oppholdet.
Portier på hils
Vi ankom hotellet beliggende midt på Potsdamer Platz i drosje en fredag formiddag. Bildøren ble elegant åpnet av portieren som kunne ønske oss varmt velkommen. Mens det høljet ned og blåste friskt utenfor spankulerte vi rett inn. Bagasjen ble tatt hånd om av pikkoloene.
På vei inn titulerte portieren oss med navn. Dette var før innsjekk og uten at vi hadde gitt noen som helst informasjon om hvem vi var. Han presenterte navnet sitt og sa vi bare skulle ta kontakt med ham om det var noe. Du verden. Dette var første gang jeg smakte litt på livet som kongelig.
Uklar innsjekk
Tonen ble brått en annen i innsjekk. Her var det noe pågang og resepsjonisten var statisk profesjonell og upersonlig. Alle høflighetsfrasene kom som de var skrevet i instruksene. Blikkontakten nærmest uteble mens vi ble opplyst om at et av rommene ennå ikke var klare.
Ettersom vi var ankommet to timer før normal innsjekkstid var det ikke akkurat noen overraskelse. Noe underlig var det allikevel siden jeg på forhånd hadde varslet guest relations om ankomsttiden. Nuvel. Vi kunne i det minste slappe av i loungen mens vi ventet.
Oppgradering?
Like før nøklene ble skrevet ut dristet jeg meg til å spørre om vi hadde fått en oppgradering. Da mumlet resepsjonisten noe utydelig som jeg ikke fikk med meg. Jeg fant fort ut at det ikke vanket noen oppgradering. Heldigvis hadde vi booket meget gode rom i utgangspunktet.
Vi mottok nøkkelkortene og ruslet mot heisen. De gullforgylte detaljene og den dype brunfarven ga assosiasjoner til kolonial luksus. Endog knappene i heisen skinte. Dette skulle bli en fasjonabel opplevelse, tenkte jeg, mens heisen førte oss opp i 10. etasje.
På forhånd hadde jeg tittet på rommene vi hadde i vente. De skulle være rundt 40 kvadratmeter og innredet klassisk luksusstil. Men før jeg kunne sjekke dette nærmere måtte vi slå oss ned i loungen i påvente av at det ble klart. Og det skulle ta sin tid.
Det perfekte venteværelse
I loungen denne tidlige ettermiddagen var det lett servering. Det sto fremme en rekke delikate kanapeer, en stor italiensk skinke, et utvalg oster, brød, frukt og søtsaker. Dette er første gang jeg har opplevd en slik fyldig servering midt på dagen. Er du heldig har du funnet en skål med inntørkede nøtter i andre hotellounger.
Mottagelsen i loungen var vel så god som buffeten. Personlig, ydmyk og høflig service fra ende til annen. Her kunne vi be om hva ganen måtte begjære. Alt var inkludert.
Én i reisefølget dristet seg til å spørre om «sparkling wine». Dette ble selvsagt høflig besvart: «is champagne okay for you, madame?». Dette var ikke som turen nedover med SAS for å si det slik. Her snakket vi en helt annen klasse.
Over innsjekkstid
Timene fløy av sted mens vi mesket oss med lekre kanapeer og godt drikke. Solen skinte fra vinduene og det kriblet etter å komme seg ut, men vi var blitt bedt om å vente her til rommet ble klart. Da klokken rundet normal innsjekkstid måtte vi spørre om rommet nærmet seg ferdig.
Etter nok en halv time fikk vi beskjed om at det rommet fortsatt ikke var klart. Nå ble vi derimot tilbudt et annet som visstnok skulle ha en bedre utsikt, men som lå i andre enden av korridoren. Kunne det være en oppgradering? Jeg slo ihvertfall til.
En bit av New York
Vi fikk nøkkelkortene og jeg ruslet av gårde mot rommet. Det lå så langt borte som det var mulig å komme. Helt nede i hjørnet av korridoren. Jøss, kunne det være en hjørnesuite, tenkte jeg, mens jeg stakk nøkkelkortet i døren og valset inn.
Utsikten som møtte meg var storslått. Fra det ene vinduet kunne du skimte Tiergarten, og følelsen av å være i New York og se utover Central Park var påtagende. Rommet så dessverre ikke ut til å være en suite, men var stort og lyst var det. Her skulle det bli en glede å tilbringe helgen.
Jeg gikk i gang med å utforske fasilitetene med det samme. En stor dobbeltseng, divan, et eldre skrivebord og et klesstativ i tre preget rommet. Et hendig lite sysett lå elegant oppe på klesstativet. I skapet lå skopussesett og tøfler.
Skuffende lefser av noen tøfler
Når det gjaldt tøflene var jeg mildt sagt i sjokk. Dette var noen tynne lefser uten logo. Billigste sort importert og masseprodusert fra Kina. Hvor var emblemet og plysjen? Det føltes som å være på et billig hotell i Tyrkia. Her burde Ritz-Carlton vendt blikket mot Waldorf Astoria eller Conrad for å se hvordan det gjøres på femstjerners hoteller.
Nuvel. Tøflene er vel bare en unødvendig liten detalj. Badekåpen hang dog inne på det romslige badet. Disse var også tynne og slappe, og ikke i nærheten av den fluffy plysjen vi var blitt forespeilet i beskrivelsen. Heldigvis var emblemet og gulldetaljene på plass her.
Overdådig bad
Badet var forøvrig utstyrt med både badekar og dusj. Det var to servanter og rikelig med tykke håndklær.
Utvalget av badeartikler var også rikt og bød på blant annet barberingssett, tannbørste, kam, fil, såper og kremer. Her kunne du utvilsomt latt toalettmappen bli hjemme. Dessverre virket det som at noen artikler manglet på dette rommet i forhold til det jeg så på tidligere.
Til tross for at det ikke var noen suite, føltes de 40 kvadratmeterne ut som en – særlig med tanke på alt innholdet som var her. De automatiske bryterne som styrte rullegardinene og lysene var også særdeles praktiske. Ikke akkurat slik teknologi du forventer å finne i skrivebordskuffen på et hotell med brune og gullforgylte detaljer.
Briljant Club Lounge
Når det gjaldt bespisning foregikk denne hovedsakelig i loungen. Her hadde du serveringer i fire omganger. Frokost, lett snacks, ettermiddagste og hors d’oeuvre. Det minnet unektelig om all inclusive, selv om det hverken var ment som det eller lignet det.
Frokosten var enkel, men samtidig innholdsrik. Her hadde du det du forventet av både varmt og kaldt og vått og tørt. Bacon sto fremme og det var rikelig med brød og pålegg. Du kunne også be loungevertene om å fikse omelett eller andre varmretter til deg. I tillegg fikk du alt av hva ganen måtte gale etter når det kom til drikke. Reisefølget nøt selvsagt champagne av typen Mercier.
Servering i lange baner
Både den lette snacksserveringen og ettermiddagsteen ble testet. Du trengte teknisk sett ikke lunch med dette tilgjengelig, for her hadde du både søtt og salt i rikt monn. Tidvis var loungevertene ganske så oppvartende når det kom til de edle dråpene. Reisefølget måtte til slutt takke nei til mer påfyll.
Fra klokken seks til ni var det hors d’oeuvre. Her fikk du tilgang på et rikere utvalg av kanapeer i tillegg til en varm rett. De to dagene jeg var her ble det servert laks og svin med ris og poteter til. Det var flere som spiste dette som middag og ikke lette appetittvekkere før et fyldigere restaurantmåltid senere – som faktisk er hensikten.
Ekstraordinær service
Det var faktisk også mulig å få bestilt opp room service til loungen. Da sparte du pengene for drikke, og betalte bare for maten. En meget kjekk ordning hvis hors d’oeuvren ble noe tynn. Da reisefølget og jeg prøvde dette opplevde vi den særdeles hyggelige gesten å få maten på huset, altså gratis. Du verden for en service.
All maten i loungen var av ypperste kvalitet. Det var smakfullt, variert og lekkert presentert. Det er uten tvil den hittil beste loungen jeg har besøkt tatt det kulinariske i betraktning. Servicen var også på en nivå over alt annet. Her konverserte vertene med gjestene og var særdeles oppmerksomme.
En morsom detalj var også den britiske «beefeateren» som ene og alene var ansatt for å småprate med gjestene. Han sto som oftest i døren, men kom også noen ganger opp i loungen. Kledd i et rødt kostyme med prangende hatt og stokk var dette et annerledes og lystig tilskudd til stemningen. Dette, fikk jeg opplyst, var unikt for akkurat Ritz-Carlton Berlin.
Hva med hotellrestauranten?
Når det gjaldt bespisning forøvrig, prøve reisefølget og jeg hotellets hovedrestaurant «Brasserie Desbrosesses». Denne skulle visstnok være fransk, men hadde litt forskjellig mat. Frokost ble også servert her dersom du ikke hadde adgang til loungen.
Spa og gullforgylt basseng
Av fasiliteter forøvrig bød hotellet på en eksklusiv spa-avdeling med tilhørende basseng, boblebad, sauna og treningsrom. Selv om dette var i minste laget, var det en hyggelig og avslappende atmosfære der nede i kjelleren. Adgang var inkludert i vårt Club-rom.
Det fine med å booke et Club-rom, er at det meste er inkludert. Det er dessuten mulig å sjekke ut og gjøre alt papirarbeidet i loungen. Du slipper å stresse ned i resepsjonen, og får gjort alt i ro og mak mens du nipper til champagne.
Kontrakt eller regning?
Måten regningen ble presentert på var nærmest som en millionkontrakt til signering. En tykk, sort bok ble lagt foran deg til gjennomsyn og underskrivning. Vi fikk tilbud om å bestille drosje til døren og få bagasjen båret ned. Ypperlig.
Det viste seg dog at drosjen trolig ikke var bestilt ettersom den var for liten. Dermed ble det noe kalde minutter utenfor hovedinngangen i påvente av ny. Portieren ønsket oss adjø og på gjensyn. Igjen satt vi med en fornem følelse. Dette ble definitivt ikke siste besøk hos Ritz-Carlton.
Konklusjon
Alt i alt klarte Ritz-Carlton å innfri til tross for skyhøye forventninger. Det var noe rusk i maskineriet, men dette ble småtterier å regne tatt helheten i betraktning. Anbefales på det varmeste.
Min stjernevurdering: 6 av 6.
Video
Flere bilder
Bli med inn i presidentsuiten
Gå ikke glipp av mitt mest spektakulære innlegg hittil. Jeg setter mine ben i samme suite som Obama da han sist besøkte Berlin. Klikk her!
