Ville tittelen som Penangs fineste restaurant innfri mine forventninger?
Jeg må innrømme at det var nokså pussig at en restaurant inne i et resort kunne være såpass anerkjent og regnet som Penangs beste. For som du sikkert vet er Penang kjent for sine lokale kulinariske delikatesser. Hva skilte så denne ut?
Feringgi Grill befant seg i samme lokale som jeg spiste frokost på morgenen. Dermed var det ingen wow-følelse å spore idet vi tuslet opp trappen fra lobbyen. Derimot ble vi varmt ønsket velkommen og hilst ved navn. Vi hadde nemlig reservert på forhånd.
Innholdsrik meny
Jeg hadde alt smugkikket i menyen og sett at det var et rikelig utvalg til å være såkalt fine dining. Skjønt de fleste eksklusive rettene var å finne her, var det ikke akkurat gjort særlig mye ut av det i form av kreativitet og annerledeshet. Du fikk biff tarter til forrett og wagyu-biff til hovedrett. Med andre ord mye okse.
Det Feringgi Grill derimot var kjent for var tomatsuppen. Denne skulle visstnok lages direkte ved bordet, og jeg var ikke i tvil. Denne skulle jeg ha som forrett. Spisefølget gikk derimot for escargots og aspargessuppe.
Det er intet å utsette på servicen. Det krydde nemlig av servitører rundt oss som var klare til å ta bestillingen og sørge for full oppvartning. Før vi visste ordet av det kom det en frisk appetittvekker på bordet. Jeg fikk ikke helt med meg hva det var, men en eller annen suppeshot var det ihvertfall. Spisefølget var henrykt.
Flammende tomatsuppe
Et par minutter etter at shoten var fortært kom det en tralle til bordet. Nå skulle tydeligvis tomatsuppen tilberedes. Personen forklarte hva som skulle skje og gikk så smått i gang. Det tok ikke lang tid før flammene sto i taket. Her ble det ikke spart på brennevinet.
Presentasjonen var nok langt mer spektakulær enn suppen i seg selv. Jeg sa forsiktig til spisefølget at den minnet om den du får i SAS-loungen. Ikke akkurat en kompliment, kom det tørt fra den andre enden av bordet. Helt grei, sa jeg, og slurpet i meg de røde dråpene. Det smakte litt for mye tomatpuré til at jeg ble henrykt.
Aspargessuppen, som kom fra kjøkkenet, falt derimot i smak hos spisefølget. Nydelig, ble det sagt. Sneglene fikk derimot en blandet mottagelse. Ikke helt det jeg er vant til, kontret spisefølget og fisket skeptisk opp de slimete skapningene fra smørsausen. Det var nå måltidet skulle begynne sin utforbakke.
Skuffende hovedretter
Fra en fantastisk åpning og mottagelse skulle hovedretten nå bli tungen på vektskålen for helhetsopplevelsen. Men først fikk vi nok en forfriskning til å nøytralisere ganen. Denne gangen var det en appelsinsorbet. Jeg følte desserten alt var kommet.
Nuvel. Det tok nok en gang ikke mange minuttene før maten kom. Først ut var min indrefilet. Dette var mildt sagt stusslige greier. Kun en kjøttklump på en tallerken med lett dandering rundt. Ingen saus, intet tilbehør. Burde de ikke opplyst om at dette kom i tillegg? Ja, ja. Godt jeg ikke var veldig sulten.
Spisefølget hadde derimot valgt torsk og andebryst. Andebrystet falt i smak med sin lekre fettrand og rødhet. Her var det både saus og tilbehør til. Pussig. Dette var jo ikke bestilt i tillegg?
Torsken på motsatt ende av bordet var derimot av den smakløse sorten. Dette minnet ikke om torsk, sa spisefølget og pirket lett i det gedigne stykket foran seg. «Jeg må ha hjelp,» kom det desperat. «Ikke på tale,» var svaret. Dette måtte fortæres for egen maskin.
Agurksorbet og hvit sjokolade?
Med en såpass lett hovedrett var jeg mer enn klar for dessert. Den hvite sjokolademoussen fristet. Det pussige var dog at den visstnok skulle serveres med agurksorbet. Ja, ja. Det skulle bli interessant.
Idet desserten kom måtte jeg igjen gni meg i øynene. Var dette alt? Den hvite sjokolademoussen var en liten klump på tallerkenen hvor en eller annen syrlig saus og den smakløse agurksorbeten tok all oppmerksomheten.
Agurk er jo så å si bare vann, og det var jammen meg denne sorbeten også. Merkelig smak av utvannet agurk som overhodet ikke passet sammen med den fløyelsmyke hvite sjokolademoussen. Jeg vil faktisk driste meg til å hevde at dette var en mislykket kombinasjon.
Utsøkt service
Fra den spektakulære starten hadde det virkelig gått brått utfor. Vi ba derfor om regningen. Denne ble levert sammen med et fat nydelig konfekt og røde roser til kvinnene ved bordet. Om ikke annet en hyggelig gest på tampen.
Servicen var det nemlig lite å utsette på. Servitørene var dyktige, informerende og veldig til stede under hele måltidet. Det var bare synd at maten ikke sto i stil med hverken forventninger eller omgivelsene.
Konklusjon
Alt i alt en noe skuffende opplevelse. At dette skulle være Penangs fineste restaurant var nå avskrevet som mislykket markedsføring. Dette var mer som en god hotellrestaurant, bare med et skyhøyt prisnivå.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Les hele anmeldelsen av Shangri-La Rasa Sayang Resort her!
Flere bilder
