En unik og vakker norgesopplevelse, men var det verdt kronene?
Det finnes vel knapt en nordmann som ikke har besøkt Loen denne noe annerledes sommeren. Jeg var selvsagt intet unntak, men rakk heldigvis å ankomme før storinnrykket i juli.
At denne lille bygden innerst i Nordfjord i Stryn kommune skulle bli en såpass stor turistmagnet også for nordmenn var ikke vanskelig å forstå. Innrammet av vakre fjell og blått brevann kunne det nærmest ikke bli mer instavennlig, ihvertfall ikke ved Lovatnet. Men det som kanskje forble hovedattraksjonen var Loen Skylift.
Topptur på et blunk
Loen Skylift er en gondolbane som strekker seg fra havnivå i Loen til fjellet Hoven på 1011 meters høyde. Turen tar knappe fem minutter og er visstnok en av verdens bratteste. Det var flere i følget som gledet seg til toppturen uten å forbrenne en eneste kalori.
For det var nettopp det det var: en topptur. Vanligvis hadde du måttet slite deg opp de tusen meterne for å kunne nyte utsikten hvorpå belønningen var en sammenskviset nistepakke med svett ost og smeltet Kvikklunsj. Men den gang ei. Her var det bare å bla opp lommeboken og få en førsteklasses opplevelse på amerikansk vis.
Dyr billett
Reisefølget og jeg ruslet fra hotellet vårt og bort til gondolen. Det tok knappe fire minutter. På forhånd hadde vi booket billetter til den nette sum av 530 kroner per person for en tur/retur-billett. En i følget mente det var en hårreistende pris og var endog blitt frarådet turen av en velmenende, men gnien kollega.
Jeg prøvde å dra en sammenligning til Empire State Building i New York med startpriser på rundt 400 kroner i håp om at det skulle virke beroligende. Visst var det ikke gratis, men storartetede opplevelser kostet. Nå gjensto det dog å se om den gjerrige kollegaen hadde rett eller om vi ble blåst av banen.
Begrenset plass i vognene
Vi hadde nemlig ikke bare tenkt oss å nyte utsikten, men også en bedre middag i Hoven restaurant. Her hadde vi booket bord til middag for å slippe lunchrushet. Og det skulle vise seg å være et sjakktrekk. Gondolen gikk nemlig i skyttel ned for å få unna alle lunchgjestene, og vi slapp således å vente de vanligvis 30 minuttene det skulle ta mellom hver vogn.
På grunn av corona var det også begrenset antall gjester i hver vogn. Det gjorde at de fleste fikk sikret seg vindusplass og kunne nyte den spektakulære utsikten. Med på turen var også en vognfører som sørget for å desinfisere alle kontaktpunkter etter hver tur.
Ettersom turen kun tok fem minutter gjaldt det å nyte den dyrekjøpte tiden. Jeg fotograferte hyppig og iakttok det vakre synet. Gid alle toppturer kunne være som dette, tenkte jeg, før vi plutselig var fremme.
Velutbygget turistattraksjon
Vel oppe hadde vi fortsatt noen minutter før middag og gikk raskt i gang med å utforske fasilitetene. Det var nemlig ikke bare en restaurant her oppe, men et velutbygget anlegg for å iaktta den majestetiske utsikten. Det var endog lagt til rette for folk som skulle hoppe utfor i ulike fallskjermer. I tillegg endte den populære klatreruten Via Ferrata her.
Jeg var sjeleglad vi hadde valgt et tidspunkt med lite folk, for da slapp vi Empire State Building-følelsen med å kjempe om utsiktsplassene. Vi kunne altså velge og vrake i om vi ville se mot Loen og Olden, Lodalen, Oldedalen eller Jostedalsbreen nasjonalpark.
Et besøk i Hoven restaurant
Etter nærmest å ha vandret i den norske indrefileten med øynene var det på tide å unne seg litt påfyll også i maven, og vi satte kursen mot restauranten. Denne var tydelig populær, men vi hadde heldigvis reservert bord og ble raskt betjent av en spansk servitrise.
Ettersom det skortet på spansken hos oss alle gikk dialogen på engelsk, men jeg fikk umiddelbart internasjonale vibber. Tenk at dette var i Norge, utbrøt jeg, mens jeg tittet ut vinduene og mot den storslåtte naturen. Det går faktisk an å være turist i Norge også, fortsatte jeg.
Lokalet var forøvrig spektakulært med en utsikt ulikt noe annet i Norge. Selv om jeg fikk turistfellefølelsen i begynnelsen, møtte jeg med et åpent sinn og anså dette mer som en flott hotellrestaurant fremfor Michelin-stjerne. Litt som i Hong Kong sett bort fra at det der faktisk fantes stjerner.
Jägermeister og lokal mat
Før vi hadde rukket å åpne menyen lurte den meget serviceinnstilte servitrisen på om vi ville ha noe å drikke. Reisefølget var ikke vonde og be, og en solid Jägermeister kom nokså raskt på bordet. Baren var nemlig full av godsaker, og med tanke på at det ikke ventet noen fottur nedover var det bare å helle innpå.
Jeg var derimot mer interessert i den spiselige delen. Menyen bød på det jeg vil kalle tradisjonell hotellmat med lokale innspill. Her hadde du blant annet kortreist kylling, ytrefilet, lodalshjort, hitralaks og burger. Jeg hadde alt bestemt meg for burgeren og skulle stå over forretten.
Fort gjort med burger
Det gikk ikke akkurat i noe racerfart, men maten kom smått om senn på bordet. Burgeren minnet om en tradisjonell hotellvariant, men smakte godt. Det grove brødet passet overraskende godt med det rike tilbehøret inni, men clubsandwichen var farlig nær.
Spisefølget satset derimot lokalt og gikk for hjorten. Fort hjort, sa jeg tørt, mens spisefølget humret og hugget innpå. Dette var forøvrig også en enkel rett med mye saus og hjorteskiver badende rundt potetmos. Enkelt, men godt.
Med hovedretten innenbords var jeg langt fra ferdig. Jeg var mer enn klar for dessert, og hadde allerede sett meg ut hvilken jeg skulle ha: brownies og is. Spisefølget nøyet seg derimot kun med flytende dessert. Dem om det.
Enkel brownie
Brownien var i og for seg ganske ordinær, men passet ypperlig etter en burger. Presentasjonen var flott og harmonien mellom ferske bær, kjekssmuler, vanlijeis og varm brownie var fantastisk. Jeg hadde det som plommen i egget.
Med desserten unnagjort var det bare å stålsette seg for køen ned igjen. Den hadde nemlig ikke avtatt, men gondolen gikk i skyttel opp og ned, så vi slapp heldigvis å vente så altfor lenge.
Mens vi ventet var det rom for refleksjon. Hadde den gniene kollegaen til reisefølget et poeng med at det var dyrt og dårlig? Dyrt, ja, men langt fra dårlig. Her fikk vi servert en utsikt vi sent ville glemme, helt uten å ha forbrent en eneste kalori. Til gjengjeld fylte vi rikelig på med kalorier uten å skamme oss over det.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt naturopplevelse og topptur uten gnagsår og sur nistepakke. God mat, vennlig service og meget godt tilrettelagte fasiliteter gjør at jeg varmt vil anbefale enhver nordmann på besøk i Loen om å ta en tur med Loen Skylift.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også på Facebook for å følge med!
Flere bilder
Bla til siden for å se alle bildene.
Hvor går turen videre?
Foreløpig turens høydepunkt, men alt kunne endre seg. Følg med på fortsettelsen av norgesturneen!
