Utsøkt mat i lekre omgivelser til hyggelige priser. Hva mer kan jeg ønske meg?
Mulig det var jeg som hadde lave forventninger til tilbudet oppe på Svalbard, men jeg lot meg begeistre av restaurantene. Funksjonærmessen var i utgangspunktet en hotellrestaurant, men klarte kunststykket å skille seg ut allerede fra start.
Ifølge Spitsbergentravel.no var det snakk om et historisk spisested hvor gruveselskapets funksjonærer i sin tid inntok herremåltider i staselige omgivelser med panoramautsikt mot Longyearbyen. Akkurat utsikt skulle spisefølget og jeg slite med å få med oss på grunn av mørketiden, men alt annet stemte på en prikk.
Nyoppusset
Lokalene var fullstendig nyoppusset og bar et dunkelt, forgylt preg over seg. Interiøret var som hentet ut fra The Thief på Tjuvholmen i Oslo. En internasjonal vind suset imot meg idet jeg spaserte igjennom lobbyen og inn i restauranten. Dette lovet godt.
Vi ble møtt av en usedvanlig vennlig servitrise som pratet engelsk. Vi kunne befunnet oss i hvilken som helst storby verden over, tenkte jeg, mens vi ble vist hen til bordet. I hjørnet med full panoramautsikt ble vi plassert. Dette var utvilsomt restaurantens flotteste bord. Bedre kunne det ikke bli.
Delekonsept
Menyen ble videre delt ut mens vi fikk en innføring i konseptet. Her var serveringen nemlig basert på deling. Alle bestilte «sin rett», men den ble satt midt på bordet slik at hele følget kunne nyte godsakene. Slett ikke dumt det. Om ikke annet ble det særs instavennlig, tenkte jeg, og scannet over menyen.
Utvalget var nøye gjennomtenkt og oversiktlig. Her var det hverken hamburger eller clubsandwich som du er vant med fra andre hotellrestauranter. Derimot bugnet det over av lokale delikatesser. Svalbardrein, kongekrabbe fra Finnmark og tørrmodnet kjøtt fra sydligere deler av landet.
I tillegg til den ordinære menyen var også julematen bakt inn ettersom vi nærmet oss desember. Lutefisk, rakfisk og juletallerken bestående av pinnekjøtt, pølser og ribbe var det du kunne velge i. Vi valgte litt av hvert på deling.
Instavennlig etegilde
Juletallerken, rakfisk, kongekrabbe og entrecôte var blant annet det vi valgte. I tillegg kom sideretter som grillede rotgrønnsaker, kremet potetmos, kålrotstappe og syltet rødkål. Én ting var ihvertfall sikkert: her var det ingen som skulle sulte.
Atmosfæren var usedvanlig avslappet. Servitrisen var hele tiden på og øset av sin kunnskap og vennlighet. Det at vi i tillegg tuslet rundt i sokkelesten gjorde at jeg følte meg som hjemme. Det var rett og slett umåtelig trivelig.
Det tok ikke lang tid før maten kom på bordet. Treverket i bordplaten harmonerte ypperlig med de mørke tallerkenene og små kasserollene med tilbehør. Om ikke dette var instavennlig, så visste ikke jeg. Det eneste som kanskje manglet var noe dagslys og utsikt, men det måtte vi se langt etter.
Utsøkt mat
Det lyste derimot opp idet jeg satte tennene i maten. Ikke bare var det en fryd for øyet, men ganen løp nærmest løpsk. Jeg gjøv løs på entrecôten og juletallerkenen fortrinnsvis, mens spisefølget boltret seg i kongekrabbe og rakfisk.
Trøffelsausen til entrecôteskivene var aldeles utsøkt. Sjeldent hadde jeg smakt en så god saus. Spisefølget på motsatt side i bordet var i ekstase over rakfisken. Umiskjennelig godt, ble det mmet.
Det tredje følget gikk derimot forsiktig i gang med å smake på tilbehøret. Kålrotstappen hadde visstnok en ettersmak av kjøkken. Ikke akkurat en kompliment, sa jeg. Potetene, potetmosen og rotgrønnsakene var på den annen side upåklagelig. Lekkert presentert og fyldig på smak.
Liten juletallerken
Juletallerkenen var forholdsvis tynn tatt prisen i betraktning, men både ribben og pinnekjøttet var perfekt tilberedt. Sprø svor og saftig kjøtt, men kanskje i overkant mye fett. Kongenkrabben var derimot den som stakk av med seieren hos det ene spisefølget. «Tenk at jeg måtte til Svalbard for å få den beste krabben jeg har smakt» ble det sagt.
Til tross for et berg av hovedretter med forskjellige smaker var det fortsatt rom for dessert. På menyen sto det både pepperkakeis og hjemmelaget sjokoladekake i tillegg til den sedvanlige ostetallerkenen. Jeg prøvde meg på sjokoladekaken, men den hadde de ikke ettersom menyen nettopp var lansert.
Jeg fikk derimot beskjed om at jeg kunne velge med pepperkakekake i stedet eller gå for en sjokolademousse fra baren. Jeg gikk for sistnevnte. Dette var trolig det beste valget jeg noensinne hadde tatt.
Himmelsk god dessert
Gløggiskrem, sjokolademousse og sjokoladetrøffel akkompagnert av friske jordbær, blåbær og bringebær i en kunstnerisk presentasjon var det som kom ned på bordet. Nu er himmelen farlig nær, sa jeg, idet jeg kastet meg over sjokoladedrømmen.
Den herlige harmonien mellom mørk og lys sjokolade var livsfarlig god. Gløggisen føltes litt malplassert og påtvunget på grunn av årsiden vi gikk inn i, men gikk allikevel ned på høykant. Det hadde gjort seg bedre med vanilje eller salt karamell, men jeg var virkelig begeistret. Dette var den beste desserten jeg hadde spist på lenge. Og det på Svalbard!
Etegildet nærmet seg etterhvert slutten. Vi hadde sittet her i timevis og gomlet i oss de lekreste retter. Selv om vi var langt ute i ingenmannsland føltes det som å sitte på en bedre restaurant i hvilken som helst storby. Vi var derfor rask med å booke bord til neste dag. Dette skulle vi ha mer av!
Konklusjon
Alt i alt en smakfull opplevelse i lekre omgivelser. Du glemmer fullstendig at dette er en hotellrestaurant og at du befinner deg langt fra nærmeste storby. Her får du et måltid med internasjonale vibber og lokale råvarer.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Les hele anmeldelse av hotellet Funken Lodge her!
Video
Flere bilder
