I fremre kabin skjer magien, men er det nok?
Etter noen fortreffelige dager på Bali og i Jakarta var det omsider på tide å sette kursen hjemover. Som sedvanlig gledet jeg meg til turen med Turkish Airlines.
Reisefølget og jeg hadde booket bil fra hotellet og ble kjørt direkte til flyplassen. Her ankom vi den eldre terminalen og gikk rett til innsjekk. Til tross for en noe tidlig ankomst var skrankene til Turkish åpne. Rettere sagt, de var i ferd med å åpne.
Akkurat i tide
Den røde løperen ble rullet ut og skiltene kom opp. Det var ingen tvil om hvor business class skulle henvende seg. Det som slo meg var derimot at skrankene ikke alltid var åpne. Hva hvis vi hadde kommet før?
Nuvel. Innsjekk gikk effektivt for seg. Bagasjen ble sendt hele veien hjem. Vi fikk også utdelt et bånd til å ha på håndbagasjen for å vise at denne var godkjent. Til min store glede var dette gullforgylt og hadde tydelig påskriften «business class».
Prioritert inngang
Det ble ikke informert om hvor vi skulle gå videre. Dermed ble det noe frem og tilbake før vi fant den prioriterte innsjekken. Denne førte rett inn i loungen. Det var ingen sikkerhetskontroll, kun immigrasjon. Herlig.
Dessverre var ikke loungen all verden og det var godt å komme seg til gate. Sikkerhetskontrollen lå nemlig lenger nede i terminalen like før gatene. En ganske upraktisk plassering. Hadde du først kommet inn, var det ikke lett å komme seg ut igjen.
Ingen fast track
Det var også lange køer uten fast track. Ganske pussig at business class-passasjerer opplever en slik flaskehals på en ellers så smidig reise.
Gaten var forøvrig en glassbelagt bungalow full av folk. Det var utydelig hvor og når business class-passasjerer skulle gå ombord. Etterhvert hørte vi dog oppropet og løp frem. Jeg ble førstemann inn.
Fremst
For anledningen hadde vi fått valgt seter i fremre kabin, i kontrast til turen nedover hvor vi fikk hele bakre kabin for oss selv. Jeg var således spent på om hvor mange vi skulle konkurrere med her. Foreløpig strømmet det ikke veldig mange til.
Det var adskilt inngang til business class, slik at de øvrige passasjerene ikke gikk forbi. Dermed fikk jeg anledning til å ta noen bilder av kabinen før velkomstservicen gikk i gang. I setet lå forøvrig slippersene klare.
Velkomstservice
Det gikk ikke lenge før menyen ble delt ut, men før jeg rakk å åpne den kom velkomstdrinkene. Jeg gikk for min favorittlimonade mens reisefølget selvsagt skulle ha champagne. Like etterpå kom kokken igjennom kabinen for å ta bestillingen. Jeg måtte skyndte meg. Det ble kyllingbrystet.
Nå gikk det tett i tett med forberedelser før avreise. Neste tralle ut var den med aviser, magasiner, hodetelefoner og toalettmapper. Jeg knabbet noen engelske aviser mens jeg i begeistring iakttok toalettmappen. Denne var av merket Bentley og så unektelig lekker ut.
Lekker toalettmappe
Pussig nok får du forskjellige toalettmapper hver gang. Slik var det både på turen nedover og den jeg hadde til Boston for en stund tilbake. En gjenganger er dog bilmerker. Innholdet er tilnærmet det samme. Toalettsaker, kremer, sokker og diverse for en oppfriskning.
Like før take-off begynte kabinen å leke med lyset. Det skiftet i alle regnbuens farver. Hensikten var jeg noe usikker på, men annerledes var det. Trolig forsøkte de å etterligne Dreamliner.
Innbydende toalett
Vel oppe i luften benyttet jeg anledningen til å besøke toalettet. Dette var like innbydende som alltid. En frodig jungel av planter hvilte over den automatiske servanten mens velduftende kremer og såper sto ved siden av. Toalettrullen var brettet og plassen bred. Briljant.
Tilbake i setet så jeg at servicen var begynt å gå i gang. Først ut kom den varme kluten. Deretter fulgte aperitiffen med varme nøtter og drink til. Jeg hadde bedt om nok en limonade.
Det var tydelig om å gjøre å få unna serveringen så fort som mulig, for her gikk det unna. Det var heller kanskje ikke så rart ettersom dette var en nattflyvning. Jeg var selv trett og gledet meg til å sove meg igjennom det meste av turen. Men før den tid ventet et treretters måltid.
Forrett
Først ut var forretten. Her kunne du velge blant tre retter: tyrkisk meze, grillede reker eller soppsuppe. Det var i grunnen ikke mye som fristet min gane, men jeg gikk for soppsuppen. Den luktet skog og hadde grålig konsistens. Himmelsk, utbrøt reisefølget.
Reisefølget gikk også for rekene. Disse var som en hovedrett å regne tatt størrelsen i betraktning. Jeg var sikker på at hele flyet kunne hører sukket fra reisefølget idet maven begynte å fylle seg lenge før hovedretten.
Hovedrett
En ny runde med brød kom før hovedretten ble servert. Jeg gikk som nevnt for kyllingbrystet. Porsjonen overrasket. Denne var ikke all verden, men dog mer enn nok for min del. Tilbehøret var en liten potet i tillegg til noen stekte grønnsaker. Men hvor i huleste var sausen?
Det var trolig meningen at det var kjøttets egen som skulle fungere som saus, men den var det nærmest ingenting av. Nuvel. Kyllingen var saftig og helt grei. Jeg døyvet derimot sulten med å småspise litt av reisefølgets lekre pasta av sopp og revet parmesan.
Dessert
Dessertmaven var større enn noen gang. Idet jeg så den elegante trallen komme igjennom kabinen begynte tennene å løpe i vann. Jeg skulle smake på alt. Dermed ble det sjokoladekake, sjokolademousse og ferske bær.
Alt var himmelsk. Jeg fikk simpelthen ikke nok og ba om en sjokolademousse til, noe som selvsagt var helt uproblematisk.
Fyldig snackbar
Til tross for en noe tynn forrett og hovedrett var jeg nå mett og klar for å krype til køys. Før jeg reiste inn i drømmeland måtte jeg sjekke ut snackbaren som jeg gikk glipp av sist. Denne åpnet nemlig like etter at treretteren var ryddet bort.
Utvalget av snacks var greit. Du hadde chips, sjokolade, frukt, kjeks og baguetter. Med andre ord mer enn nok av ting å tygge på før frokost. I tillegg sto vann, vin og brus fremme. Jeg røsket med meg noen sjokolader og spaserte mot setet.
Leggetid
Lyset i kabinen var nå dimmet. Ettersom det var godt med ledige seter bestemte jeg meg for å re opp et eget et som seng mens jeg beholdt det jeg satt i til bespisning. Praktisk. Jeg la meg ned og ble borte i seks timer.
Kvalitetssøvn ble det ikke, men en deilig hvil var nok. Lyset i kabinen var nå begynt å komme på. Ute så jeg konturene var tyrkiske storbyer. Det var dags for frokost.
Frokost
Du kunne velge mellom en rekke varme og kalde retter fra menyen. Jeg gikk for en meget enkel variant siden jeg fortsatt var mett etter hovedmåltidet. Dermed ble det müsli, frukt og en kakao.
Vi nærmet oss faretruende landing og det var bare å innse at turen var ved veis ende. Jeg hadde ikke sett en eneste film eller testet underholdningssystemet. Derimot fikk jeg brukt Wi-Fi-en hyppig. Dessverre var ikke dekningen all verden å skryte av.
For kort tur
Servicen ombord var høflig, profesjonell og ydmyk. Vi ble tatt godt vare på og hadde en aldeles fortreffelig tur. Som vanlig fløy tiden for fort, men det kunne jeg skylde meg selv for ettersom jeg hadde sovet bort størsteparten av turen.
Vel nede på bakken ventet en tur inn i CIP-loungen før kursen omsider gikk mot norsk jord.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt reise med Turkish Airlines. Nydelig mat, god service og flotte omgivelser. Jeg fikk som forventet og var mer enn fornøyd med det. Dette er fortsatt verdens beste business class i mine øyne.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Video
Flere bilder
Siste reise
Klikk her for å lese avslutningen på den storslåtte reisen.
