Sentral beliggenhet, lekker lobby og god service, men tynn Club Lounge.
Brüssel er ikke akkurat en by som bugner av femstjerners hoteller. Dessuten hadde jeg besøkt byen før og la ikke særlig vekt på bosted denne gangen. Den primære reisen gikk nemlig til Luxembourg.
Dog, jeg ønsket å bo forholdsvis sentralt og komfortabelt. Valget sto mellom Marriott i midt i turistsentrum eller Renaissance som lå noe utenfor. Prisen var nesten dobbelt så høye inne i sentrum, så jeg slo til med Renaissance. Servicen og fasilietene var mest sannsynlig nokså like også.
Rett ved siden av EU-parlamentet
Reisefølget og jeg testet toget fra flyplassen. Dette kostet 9 euro per person og tok oss så å si direkte til hotellet. Stasjonen het Luxembourg og lå rett under EU-parlamentet. Et par hundre meter unna lå Renaissance.
Fasaden minnet om tilsvarende hotell i Paris. Lobbyen var intet unntak. Det var farverikt, moderne og veldig boutique. Jeg var uten tvil kommet til Renaissance.
Mottagelsen i resepsjonen var særdeles imøtekommende og behjelpelig. Jeg hadde ikke fått noe særlig oppgradering å skryte av, men det var intet å utsette på velkomsten. Jeg ble dog takket for lojaliteten og sjekket inn etter boken.
Ingen oppgradering
Værelset lå i annen etasje rett over resepsjonen. Det er vanligvis ikke laveste etasje vi pleier å bli oppgradert til, sa jeg lettere oppgitt til reisefølget, og tok heisen opp. Det skulle vise seg at det var helt bevisst. Loungen befant seg nemlig i samme, lave etasje. Det var slett ikke dumt med kort vei til brusskapet, sa jeg videre, og satte kursen mot værelset innerst i korridoren.
Ettersom det lå helt i enden øynet jeg et lite håpe om at det kanskje kunne være en hjørnesuite allikevel, men den gang ei. Nabodøren var for tett på. Dette var en halvdel av et «connecting room».
Kjedelig værelse
Vel inne på værelse 107 ble jeg ikke akkurat slått i bakken av det som møtte meg: et helt ordinært hotellværelse uten noe ekstra. Gammelt og velbrukt interiør, twinbeds, kontorkrok, sofastol, vannkoker og et tomt kjøleskap som minibar. Badekåpe og tøfler var ikke å finne, så det måtte jeg etterspørre.
Jøss, var det alt, spurte jeg meg selv. Det var lenge siden sist jeg hadde bodd på et så kjedelig værelse. Og utsikten? Like kjedelig rett inn i en vegg ikke langt over gatenivå. Er det sånn folk føler det når de bor på hotell så forstår jeg hvorfor de ikke skjønner seg på min interesse, grublet jeg videre, mens jeg spaserte inn på badet for å titte.
Lite bad med godt trykk
Her hadde du et badekar som også fungerte som dusj i tillegg toalett og servant tett på. Badeartikler var på et absolutt minimum, og det var intet som tydet på at jeg befant meg på et Club-værelse. Tvert imot.
Akk, ja. Det lodne reisefølget fant seg i det minste til rette i badekaret. Den største fordelen for min del var trykket i dusjen. Dette var særdeles godt. Renholdet var forøvrig upåklagelig til tross for at alt var slitt.
Værelset var altså intet sted å oppholde seg med unntak av å sove. Dermed vendte jeg blikket utover og tok en spasertur bort i loungen. Denne var ubetjent og så veldig død ut. Frokosten ble servert i restauranten nede, så det eneste du fikk her var brus og snacks på dagtid og en enkel hors d’oeuvre på kveldstid.
Enkel Club Lounge
Jeg fikk ikke anledning til å teste hors d’oeuvren, men ble informert om at de bød på små kanapeer og fri flyt av rimelig øl og vin. Dessuten gjaldt dette også i helgene i kontrast til Renaissance i Paris.
Kjøleskapet med leskedrikker var ellers av det tynne slaget. Du hadde Pepsi, juice og vann på store glassflasker. Det egnet seg ikke å ta med ut, så her måtte du fysisk sitte ned for å slukke tørsten. Til å vekke tørsten hadde du noen nøtter, sjokolade og søtsaker. Ikke all verden. Kaffemaskinen fungerte forøvrig greit.
På grunn av en jødisk feiring med mange barn til stede under oppholdet ble kjøleskapet i loungen stengt og fullstendig glemt. Jeg måtte varsle resepsjonen om at de skulle åpne igjen, noe de også gjorde etterhvert.
Brukbar frokost i rolige omgivelser
Det eneste av bespisning jeg rakk å teste ellers var frokosten. Denne ble som nevnt servert nede i frokostsalen ettersom det var for få gjester i loungen. I og for seg greit for min del. Da slapp vi i det minste å lide under en «continental» frokost.
Frokosten i lobbyen var derimot ikke all verden å skryte av. Utvalget var helt greit og jeg fikk raskt firestjernersfølelsen. Her var det ingen kokk som laget omeletter og egg for deg, og utvalget i buffeten var helt ordinært.
Pølser, bacon, eggerøre og bønner var selvsagt på plass på den varme siden mens du hadde laks, pålegg, yogurt og frukter på den kalde. Utvalget av bakevarer var godt. Du fikk variert brød, croissanter, vafler og muffins.
Det fine med frokostsalen var at det var lite folk her i helgen og servicen upåklagelig. Det ble nesten som en liten lounge. Og det var ikke akkurat meg imot.
Innholdsrik velværeavdeling
Til tross for at hotellet ikke var all verdens stort hadde de det meste av fasiliteter på plass. I kjelleren hadde du blant annet en innholdsrik velværeavdeling som besto av et romslig basseng, treningssenter, garderober og sauna. Dersom været var for dårlig ute gikk det an å slappe av her.
Gymmen var greit utstyrt og hadde utsikt mot bassenget. Håndklær lå lett tilgjengelig og vann fikk du fra dispenser. Det var i grunnen lite å utsette på fasilitetene her nede til firestjerners hotell å være.
Konklusjon
Alt i alt et flott hverdagshotell med det meste av fasiliteter på plass. Til tross for lite og upersonlig værelse og tynn Club Lounge, var det meste annet på plass. Skal du mye ut og farte er dette et godt oppholdsted innimellom slagene.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Bli med når jeg omsider tester Brussels Airlines’ The Loft. Følg med neste uke!
