En fantastisk tur helt til vi skulle videre fra Doha — i buss!
Etter å ha tilbrakt drøye to uker på Shangri-La i Penang var det noe vemodig å sette kursen hjemover. Sjåføren fikk oss dog trygt frem til flyplassen. Her hadde jeg nå vært flere ganger og ville nesten hevde å være lommekjent.
Det er ikke mange langdistanseflyvninger ut fra Penang. Jeg tror faktisk Qatars til Doha er den lengste. Ellers må du for det meste via Kuala Lumpur. Det slapp heldigvis vi. Dog skulle vi mellomlande i Doha som sist, men i mine øyne ble det nesten som en direkteflyvning å regne.
Innsjekk gikk forøvrig effektivt for seg. Det var tydelig skille mellom business og økonomiklasse, og køen i sistnevnte var såpass fyldig at det var deilig å rusle opp på den røde løperen og bli betjent med det samme.
Ikke helt premium
Til tross for lite prangende skranker fikk vi billettene innpakket i den sedvanlige sølvfarvede business class-konvolutten. I tillegg fikk vi en voucher til loungen. Fast track fantes ikke, men det var heldigvis ingen nevneverdig kø hverken i immigrasjonen eller sikkerhetskontrollen.
Vi spaserte derfor opp i loungen med forholdsvis lave forventninger. Det skulle vise seg å være et godt utgangspunkt. Du kan lese hele anmeldelsen av Plaza Premium Lounge her!
Etter den nitriste kantineopplevelsen drøyet vi ikke lenge med å rusle ned mot gate. Her stilte vi oss selvsagt fremst i business class-køen og kom først ombord. Det var nemlig tydelig oppdelt også her. Det skulle Qatar ha, de visste å prioritere business class — enn så lenge.
Halvfull kabin
Vel ombord gikk servicen raskt i gang. Det viste seg at kabinen kun kom til å bli halvfull, og dermed var det ingen fare for ikke å bli betjent. Flyvertinnen bøyet seg ned ved setet, presenterte seg og lurte på hvilken drink jeg ønsket meg til å begynne med.
Jeg gikk for signaturlimonaden mens jeg grublet på om jeg ville tørke meg med en varm eller kald klut. Ettersom det var varmt i luften ba jeg om en kald en, men denne beskjeden så ut til å ha gått i glemmeboken. Det ble varm.
Etterhvert kom også menyen og pyjamasen. Jeg ble like overrasket som sist over pyjamasen. Nå var det jo like før jeg ble for godt vant. Jeg kunne jo ikke lenger fly business class uten, men Qatar er jo eneste selskap med pysj i denne klasse. Akk, ja.
Flyvemaskinen og setet var forøvrig helt likt som på turen nedover. Du kan lese mer inngående her. Innholdet i toalettmappen var også det samme, men selve mappen var ny. Denne gangen i sort av merket Armani.
Full middag
Vi nippet til drinkene våre mest flyet gjorde seg klart for take-off. Ute var det bekmørkt og jeg kjente trettheten komme sigende. Allikevel hadde jeg bestemt meg for å innta et fullverdig måltid, skjønt det ble som nattmat å regne.
Først ut var aperitiffen med en valgfri drink og varme nøtter til. Ettersom det var à la carte hadde jeg bedt om å få maten så kjapt som mulig etter take-off. Med litt over seks timer til rådighet måtte jeg prioritere det meste til søvn. Det tok uansett noe tid før alt kom på bordet.
Suppe og arabisk forrett
Før forretten ventet en liten smårett bestående av en kald reke, soltørket tomat og sitron. Ikke akkurat særlig appetittvekkende. Jeg så heller frem til den kremete sellerisuppen jeg hadde valgt til forrett.
Heldigvis hadde Qatar vett til å forberede denne på bakrommet, og ikke skjenke den fra termos inne i kabinen som TAP Portugal. Og resultatet var usedvanlig lekkert. Denne suppen kunne vært servert på en hvilken som helst restaurant.
Smaksmessig var den en anelse for kremete for min gane, men hadde sting og tyngde. Du skulle ikke svelge for mye her før det gikk på hovedretten løs. Men før den tid ventet uansett nok en forrett. Jeg var virkelig i det spenstige hjørnet denne natten, og hadde bedt om «Arabic mezze».
Dette var farverike hummusretter med brød til. Tradisjonell arabisk mat. Jeg måtte jo forsøke å være litt lokal også. Det gikk ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde tatt meg hummus over hodet.
Jeg var for lengst mett, men hadde ennå ikke kommet til hovedretten med nudler og kylling. Takk og pris for at denne ikke var så enorm som jeg fryktet. Dette var en enkel, men smakfull rett som i grunnen hadde holdt mer enn nok som nattmat for meg.
Stenhard dessert
Til tross for påfyll vel over amerikansk størrelse, gikk jeg all in da det kom til dessert. Det var simpelthen for mye godt å velge i: iskrem og ferske bær. Ostefatet lot jeg dog elegant passere. Men det skal sannelig sies at det ikke ble en enkel dessert, og da tenkte jeg ikke på mengden.
Iskremen var nemlig stenhard og ugjennomtrengelig. Jeg måtte rett og slett sette den til side for at den skulle smelte. Dermed spiste jeg av den dyrebare tiden jeg hadde tenkt til søvn. Akk, ja. Etterhvert gikk det, og jeg kunne slå setet ned og reise inn i drømmeland.
Før jeg rakk å lukke øynene kom nok en søtsak forbi. En eske Godiva-sjokolade med den varme kluten til. Jeg tok meg en kjapp spasertur rundt i den halvtomme kabinen samtidig. Jeg måtte jo sjekke om det var noen godsaker i baren før jeg sluknet.
Bar og leggetid
Baren midt i kabinen var begrenset denne natten. Champagnen sto ikke fremme, men frukt og snacks var tilgjengelig. Det jeg noterte meg var også at de aldri etterfylte. Hadde den gjerrige damen på første rad først fylt opp håndvesken var det ikke noe igjen til oss andre. Nuvel. Jeg hadde uansett ikke plass til noe mer i maven.
Etterhvert sluknet jeg fullstendig og våknet ikke igjen før vi skulle lande. Det er skremmende hvor kort en seks timers flytur går. Å fly business class er nesten unødvendig dersom du ikke skal videre. Men det skulle altså reisefølget og jeg.
Åtte timer i loungen
Vel nede i Doha var det bare å tusle mot loungen. Vi hadde nemlig åtte stive timer å slå ihjel. Både reisefølget og jeg savnet assistanse idet vi gikk ut av flyvemaskinen. Tenk hvis vi kunne blitt fraktet med en elektrisk bil rett inn i loungen. Men da måtte vi vel opp en klasse.
Etter noe surring klarte vi etterhvert å finne veien til loungen. Denne gangen håpet jeg dog vi ville lykkes med å finne bedre sovemuligheter. Den gang ei. Dermed endte vi på det samme familieværelset som sist med sofagrupper og fjernsyn. Jeg var pent nødt til å holde meg våken til Oslo-flyet gikk.
I ettertid fant jeg ut at Qatar faktisk spanderer hotell dersom mellomlandingen er såpass lang som åtte timer. Men det hjalp lite å være etterpåklok.
Business class sist ombord
Ettersom tid ikke var noe problem ruslet vi en god stund før ned til gate slik at vi heller kunne vente inne i flyet. Det var nå jeg skulle få en fullstendig annen oppfattelse av Qatar Airways’ service enn hittil på reisen, og da ikke av den positive sorten.
Fra den tydelige oppdelte og velorganiserte klassestruktruen ved gate var nå alt bare en eneste stor suppe. Jeg antok at det bare var å stille seg fremst som normalt, men ble høflig bedt av en Qatar-vertinne om å tre til siden og vente ettersom jeg var business class. Økonomi skulle nemlig ombord først.
Hva i all verden er dette, tenkte både reisefølget og jeg skrekkslagne som vi var. Når gikk business class sist ombord i et fly? Det viste seg etterhvert at det var på grunn av at vi skulle busse ut til flyvemaskinen. Det var dog innen unnskyldning.
Vi i business class fikk riktignok en egen buss, men måtte vente til alle var kommet. Inntil da hadde alt to busser med økonomiklasse kjørt avsted. Håpløst. Hvor var den behagelige flyten og prioriteten? Våre medpassasjerer så lettere oppgitte ut de også.
Helt fullt
Flyvemaskinen var visstnok helt full både foran og bak. Det kunne vi merke på besetningen som travelt stresset rundt idet vi kom ombord. Det var forøvrig uvant å gå inn i en flykropp hvor businesskabinen var tom og det krydde av folk lenger bak.
Hele reisen skulle i grunnen bli som en blåkopi av den fra Penang til Doha. Samme flyvemaskin, samme sete og samme reisetid. Den eneste merkbare forskjellen var at vi nå fløy om dagen fremfor natten. Dermed utgikk både pysjen og middagen.
Full frokost
Det som derimot ventet var en lett frokost. Jeg startet med samme aperitiff som fra Penang og fulgte på med fersk frukt, cornflakes og en deilig varm havregrøt med fersk rips til hovedrett. Reisefølget på sin side gikk all in med omelett og kjøttkaker.
Utflyvningen fra Doha var aldeles praktfull. Det var solfylt, skyfritt og mulig å se skyskraperne stråle i all sin prakt. At det var over 40 grader på bakken merket jeg lite til der jeg iakttok byen fra et romslig sete i veltempererte omgivelser.
Nok engang fløy de seks timene avsted. Rett etter den enkle, men smakfulle, frokosten sluknet jeg på ny. Jeg våknet ikke før jeg så de grønne Jessheim-slettene lyse imot meg. Å betale tilnærmet 20 000 kr alene for turen Oslo-Doha vil jeg hevde er totalt unødvendig med mindre du har pengetrær i haven.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt tur med Qatar helt frem til den usedvanlig merkelige ombordstigningsprosessen i Doha. Som reisefølget så pent sa det: her røk en stjerne. For ellers var det jo fortsatt snakk om verdenes utvilsomt beste business class.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Likte du dette innlegget? Støtt meg med en slant her!
Video
Flere bilder
