Bli med på en luksuriøs tur til golfens vugge. Var hotellet like spektakulært som golfbanen?
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde hørt meget om hverken Old Course Hotel eller golfbanen, men det golfspillende reisefølget hadde fått det for seg at dette skulle være kremen av kremen. Jeg var selvsagt ikke fremmed for å teste.
Hadde jeg visst om hotellet på forhånd ville vi trolig ha booket en natt her for å teste fremfor Sheraton inne i Edinburgh sentrum. Dessverre kom informasjonen for sent frem, og det ble med en spontantur for å smake på utsikt og mat.
Tog og drosje
St. Andrews ligger ikke i umiddelbar nærhet til Edinburgh. Det er heller ingen direkte toglinje inn til sentrum, så du må kombinere med drosje for å komme helt frem. Togbillettene lå på i underkant av 20 pund per person for førsteklasse. Drosjen skulle ha 15 pund frem til hotellet. Med andre ord ikke all verdens dyrt.
Idet drosjen svingte inn hovedinngangen på hotellet ble vi møtt av en eldre herre iført kilt. Dette var visstnok portieren. En meget hyggelig sådan. Vi måtte dessverre skuffe ham med at vi ikke hadde med bagasje, men bare skulle hit for å spise en lunch. Det spilte ingen rolle. Vi var likefullt hjertelig velkomne.
Velkomst i kilt
Den kiltkledde herren førte oss inn i lobbyen mens han småsnakket. Skulle vi få den beste utsikten over golfbanen måtte vi ta heisen opp i fjerde etasje. Her var det visstnok en utendørs terrasse samt en bar med utsøkt utsikt.
Old Course Hotel byr på en rekke spisesteder med alt fra «fine dining» i Road Hole Restaurant til mindre formelle som Hams Ham Pub & Grill. Vi hadde i utgangspunktet sett for oss noe mer eksklusivt, men ble informert om at Road Hole først åpnet til middag. Baren like ved var derimot åpen.
Magisk utsikt
Men før vi slo oss ned for en matbit måtte vi ta utsikten i nærmere øyesyn. Det golfinteresserte reisefølget klarte knapt ta blikket bort fra banen, og vi ble stående en stund ute og se renommerte golfere slå ballen over hotellet og terrassen der vi sto. «Dette er ikke for amatører», sa reisefølget begeistret, mens frykten for «fore» var påtagende.
Resten av følget ble etterhvert utålmodige og måtte nærmest dra den golffrelste inn i baren. Det var jo rikelig med utsikt mot banen også herfra, poengterte vi. Ulempen var at Road Hole Bar nesten var full. Heldigvis fant vi oss en sofagruppe ved peisen med delvis utsikt.
Vi slo oss ned mens den østeuropeiske servitøren nokså taust delte ut menyene. Her var velkomsten mildt sagt ikke like gjestmild som nede i lobbyen. Nuvel. Nå måtte vi teste maten.
Typisk hotellbar
Ettersom dette tross alt var en hotellbar var ikke utvalget særlig overraskende. Du hadde den sedvanlige clubsandwichen akkompagnert av burger og salater. Det som derimot imponerte reisefølget stort var den fyldige drikkemenyen. Trolig hadde vi aldri sett en lengre liste med whiskey enn her. Kanskje ikke så rart med tanke på at vi også befant oss i whiskeyens hjemland.
Reisefølget startet med en frisk drink mens jeg var mest opptatt av det spiselige og bestilte en burger. Forøvrig ble en linsesalat og clubsandwich bestilt. Selv om dette var forholdsvis enkle retter skulle det ta år og dag før maten kom.
Forglemt og innskrumpet mat
Etter nesten tre kvarter med venting kom maten på bordet. Ingen beklagelse vanket, og det var bare å hugge innpå. Men jeg merket raskt at det var noe som ikke stemte. Denne maten hadde stått lenge og ventet på å bli servert.
Friesene var nærmest innskrumpede og burgerbrødet var blitt bløtt. Her hadde det åpenbart gått en halvtime eller mer før noen av servitørene gadd å hente maten. Skulle vi si fra? Det var på grensen, men vi lot være. En ny time med venting var ikke verdt bryet.
Burgeren var forøvrig helt ordinær på smak, og kunne blitt servert på hvilket som helst hotell verden over. Clubsandwichen var derimot langt mer innbydende og besto av polarbrød fremfor de vanligvis tørre loffskivene. En smakfull vri.
Salat med nye ingredienser
Linsesalaten var derimot ikke helt i henhold til beskrivelsen. Det var ifølge reisefølget flere grønnsaker som var blitt byttet ut, og det gikk tidlig frem at dette ikke var nok til å bli mett på. Dermed måtte en del av clubsandwichen doneres for å bøte på sulten.
Måltidet gikk etterhvert mot slutten. Vi var alle skjønt enige om at dette ikke var noe minnerikt. Servicen tok seg opp mot slutten da en hyggelig skotsk vertinne tok over, men både maten og servicen til å begynne med var middelmådig.
Lekre fasiliteter
Det var utvilsomt omgivelsene og hotellet i seg selv som var verdt et besøk. Vi befant oss tross alt på historisk grunn. Å bo her ville nok gitt en mye mer helhetlig opplevelse. Det var nemlig intet å utsette på fasilitetene. Usedvanlig lekre toaletter og klassisk luksus preget det hele.
«Her må vi ta oss en tur til sommeren», sa reisefølget, og la samtidig til at det neppe ville bli gratis. Jeg var ikke fremmed for tanken, men da måtte vi få testet den finere restauranten.
Konklusjon
Alt i alt et historisk og vakkert hotell i magiske omgivelser. Dessverre levde ikke mat eller service i baren opp til forventningene, men rammen rundt kunne ingen ødelegge. Jeg drar gjerne tilbake.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Flere bilder
