Femstjerners ekstravaganse og historisk sus med storslått suite og Venezias største private have rett utenfor.
Etter å ha ventet i månedsvis på at verden skulle åpne igjen etter coronapandemien bød det seg en unik mulighet midt i høysesongen i Italia. En tid hvor prisene vanligvis er skyhøye og portene nærmest stengte på grunn av overturisme.
Landet var nå blitt kategorisert som grønt av norske myndigheter og således antatt trygt å reise til. Jeg kunne simpelthen ikke la muligheten gå fra meg og slo til. Reiselivsnæringen skrek etter turister og ga rause rabatter. Fristelsen ble for stor.
Ærverdig og klassisk med fordeler
Grand Hotel Dei Dogi er et ærverdig og klassisk luksushotell et lite stykke unna de verste turistfellene. Det ligger fredelig til i et av de siste lokalt bebodde nabolagene i Venezia, og var etter alt å dømme en perle verdt å besøke.
Idet jeg reiste var hotellet en del av Autograph Collection-kjeden eiet av Marriott. Det var dog solgt og skulle over i en annen kjede senere på året, men under mitt opphold fikk jeg nyte godt av alle fordelene som Platinum-medlem i Marriott. I tillegg bød de på 25 prosent coronarabatt i sommerferien. Det kunne ikke bli bedre.
Nuvel. Det gjensto å se om hotellet levde opp til forventningene. Med ordinære priser langt over 5 000 natten var jeg meget spent. Å få muligheten til å bo på femstjerners hotell i Venezia er nemlig ikke alle forunt. Var det en hake?
Litt unna sentrum
Etter en behagelig tur med Lufthansa var det nå klart for å sette kursen mot hotellet. De hadde ingen gratis shuttle fra flyplassen, men jeg som var lommekjent valgte rimeligste løsning, nemlig lokalbussen og benene. Returen foregikk dog i båt ettersom det var et lite stykke fra busstoppet og til hotellet.
Det ville allikevel kanskje tatt seg bedre ut å ankomme til sjøs. Hotellet hadde nemlig sin egen brygge både foran og bak. Akk, ja. Jeg trillet kofferten over de humpete brostenene mot hovedinngangen. Her møtte jeg en særdeles hyggelig portier som ønsket meg varmt velkommen. Men før jeg kunne gå inn måtte munnbindet på.
Juniorsuite fra 1600-tallet
Det var åpenbart ikke stor pågang. Concierge, resepsjonister og portier så nokså arbeidsledige ut. Det var ingen andre i den overdådige lobbyen utover det prangende flygelet midt i. Dermed ble mottagelsen kanskje noe i overkant. Bagasjen ble elegant tatt hånd om mens jeg sjekket inn i god avstand til de ansatte.
Med papirarbeidet unnagjort ble jeg geleidet opp i annen etasje. Resepsjonisten ville følge meg til værelset og vise det frem. Det var nemlig ikke hvilket som helst værelse jeg hadde fått, men en historisk juniorsuite fra 1600-tallet. På grunn av corona fikk han dessverre ikke bli med inn og fortalt om alt. Jeg måtte utforske på egen hånd. Ikke meg imot.
Museum og ballsal i ett
Suiten var langt fra den største jeg hadde hatt i min karriere som luksusreiseblogger, men det var utvilsomt den med rausest takhøyde. Jeg fikk følelsen av å rusle inn i ballsal fra en svunnen tid. Lysekronen i taket var virkelig et spektakulært skue og akustikken ulikt alt annet jeg hadde opplevd.
Interiøret var i tillegg originalt og antikvarisk. Gulvet var skjevt, skapene knirket og det luktet gammelt treverk. Jeg fikk følelsen av å ta inn på et museum. Dette til tross, alt av kjente fasiliteter var på plass.
Desinfisert minibar
Inne i det gamle skapet hadde de gjemt en moderne minibar, som overraskende nok ikke var fjernet på grunn av corona. Denne var dog forseglet med lovnader om at den var desinfisert. Fiffig løsning. Innholdet var derimot ikke all verden å skryte av. Her hadde du kun øl, brus og vann som slett ikke var gratis.
Gratis var derimot én vannflaske ved ankomst. Dette ble velkomstgaven for anledningen. Jeg savnet noen søtsaker og et hyggelig kort. Det ville vært prikken over i-en i slike fornemme omgivelser, men det var vel for meget å lange i denne meget spesielle situasjonen.
Ingen nevneverdig utsikt
Etter å ha iakttatt møblementet beveget jeg meg mot vinduet for å sjekke utsikten. Hadde jeg fått utsikt mot den frodige haven? Nei, langt ifra. Her så jeg rett inn i nabobygningen. Det var altså hverken kanel eller have å hvile blikket på. Lekte jeg giraff og strakk hodet ekstra langt ut kunne jeg skimte noe grønt i det fjerne, men jeg ble skuffet.
Det var muligens ikke vanlig med balkonger på 1600-tallet, men jeg kjente sårt på savnet av det og en noe bedre utsikt. Nå var det ikke verdens undergang med tanke på at hotellet hadde flere fellesbalkonger og fri adgang til den store haven.
Lekkert marmorbad
Badet var neppe originalt, men det sto uten tvil i stil med omgivelsene. Vannklosettet hadde sisternen hengende i taket og servanten hadde kraner innstilt på varmt og kaldt separat. I tillegg var det hele belagt i vakker italiensk marmor.
Størrelsesmessig var det ikke mye å skryte av, men du hadde to servanter og vindu som ga innslipp av dagslys. Badekaret var en kombinasjon med dusj og fungerte helt greit. Trykket var eksemplarisk selv om det lakk en del fra slangen.
Når det gjaldt toalettsaker var utvalget helt greit. Du fikk store versjoner av såper, lotion og shampoo fra Acqua di Parma. Eksklusivt og velduftende. Badehette, pads og bomullspinner var også på plass.
Ved badekaret sto badesalt og ved bideet intimsåpe. Det jeg derimot savnet var barbersett og tannbørster. Mulig dette kunne forespørres, men i en suite burde det stått fremme. Om ikke annet var det fluffy badekåper og gode tøfler tilgjengelig. Dette visste selvsagt det lodne reisefølget å sette pris på.
Selv om suiten i seg selv var spektakulær var det omgivelsene som slo pusten ut av deg. Den rolig og tilbaketrukne beliggenheten gjorde dette til en oase i en by som vanligvis drukner i turister.
Venezias største private have
Den store private haven var uten tvil trekkplasteret, og hotellet visste å bruke den i markedsføringen. For den som har vært i Venezia vet at det ikke akkurat er overflod av grønne lunger. Selv om det finnes langt større og flottere haver andre steder i verden var denne i særklasse akkurat her.
Inne i haven hadde du ikke et rikt utvalg botanikk i tillegg til solstoler og loungesalonger å slå deg ned i. De hadde ikke noe basseng, selv om det fint kunne vært plass til et. Derimot bød de på spa, som dessverre var coronastengt for anledningen. Noe trimrom hadde de overraskende nok heller ikke.
I enden av haven kom du til en privat brygge hvor du enten kunne legge til eller bli plukket opp av en vanntaxi. Praktisk. Her var det forøvrig ypperlige omgivelser for å ta en shoot, og jeg grep selvsagt muligheten.
Haven var ellers utstyrt med noen spennende hemmelige rom, fontener og en liten bro. Å rusle rundt her etter en lang dag på sightseeing var rett og slett balsam for sjelen.
Frodig restaurant
Ved inngangen til haven hadde du restauranten. Denne fungerte i hovedsak som frokostrestaurant. Baren lå like innenfor og bød på et rikt utvalg av flytende fristelser. Dessverre var også dette preget av situasjonen, og jeg så aldri noen andre mennesker her annet enn til frokost.
Frokosten var derimot en opplevelse i seg selv. Å innta dagens viktigste måltid med gresshoppelyder og fuglekvitter fra den frodige haven ga meg minner til uforglemmelige Hotel Bel-Air i Los Angeles. Her ble jeg i tillegg vennlig og elegant mottatt og tildelt bord.
Á la carte til frokost
Buffeten var selvsagt fjernet, og de hadde satt frem en á la carte-meny på bordet. Denne besto av tre valg: husets frokost, slankende detox eller en energisk en. Innholdet var i og for seg det samme bare med noen små justeringer. Jeg testet både husets og den lettere varianten, og ble begeistret.
Etter å ha valgt kom servitrisen ut med de lekreste retter. En liten tallerken med bakst, en skål med cornflakes, frukt, bacon, omelett, pannekaker – og en liten vannpistol. Jeg forsto ikke helt hva den var til før jeg så gjesten på nabobordet skyte på de innpåslitne duene som nærmest hoppet opp på bordet for å få glefset i seg noen godsaker.
Blandet utvalg og service
Og det var til å forstå. Selv om frokosten var noe enklere enn en buffet, var den samtidig innholdsrik, smakfull og fersk. Kvaliteten på råvarene var upåklagelig og det ble lite matsvinn. Jeg hadde under corona fått mer og mer sansen for á la carte, og håpet at dette ble standarden også for ettertiden.
Servicen i frokostsalen var noe blandet. Den første dagen var den utsøkt profesjonell og raus, og dag to var det en noe mer arrogant type som betjente meg. Jeg lurte nemlig på om jeg kunne få noe fra en annen meny enn jeg hadde valgt, men fikk blankt avslag om at det ikke inngikk i mitt valg. Nuvel. Regelryttere finnes overalt.
Det lille ekstra
Når det gjaldt mat ellers fikk jeg ikke anledning til å teste hverken lunch eller middag. Utvalget var dessuten begrenset og det satt sjeldent noen i restauranten. Om hotellet bød på room service var jeg også usikker på, men det var rimelig å anta det de hadde dette i normaltid.
Det som kjennetegnet Grand Hotel Dei Dogi var ikke bare de fantastiske omgivelsene og det historiske suset, men også den vennlige servicen. I mine øyne var dette et fullverdig femstjernershotell som leverte der det skulle levere.
Gratis båttransport
De klarte endog å levere det lille ekstra, nemlig gratis båttransport til og fra San Marco i tillegg til øya Murano kjent for sine unike glass. Jeg fikk bare anledning til å teste turen til San Marco, men det var virkelig en generøs gest.
Det var ikke mange turister på hotellet, så de oppsatte rutetidene ble ikke fulgt som normalt. Derimot var det bare å varsle resepsjonen når du ønsket å reise og båten kom nærmest med en gang – helt uten at du trengte å betale en krone. Forbausende generøst tatt i betraktning hvor dyrt vanntaxi i Venezia er. Igjen fikk jeg Bel-Air-følelsen hvor vi blant annet hadde gratis sjåførservice til Rodeo Drive.
Det er dette som kalles skape opplevelser. Riktignok betaler du en hel del for å bo på hotellet, men mange glemmer de små tingene som gir den lille ekstra luksusfølelsen. Her skjøt Grand Hotel Dei Dogi blink, og jeg merket at det ble noe vemodig å skulle reise. Jeg ville bare bli.
Konklusjon
Alt i alt et unikt og historisk luksushotell med en usedvanlig behagelig beliggenhet. Enestående service, smakfull mat og en fantastisk have gjør dette til en absolutt favoritt i Venezia. En perle verdt å besøke, selv om noen hotellfasiliteter mangler.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også på Facebook for mer!
Video
Flere bilder
