Det nærmeste du kommer Nord-Korea fra syd.
Jeg har alltid hatt en fascinasjon for verdens mest lukkede land. Enn så lenge har jeg måttet nøye med med en tur til den åpne naboen i syd. Og intet mindre enn millionbyen Seoul.
Det finnes allikevel en mulighet til å smugkikke inn i Nord-Korea samtidig som du står trygt bevoktet i syd: DMZ – den demilitariserte sonen. Hit kommer du deg dog ikke på egen hånd. Eneste mulighet er gjennom en guidet tur. Jeg var ikke vond å be og slo til på en felles busstur fra Seoul.
Seks timer med guide
Turen fra sentrum av Seoul og inn i den demilitariserte sonen tar knappe halvannen time. Jeg valgte en pakke som inkluderte henting på hotellet og avlevering på sentralbanestasjonen ved turens slutt. Varigheten var beregnet til totalt seks timer.
Disse seks timene skulle inkludere transporten til og fra i tillegg til engelsk guide, besøk i en nordkoreansk infiltreringstunnel, adgang til Dora Observatory og en svipptur innom Dorasan stasjon – siste togstopp før Nord-Korea.
Tett på grensen
Ombord i minibussen var vi en gruppe med europeiske og sentralasiatiske turister. Guiden sto foran hele veien og skravlet om mer eller mindre interessante ting vi passerte. Selvsagt ispedd en god del skrekkhistorier fra nord. Dette skulle bli en kontrastfylt reise.
Det overrasket meg hvor nært vi kjørte den nordkoreanske grensen på vei mot DMZ. Høye grensegjerder og vakttårn på begge sider av elven bar preg av en spent situasjon. Det var frost i luften, og jeg tenkte bare på de stakkarene som i desperasjon hadde feilet i forsøket på å svømme over.
Den tredje infiltreringstunnelen
Etter en liten tissepause og bytte av buss like før inngangen til DMZ, var det klart for første post på programmet: den tredje infiltreringstunnelen. Dette var en av flere tunneler nordkoreanerne bygget for å infiltrere Syd-Korea.
Den første ble oppdaget på 70-tallet og den siste i nyere tid. Ennå er det ikke sikkert at alle tunneler er oppdaget. Ei heller om Nord-Korea fortsatt graver nye. Vi skulle uansett få lov til å spasere igjennom tunnelen og titte inn i Nord-Korea.
Guiden sa at vi måtte benytte anledningen til å rope noen stygge ord mens vi var der inne dersom vi hadde noe usagt med Kim Jung-un. Dette holdt jeg meg for god til. Hvem visste hva som kom i retur der vi befant oss dypt nede i jorden i en tunnel med under to meter i diameter.
Det var forbudt å fotografere tunnelen, men jeg kan si så meget som at det var en strabasiøs ferd nedover. Stigningen var usedvanlig bratt 400 meter rett ned.
Trangt og fuktig
Vel nede i tunnelen ventet nye 400 meter med gange i en usedvanlig trang og fuktig gang. Her merket jeg raskt at nordkoreanerne var 15 cm kortere i gjennomsnitt enn sine naboer i syd. Maken til krokbøyet gange hadde jeg ikke inntatt på årevis. Enda godt jeg hadde hjelm på hodet.
Det slo meg forøvrig underveis at det hadde kostet nordkoreanerne lite å sende inn litt gass. Det ville tatt livet av de to turistgruppene på et blunk. Heldigvis endte det godt for reisefølget og meg denne gangen.
Oppe ved inngangen til tunnelen var det en kiosk som solgte produkter dyrket i DMZ samt vin og brennevin produsert i Nord-Korea. Hverken reisefølget eller jeg kunne dy oss. Vi måtte ha med oss noe med påskriften: «Made in DPR Korea». Stiv pris, men dog.
Utsikt mot Nord-Korea
Med nordkoreansk vin i baklommen var det bare å hoppe ombord i bussen og sette kursen mot neste post på programmet som var Dora Observatory. Det var nå vi virkelig skulle få titte inn i Nord-Korea, nærmere bestemt grensebyen Kaesong.
Det var en fabelaktig og solfylt dag med perfekt utsikt. Jeg gledet meg til å titte på det som en gang var verdens høyeste flaggstang, men som i dag kun kaprer en fjerdeplass. Her vaiet det nordkoreanske flagget i all sin prakt.
Det overrasket meg hvor langt unna alt virket å være. Du måtte se inn i de fastmonterte kikkertene for i det hele tatt å få noen nærbilder av det nordkoreanske livet. Jeg så ikke et eneste menneske før jeg mot slutten fikk siktet meg inn mot et vakttårn med noen soldater.
Industriby og utstillingsvindu
I likhet med Pyongyang er nok Kaesong også et utstillingsvindu. Det ble forklart at Nord-Korea trolig filmet alle turister i utkikkstårnet for å vise som propaganda til innbyggerne. Derfor var det krav om «smart casual» bekledning ved innreise til DMZ.
På avstand så Keasong ut som en hvilken som helst industriby med røk ut av pipene og veier. Den eneste forskjellen var at jeg ikke noterte meg en eneste bil. Tankevekkende.
Etter en knapp halvtimes kikkertøkt bar det avgårde til siste post på programmet som var Dorasan stasjon. Her skulle vi virkelig få kjenne på hvor nært Nord-Korea var. Denne toglinjen fortsatte nemlig inn i nord.
Spøkelsesstasjonen Dorasan
I dag benyttes Dorasan kun til DMZ-turisme. Det er ikke mulig å ta vanlig tog hit. Du er nødt til å reise med en gruppe og fortsette med buss videre. Håpet er dog at stasjonen kan tas i bruk når gjenforeningen med nord finner sted.
Det fiffige var at skiltene inne på stasjonen viste til Pyongyang. I tillegg var den utstyrt med tollområde og var således klar til å bli tatt i bruk idet muren skulle falle. Men nå var det hele en spøkelsesstasjon. En morsom sak var forøvrig at du kunne stemple passet ditt her.
Med siste post på programmet unnagjort var det bare å slå seg ned i bussen og sette kursen hjemover. Lite visste vi at det i Seoul ventet et overraskelsesstopp til et ginseng-senter.
Dyrekjøpt ginseng
Her fikk vi en guidet tur i et lite museum før vi ble låst inne i et trangt rom med en drøss av selgere. Vi fikk smake på ginseng-te før de kastet seg over oss for å selge svinedyrt kosttilskudd. «10 months use, sir, 280 dollar». Reisefølget som vanligvis er svak for selgere klarte dog å motstå fristelsen. Kanskje ikke så rart tatt prisen i betraktning.
Vi kom oss etterhvert videre og satte kursen mot sentrum hvor vi skulle bli sluppet av. Det viste seg derimot at det var demonstrasjoner i sentrum, og guiden foreslo å sette oss av på en stasjon litt utenfor. Det gikk i og for seg fint når vi fikk en lapp med metro-beskrivelser.
Prisen for turen i sin helhet var i overkant av 450 kroner per person. I og for seg ingen upris med tanke på alle opplevelsene vi fikk.
Konklusjon
Alt i alt en interessant og tankevekkende tur. At et land som teknisk sett fortsatt er i krig, og er såpass militarisert, kan tilby en opplevelse som dette er unikt og verdt å få med seg før muren faller. Effektivt og informativt, men husk nistepakke om du lett blir sulten.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Likte du denne reportasjen? Følg meg her for mer!
Flere bilder
