Hvilken pris får den prisvinnende restauranten av meg? 

Det er sjelden hotellrestauranter utmerker seg, men Chameleon hadde visstnok høstet en rekke anerkjennelser for maten. Jeg var blitt anbefalt en tur hit etter å ha fått en omvisning på hotellet. Forventningene var dermed høye.

Spisefølget og jeg hadde varmet opp med en nydelig hors d’oeuvre i Club-loungen før vi spaserte ned for ytterligere påfyll. Ettersom forretten alt var inntatt tenkte vi det holdt med hovedrett og dessert her.

Se og bli sett

Restauranten lå rett ved resepsjonen. Dette til tross var det ingen til stede for å ta oss imot. Jeg snek meg litt inn og forbi «please wait to be seated»-skiltet i håp om at en av servitørene skulle se meg. Bingo.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant mottagelse
Ingen storslått mottagelse.

Lett løpende kom en servitrise mot oss og ønsket varmt velkommen. Det var tynt befolket denne kvelden og vi kunne velge og vrake i bord. De eneste andre gjestene var et lystig lag godt i gang i aperitiffen som satt ved et langbord ved vinduet samt noen enslige sjeler.

Hendene på verket

Menyene ble delt ut mens jeg iakttok det spenstige interiøret. Veggen ved siden av oss var nemlig dekket av 61 avkappede og sølvmalte hender. Jeg følte nærmest jeg ble klådd på der jeg satt like inntil. Forøvrig minnet restauranten mer om en café med tanke på de spinkle stolene og luftige lokalet. Nuvel. Det var maten vi var her for.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant kunst
Noe annerledes kunst på veggen.

Menyen besto av to enkle sider delt inn i sjø, gård , vegetar, supper og sideretter. Jeg hoppet elegant over havets fristelser og gikk rett i fjøset. Indrefileten av okse fanget umiddelbart oppmerksomheten min. Spisefølget lot seg derimot drive til sjøs og snuste på skalldyrsuppen.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant meny
Oversiktlig meny.

Appetittvekker

Jeg var klar på at jeg bare hadde rom for to retter. Spisefølget insisterte på den annen side på tre. Det skulle vise seg å bli en angrende beslutning. Allerede før forretten kom nemlig noen små appetittvekkere på bordet direkte fra kokken.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant appetittvekker
En lett appetittvekker.

Hva dette var fikk jeg ikke helt med meg, men det minnet om bruschetta. Kjøttet på toppen smakte av svin. En helt enkel og grei start. Spisefølget satte derimot appetittvekkeren i vrangstrupen idet forretten kom på bordet. Maken til fyldig suppe skulle du lete lenge etter.

Sjøsprøyt i fjeset

Den lett kremete suppen badet i skjell og alskens fiskekjøtt. Det luktet hav i hele lokalet. Jeg begynte nærmest å se om fiskeskøytene fra havnen hadde gått på grunn. Nydelig, utbrøt spisefølget, mens suppen gikk ned på høykant.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant fiskesuppe
Meget fyldig fiskesuppe.

Like etter kom indrefileten min. Jeg sto som kjent over forrett og var meget glad for den beslutningen. Det var nemlig en særdeles fyldig kjøttklump som kom på bordet i tillegg til en overfylt skål med fries. Jeg gjøv løs på oksen mens spisefølget sukket i påvente av en enda større rett ved neste havn.

Noe mangler

På forhånd var jeg blitt varslet om at kjøkkenet hadde gått tom for en av ingrediensene til indrefileten. Jeg fikk ikke helt med meg hva, men sa det var ok. Det var uansett intet å utsette på presentasjonen. Smaken var derimot noe tørr og tam. Hvor i huleste var sausen?

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant indrefilet
Indrefilet.

Det var et eller annet som manglet på kjøttet. Om ikke sausen så var det muligens kjøkkenets manglende ingrediens. Nuvel. Ned gikk det uansett. Friesene var derimot gode, og til tross for en raus porsjon gikk de ned på høykant. Aioilien til var dog altfor stram, så jeg ba om ketchup i stedet.

Bristepunktet

På motsatt side av bordet var spisefølget i gang med sin andre varmrett: laks med potetmos og sprøtt skinn. Jeg kunne nå tydelig skimte at knappen på skjorten nærmet seg bristepunktet. Hvordan skulle det være plass til indrefileten til slutt?

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant laks
Laks.

Treretteren var åpenbart ikke velkomponert tatt mengden i betraktning. Jeg måtte til slutt trå til for å sette oksen til livs. Jeg følte meg som rene matadoren der jeg hugget innpå den tørre biffen, selv om jeg mest av alt ønsket å kaste kappen og overgi meg.

Enkel dessert

Etter at oksen var temmet kom dessertkartet på bordet. Det var en god del å velge i, men nå sto kampen om plassen i maven. Jeg gikk for en lett iskrem. Dessverre viste det seg at kjøkkenet igjen manglet varer på lager.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant dessertmeny
Dessertmenyen.

Sjokoladeisen var tom, men jeg kunne få vaniljeis med sjokoladesaus til. Ja, ja, tenkte jeg. Det ble en litt i overkant enkel dessert, men akkurat passe tatt måltidet forøvrig i betraktning.

InterContinental Wellington Chameleon Restaurant dessert
Vaniljeis med sjokoladesaus til dessert.

Servicen ellers var meget god. Ikke fullt like personlig som i loungen, men observant og profesjonell. Vi ble ønsket en god aften videre idet vi førte regningen på rommet og ruslet ut.

Konklusjon

Alt i alt var Chameleon en hyggelig og grei restaurant. Om den får noen pris av meg er derimot usikkert. Før den tid må varelageret fylles og kvaliteten heves noen hakk.

Min stjernevurdering: 4 av 6.