Levde Maaemos folkelige lillesøster opp til de skyhøye forventningene etter to måneders venting?
Med merkelapper som Maaemos lillesøster, Oslos it-restaurant og en endeløs rekke kjendisers uhemmede skryt og posering var forventningspresset enormt. Jeg hadde riktignok jekket det hele noe ned for ikke å bli altfor skuffet.
The Vandelay ligger behagelig til i den nyere delen av Bjørvika, populært kalt Oslobukten. Inngangspartiet er karakteristisk og svært så instavennlig. En enorm rosa dør med restaurantens navn påtrykt ovenfor er det som møter deg. Umulig ikke å la seg avbilde foran.
Trøblete start
Restauranten skulle åpne idet Norge stengte ned for corona. Åpningen ble senere utsatt til høsten 2020 og fikk ikke mange måneder før en ny nedstengning ventet. Dette til tross, dens popularitet var et faktum. Knappheten gjorde det ekstra attraktivt å booke bord, og det bygget seg tidlig opp lange ventelister.
Spisefølget og jeg hadde booket og gledet oss stort, men ble satt kraftig tilbake av den seks måneder lange lockdownen Oslo gikk inn i. Ikke før sommeren året etter fikk vi fingeren ut og sikret oss bord, dog med to måneders venting. Men nå var altså dagen kommet.
Iøynefallende entré
Jeg sparkesyklet og parkerte like utenfor den rosa hovedinngangen. Det var liv på uteserveringen og temperaturen behagelig. Her gikk det absolutt an å sitte, men jeg tror ikke det gjaldt for oss med booking. Ettersom vi var her for brunch hadde solen heller ikke rukket å treffe uteserveringen, så det var like så greit.
Vel innenfor var det også liv, men vi ble hurtig betjent og henvist til et bord like bak velkomstdisken. Umiddelbart følte jeg vi var blitt skjenket et av de mindre attraktive bordene, men etterhvert innså jeg at det slett ikke var så galt. Her hadde vi jo utsikt ut og satt skjermet for de andre gjestene som satt forholdsvis tett og åpent.
Velkjent meny
Servicen var vennlig og tilgjengelig, men ikke personlig. Vi fikk utdelt menyer og satte i gang med å utforske mulighetene. Det var ikke akkurat revolusjonerende, og det meste velkjent fra brunch de fleste steder ellers. Diverse eggbaserte retter, pannekake, avocadotoast, biff tartar og burger.
Jeg var sikker i min sak og skulle ha pannekakene ettersom jeg hadde sløyfet frokosten. Spisefølget skulle derimot ha avocadotoasten, men fryktet at det skulle bli for lite. Vi tok derfor med litt av dagens bakst i tillegg for å være på den sikre siden. Dette var henholdsvis en kanelbolle og sjokoladecroissant. Til drikke gikk jeg for appelsinjuice og spisefølget et en enkel sort kaffe.
Skuffende konsentratjuice
Det tok ikke lang tid før både appelsinjuicen og kaffen var på bordet sammen med kanelbollen. En søt liten appetittvekker før hovedmåltidet. Det som dessverre forbauset meg stort var at appelsinjuicen kom fra konsentrat. Billigst sort. Dette både smakte og luktet som First Price, utbrøt jeg. Spisefølget istemte. Til 54 kr burde den vært ferskpresset eller i det minste fra noe annet enn konsentrat. Spisefølget mente den til nød kunne være butikkferskpresset, men jeg hadde min tvil.
Jeg var dog forberedt på skuffelsen og tenkte ikke særlig mer over det. Nå senket jeg derimot forventningene kraftig før resten av måltidet kom. Heldigvis skulle det gå mye bedre enn fryktet.
Fete og smakfulle pannekaker
Pannekakene hadde en særdeles enkel presentasjon. De kom nakne med to tamme baconskiver oppå flankert av syltetøy, sirup og smør i små skåler. Men her skulle jeg ikke skue hunden på hårene.
Pannekaken var himmelsk. Fet, tykk, salt og særdeles smakfull. Dette må vitterlig ha vært dagsbehovet i kalorier servert på én gang. Det ble nesten så meget at jeg kjente på den dårlige samvittigheten. Men hva i all verden var skålen med smør godt for? Disse vasset jo i smør fra før av. Her trengtes noe syrlig eller spist for å bryte opp. Heldigvis hjalp syltetøyet og sirupen til med nettopp det.
Mye avocado, lite brød
Men hvordan sto det til på motsatt side av bordet med spisefølgets langt sunnere avocadotoast? Jo, det var ingen dårlig stemning her heller. En særdeles generøs mengde med kuttet avocado lå på en syltynn skive av rugbrød. Jeg savnet mer brød, utbrøt spisefølget umiddelbart, men la samtidig til at det ikke var noe å utsette på smaken. Neste gang bør du spørre om en skive til, kontret jeg.
Når det gjaldt baksten til var denne heller kjedelig og ordinær. Jeg fikk hotellfrokostfølelse. Kanelbollen var for tung og syrlig og sjokoladecroissanten for ordinær. Til 60 kr stykket burde det vitterlig vært lagt litt mer sjel i disse.
Uformelt
Nuvel. Måltidet gikk mot slutten og det var på tide å reflektere litt. Var det verdt hypen og to måneders ventetid? Jeg var lunken. Til tross for god mat, fint lokale og grei service sto det ikke i stil med de skyhøye forventningene. Hadde dette derimot vært et drop-in-sted for en kjapp og spontan brunch hadde det fungert ypperlig.
Noen luksusfølelse var det heller ikke. Caféfølelsen var til å ta og føle på. Med små parisiske bord og høyt under taket ble det rett og slett søtt og uformelt. Og ikke minst veldig instavennlig. Det var vel i grunnen det vi kom hit for.
Konklusjon
Alt i alt en flott og uformell restaurant som har fått i overkant mye oppmerksomhet tatt helhetsopplevelsen i betraktning. God mat, flott beliggenhet og instavennlig lokale gjør dette til et fint sted å droppe innom i farten. Bare synd det ikke er så enkelt.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også her!
Flere bilder
