Monopol langt inni skogen og et kjent navn er ikke nødvendigvis fordelaktig.
Det er ikke til å komme utenom at Wolfgang Puck at Bel-Air er en hotellrestaurant. Menyen byr på en rekke internasjonale klassikere som det er vanskelig å gjøre noen store sprell med. Den store forskjellen her er prisene – som er skyhøye.
Wolfgang Puck er forøvrig navnet på en østerriksk kjendiskokk som har satt sitt preg på restauranter verden over. Da jeg leste historien minnet det unektelig om Jamie Oliver – et kjent navn som selger bare på grunn av navnet. Spisefølget og jeg ruslet dog inn med et åpent sinn.
Inne eller ute?
Det var nærmest vinterlig denne vårkvelden i Bel-Air. Varmelampene på uteserveringen var satt på full guffe og folk satt godt kledd. Jeg i kortermet følte meg litt naken der vi besluttet å sitte innendørs. Det viste seg raskt at dette ikke akkurat var noe sjakktrekk.
Vi ble plassert ved et bord like ved inngangsdøren. Dermed kom det en kald trekk hver gang folk gikk ut og inn. Vi burde valgt varmelampene i stedet, sa jeg hutrende til spisefølget. Men gjort var gjort.
Servitøren gikk raskt i gang med å dele ut menyene og forklare dagens spesialiteter. Jeg sto over og foretrakk heller å velge fra menyen som hadde et forholdsvis greit utvalg. Den åpnet i kjent stil med eksklusiv kaviar.
Kjempereker til forrett
Mens vi diskuterte kom det noen appetittvekkere ned på bordet. Dette var visstnok noe røkt fisk på knekkebrød innpakket i noe frukt. Helt greit, konkluderte spisefølget som rettet på brillene og tittet videre i menyen.
Jeg sløyfet forretten, men spisefølget kunne ikke dy seg. De måtte prøve kongerekene. Om det var helt konge var noe usikkert, men størrelsen var det lite å utsette på. Disse måtte være genmodifiserte, tenkte jeg, idet jeg iakttok sjømonstrene på armlengdes avstand.
Wienerschnitzel
Til hovedrett gikk jeg selvsagt for wienerschnitzelen. Hva annet kunne du velge når kokken var østerriksk? Riktignok var neppe den reelle kokken fra Østerrike, men jeg valgte å være tro mot konseptet. Det er vanskelig å ødelegge en schnitzel.
Idet schnitzelen kom så det ut som en oppsvulmet dypvannsfisk. Paneringen var blåst opp og kjøttstykket så enormt ut. Tilbehøret var det i tillegg skralt med. Dette skulle bli interessant.
Smaksmessig var retten nokså ordinær. Ingen usmak eller kulinarisk overraskelse å spore her. Tilbehøret skuffet meg ved å være malplassert i form av altfor kraftige kryddersmaker. Syrligheten skulle komme fra sitronen – ikke potetene.
Til sjøs i skogen
Spisefølget valgte derimot noe annerledes. Her måtte vi nok engang til havs for å finne lykken. Med havabbor og krabbepasta skulle vi tro vi satt ved en bryggerestaurant, lyttet til bølgeskvulp og nøt dagens fangst. Faktum var at vi var fanget langt inni skogen.
Spisefølget med havabboren var ikke videre begeistret. På fatet lå nemlig kun en eneste stor pannestekt filet med en sitronbit ved siden av. Det var visstnok gjemt noe saus på undersiden, men presentasjonen var slett ikke til å hoppe i taket av. Smaken var dessuten bare helt grei.
Spisefølget med krabbepastaen var også noe lunken i tilbakemeldingen. Det var tidenes minste porsjon og vanskelig å se noe krabbe som helst. Dette hadde egnet seg som en forrett, men ikke hovedrett. Kanskje de hadde forvekslet kongerekene med krabben?
Safari-kjeks til dessert
Med små retter var det plass til dessert. Vi ba derfor om dessertmenyen. Utvalget var ikke all verden, men det overrasket meg at du kunne velge cookies. God bless America! Jeg gikk derfor for to sjokoladecookies mens reisefølget gikk for to kuler iskrem.
Idet cookiene mine kom klarte jeg neste ikke holde meg. På fatet foran meg lå to Safari-kjeks, uten noe som helst pynt, og ventet på å bli fortært. 14 dollar for to kjeks alene?! Heldigvis var smaken fortreffelig. Synet kunne bedra.
Spisefølgets iskrem kunne vært to iskremkuler på et fat, men her var det mye mer forseggjort. Det var dandert med kjeks og marengs i tillegg til ferske bær. Lekkert. Enkelt var det, men det funket.
Aftenen gikk etterhvert mot slutten. Bestaene bakerst i lokalet hadde pakket sammen og gått. Nå satt det bare et romantisk par igjen med en vinkaraffel mer prangende enn fruens plastiske oppgraderinger. Det var på tide at også vi løftet på baken. Regningen kom sammen med noe deilig konfekt, men det klarte ikke å dekke over sjokket.
Konklusjon
Alt i alt en helt grei opplevelse. Overpriset mat og ordinær service i ekstravagante omgivelser. For en som ikke bor på hotellet vil det trolig være verdt turen for å komme innenfor hotellets dører, men for oss som bodde her kunne vi heller valgt noe annet. Problemet var at det ikke fantes.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Les hele anmeldelsen av Hotel Bel-Air her!
Flere bilder
