Er det ikke bare et sånt fastfoodsted for folk i farten, da?
Slik var min umiddelbare reaksjon da spisefølget foreslo Bella Bambina i Østbanehallen. Jeg var overbevist om at det var et shabby fastfoodsted hvor du slengte i deg en pizza og stakk. Mer feil kunne jeg nesten ikke ta.
For det første hadde de ikke engang pizza på menyen. For det andre lå stedet skjermet til i en krok, og restaurantfølelsen var påtagende allerede idet vi entret lokalet.
Spisefølget, med sine kontakter i bransjen, sørget for at vi fikk et skikkelig bord. Det var heldigvis ikke trangt om plassen denne sene hverdagsettermiddagen. Dessuten var det herlig å kunne slentre inn i strandantrekket uten å tenke dresskode. Midt i blinken etter en lang dag ved Oslofjordens bredder.
Klassisk meny
Menyen kom raskt på bordet og jeg tittet kjapt over den anbefalte treretteren. Skulle jeg velge denne eller snekre sammen min egen? Valget falt på sistnevnte. Dermed ble det bruschetta til forrett, pasta carbonara til hovedrett og selvsagt en sjokoladefondant til dessert.
Spisefølget var derimot mer fristet av havets delikatesser, og hadde åpenbart ikke fått nok av å trampe på forgiftede blåskjell i Oslofjorden. Nå skulle de jammen meg fortæres også. Men først ute ventet selvsagt en carpaccio (rått oksekjøtt).
Generøs bruschetta
Jeg selv hadde bedt om en liten bruschetta til forrett, men fikk lettere sjokk da jeg så porsjonen. De må vitterlig ha tatt feil av størrelsen, hvisket jeg lettere sjokkert til spisefølget. Neida, dette var liten. Porsjonene her er visstnok av den meget generøse sorten ifølge spisefølget.
Jeg gjøv innpå med stor appetitt. Og du verden så smakfullt. Jeg var glad jeg takket ja til parmaskinke og mozzarella. Det løftet bruschettaen til nye høyder, men jeg fikk samtidig følelsen av å spise hovedretten allerede nå. Ferske tomater i rikt monn, sprøtt brød og deilig skinke. Plutselig var ikke porsjonen så stor allikevel.
Rå okse
Spisefølget på sin side var ikke mindre begeistret for sin carpaccio. Det er noe stenaldersk over å spise rått kjøtt, tenkte jeg stille for meg selv, mens jeg iakttok oksen gå ned på høykant.
Med den store bruschettaen innenbords fryktet jeg carbonaraen. Selv om jeg hadde bestilt liten her også, var porsjonen altfor generøs. Jeg måtte ha hjelp og håpet spisefølget kunne trå til etter blåskjellene. Som kjent er det jo ikke mye mat i disse bløtdyrene.
Mild carbonara
På smak var carbonaraen god. Her var det ikke gjort noen sprell for å skille seg ut. Jeg savnet faktisk et ekstra sting som gjorde at appetitten ble vekket på ny. Det var i overkant mye mild fløte, og baconet manglet skikkelig røktsmak. Jeg spøkte med at det var restene fra frokosten som var blitt brukt. Pastaen var derimot nydelig hjemmelaget.
Like ovenfor meg gikk blåskjellene ned på høykant. Det var visstnok langt flere enn både spisefølget og jeg hadde sett for oss. Dermed var det ikke mye hjelp å få i å bli kvitt pastaen. Akk, ja. Ikke klarte jeg å si nei til dessert heller.
Enkel sjokoladefondant
Desserten var dog av den enklere sorten: en ferdiglaget sjokoladefondant med vaniljeiskrem til. En klassiker du får hvor som helst på italienske restauranter av denne typen. Det tok derimot så lang tid før den kom at jeg håpet at den var glemt.
Det var det altså ikke. Spisefølget sto elegant over de søte fristelsene, og iakttok heller mitt forsøk på å få i meg søtsakene. Smaken var akkurat som forventet. Her var det heller ikke gjort noen minneverdige sprell. Med andre ord en enkel hverdagsdessert som funket.
Konklusjon
Alt i alt en fin hverdagsrestaurant som slett ikke er noe fastfoodsted. Har du tid til overs før toget ditt går anbefaler jeg å droppe Narvesen-pølsen og heller ta turen innom Bella Bambina for et smakfullt måltid.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Hjalp anmeldelsen deg i dag? Hjelp gjerne meg også her!
Flere bilder
