Hit drar du for å oppleve det Los Angeles du kjenner fra film.
Det var med skyhøye forventninger spisefølget og jeg ruslet oppover Beverly Hills fra Rodeo Drive til legendariske The Beverly Hills Hotel. Vi hadde i utgangspunktet bare tenkt å smugkikke litt på hotellet, men ble rett og slett for fristet og måtte ta turen innom.
I fjor da jeg bodde på det vel så legendariske søsterhotellet Hotel Bel-Air var planen å benytte meg av den gratis sjåførtjenesten for å innta en celeber lunch i Polo Lounge. Dessverre ble både reisefølget og jeg for opptatte med å nyte hotellet at vi glemte alt annet.
Beverly Hills’ beste restaurant
Nå var derimot tiden mer enn moden for å smake på det beste av hva Beverly Hills Hotel hadde å by på. Polo Lounge er nemlig ifølge TripAdvisor Beverly Hills aller beste restaurant. Ikke overraskende ble vi allerede bergtatt idet vi ruslet opp mot hovedinngangen. Aldri tidligere hadde jeg sett så mange eksklusive biler på en parkeringsplass. Her gjaldt det å vise seg frem.
Vel så viktig som å vise frem bilen var det å vise frem seg selv. Den røde løperen utenfor hovedinngangen var et yndet objekt for fotografering, og vi måtte nærmest igjennom en hinderløype for å komme forbi de vellykkede parene og blitzregnet.
Jøss, tenkte jeg, dette er jo akkurat det bildet du har av Los Angeles før du faktisk besøker byen og innser at virkeligheten ikke er som på film. Her rullet faktisk filmen for fullt.
Varm velkomst
Like innenfor ble reisefølget og jeg tatt vel imot av portieren. Jeg spurte om Polo Lounge var åpen til lunch og fikk et ytterst vennlig svar med anvisninger til hvor vi skulle gå. Nå var det bare å åpne lommeboken og sette i gang.
Polo Lounge består av både et innendørs, dunkelt lokale med live-musikk og en luftig utendørs have. Ettersom solen var kommet opp og temperaturen var brukbar ønsket vi å sitte ute. Velkomstverten spurte om vi hadde ankommet i bil, men jeg sa vi hadde spasert.
Vi ble videre ført hen til et krembord med utsikt over hele restauranten ute i haven. Ettersom vi ankom akkurat idet lunchen åpnet kunne vi i grunnen velge og vrake. Jeg ville helst sitte inne i de private avlukkene, men innså etterhvert at vi hadde bedre utsyn fra det bordet vi fikk tildelt.
Servicevennlig selger
En rotamerikansk servitrise av den modne sorten ønsket oss velkommen og delte ut menyene. «How are we today?» åpnet hun hest mens hun lurte på om vi ønsket noe å drikke. Spisefølget måtte slukke tørsten med en øl etter den strabasiøse ferden oppover langs de fornemme nabolagene i Beverly Hills.
Videre slo de velbrukte salgstriksene inn. Dagens rett ble presentert mens hun anbefalte i hytt og vær. Spisefølget var noe rådvill, og som et lett bytte for selgere kunne dette fort bli farlig. Dermed måtte jeg gripe inn og be om at vi skulle få se vinkartet først. «I’ll send our sommelier to your table, Sir».
Mens spisefølget mannet seg opp til å se tall lengre enn vinens navn, kastet jeg meg over menyen for å finne ut av hva jeg skulle tygge på denne formiddagen. Og fristelsene var mange.
Skulle det kanskje være litt russisk kaviar til 275 dollar eller kanskje et dusin østers til 30? Hverken spisefølget eller jeg så vitsen i å kaste penger ut av vinduet kun for å imponere sidemannen. Jeg nøyet meg derfor med en klassisk burger mens spisefølget henholdsvis falt for Wagyu-burgeren og McCarthy-salaten. Begge signaturretter.
Med kjendiser på menyen
Spisefølget hadde forøvrig bestemt seg for vin, og servitrisen var i gang med å dekke opp bordet med San Pellegrino og brød. Etterhvert kom også vinen på kjøl. Nå var det bare å glede seg til maten kom.
Mens vi ventet iakttok jeg klientellet. Ettersom jeg ser altfor lite amerikansk film og sport ville de være nytteløst å se etter kjente ansikter, men det skortet ikke på celebre gjester av den grunn.
I en avskjermet sittegruppe på motsatt ende satt blant andre hertuginnen av York. Hun hadde ikke fått innvilget sen utsjekk og måtte pent finne seg i å vente i restauranten til flyet gikk. Her gjorde de åpenbart ikke forskjell på folk. Interessant.
Enkle burgere og farverik salat
Etterhvert kom maten på bordet. Burgerne så i grunnen ikke særlig annerledes ut enn hva du ville fått på et hvilket som helst annet femstjerners hotell, men smaken var upåklagelig. Om ikke annet gjorde nok omgivelsene noe med hele opplevelsen også.
Friesene til var enkle, men smakfulle. Hadde de drysset over trøffel, tro? Vi var noe i tvil, men ikke en eneste potetskive gikk til spille. Selv spisefølget som hadde valgt den farverike salaten lot seg friste.
McCarthy-salaten var forøvrig usedvanlig fristende å se på. Her fikk spisefølget tilbudet om at kokken skulle mikse den foran bordet eller om operasjonen skulle gjennomføres selv. Velg sistnevnte, sa jeg, som ville sikre meg noen farvesprakende bilder. For det var ingen tvil om at dette var en «Insta-vennlig» rett.
Mens jeg nøt hvert tygg av burgeren viste det seg at spisefølget med Wagyu-varianten slet. Burgeren var innsmurt i en altfor sterk dressing fikk jeg vite. Det var vel det som var kjennetegnet, sa jeg, og gomlet i meg min nøytrale.
Til tross for solide porsjoner var jeg ikke i tvil om at det var på sin plass med dessert. Servitrisen vår kom imidlertid bort til bordet og informerte om at hun skulle ta en pause, men at vi ville bli tatt godt hånd om av hennes kollega.
Enorm sjokoladekake
Den nye kollegaen så vi ikke så mye til, men jeg fikk i alle fall bestilt desserten. Jeg skulle ha en «Hollywood Romance». Dette var visstnok en sjokoladekake med flere lag sjokolade og jordbær til. Det kunne jo ikke slå feil.
Det skulle raskt vise seg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Aldri tidligere hadde jeg sett et så stort kakestykke. Hadde jeg fått hele kaken? Det var trolig noe i navnet jeg ikke hadde tenkt over: «romance». Denne skulle jo deles med din bedre halvdel.
Nuvel. Jeg måtte gjøre et hederlig forsøk på å fortære den. Servitrisen hadde gjort lurt i å legge frem ekstra bestikk til spisefølget. På smak var det ingenting å utsette. Selv om den hadde en anelse masseproduksjon i ettersmaken var det utvilsomt en sjokoladedrøm. Men det ble rett og slett for meget.
Doggybag?
Servitøren som hadde tatt over kom etterhvert bort til meg og lurte på om jeg ønsket å ta med meg resten hjem. Jeg hadde nemlig notert meg flere med rosa doggybager. Jaså, ja, det var vanlig å ta med seg? Boksen fristet mer enn kaken, men jeg takket høflig nei.
Måltidet gikk etterhvert mot slutten og vår opprinnelige servitrise var tilbake fra røkepausen. Det var nå midt i lunchtiden og det hadde tatt seg opp betraktelig med folk. Selv om vi kunne sittet i timevis og iakttatt klientellet var det på tide å lette på baken og komme seg videre. Vi ba derfor om regningen.
Billig ble det ikke, men det hadde heller ingen av oss forventet. Selv om maten i og for seg ikke var kulinarisk revolusjonerende betalte du for atmosfæren. Det fiffige var at du til tross for de prominente gjestene kunne komme som du var. Slitt hettegenser og utvasket joggebukse? Intet problem. Dette var rett og slett uformelt eksklusivt.
Jeg gleder meg allerede til å bo på hotellet.
Konklusjon
Alt i alt en uforglemmelig opplevelse. Ekstravagante omgivelser, smakfull mat og en celeber atmosfære gjør dette til en ubestridt favoritt i Los Angeles. Anbefales varmt!
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også her!
Flere bilder
