Leverer trøndervarianten like godt som originalen i hovedstaden?
Olivia er i ferd med å bre om seg som en kjede med restauranter flere steder i landet. Jeg kjenner konseptet best fra mine utallige besøk på Aker Brygge og i Hegdehaugsveien i Oslo, og var derfor ikke vond å be da spisefølget inviterte meg ut.
Det er ingen hemmelighet at italiensk er min favoritt. Fra før har legendariske Frati vært mitt stamsted i Trondheim, men iblant fryder også forandring. Det var derfor med spenning jeg krysset blomsterbroen og rundet hjørnet på promenaden for å besøke Trondheims Olivia.
Guffent ute
Jeg hadde tydelige antagelser om at konseptet skulle være likt, og fikk allerede i inngangsdøren bekreftet at det nærmest var en blåkopi av Aker Brygge-varianten. Ikke dumt å vite hva du går til, tenkte jeg, og lot vertinnen finne frem til et ledig bord.
Det var en guffen vind som pustet Trondheim i nakken denne ellers så solfylte lørdags ettermiddagen. Dermed sto vi over å sitte utendørs, selv om det virket riktig så hyggelig å slå seg ned her på en deilig sommerdag.
Inne ble vi henvist til et nokså åpent bord midt i lokalet nært baren og toalettene. Vi forsøkte å be om å få sitte lenger inne, men fikk beskjed om at disse bordene dessverre var reserverte.
Ingen tvil i menyen
Menyene ble delt ut mens vi ventet på det tredje spisefølget. Igjen fikk jeg bekreftet likheten i konseptet. Den var nemlig prikk lik den i Oslo.
Jeg var derfor ikke i tvil om hva jeg skulle ha. Jeg kunne jo ikke svikte min tradisjonelle alla diavola-pizza, selv om det fristet å prøve noe nytt. Spisefølget lot seg selvsagt også friste av mitt valg og gikk for pizza.
Det tredje spisefølget kom nå labbende inn i lokalet, grep forvirret fatt i menyen og ba om en lettøl til å slukke tørsten med. Først var det ravioli som fristet mest, men da servitøren skulle ta bestillingen ble det brått endret til en kyllingpasta.
Hyggelig service
Servitøren var forøvrig en særdeles hyggelig og behjelpelig svenske. Meget observant med lunt humør og en vennlig fremtoning fikk han oss til å føle oss vel. Det var ikke så mange bord å betjene og stemningen var derfor avslappet i stor kontrast til på Aker Brygge i Oslo hvor det nesten alltid er smekkfullt.
Spisefølget og jeg rakk så vidt å sette i gang snakketøyet før maten var på bordet. Dette var nærmest fast food å regne. Men med standardisert meny og enkle retter å tilberede går det fort. Sulten som jeg var klaget jeg ikke.
I overkant med parmesan
Det var ikke noe hokuspokus over pizzaen min. Jeg hadde bedt om ekstra salami, men det virket snarere som om det var ekstra parmesan i stedet. Nuvel. Smaken var deilig stenovnsbakt med en anelse for dominerende syrlig parmesan. Salamien var derimot pirrende sterk og balanserte det hele godt.
Spisefølget var enig i min betraktning. Kyllingpastaen gikk på den annen side under kategorien «helt grei» fra den kritiske parten. Dette var jo ikke akkurat noen kulinarisk utfordring, men heller smakfullt og enkelt vomfyll for enhver gane.
Industriell dessert
Med hovedretten innenbords var det rom for en aldri så liten dessert også. Igjen valgte jeg trygt idet jeg gikk for sjokoladefondanten med iskrem og bringebærcoulis. Denne bar tydelig preg av å være industrielt utformet og smakte som i Oslo. Med andre ord ingen revolusjon her.
Måltidet gikk mot slutten og spisefølget slurpet i seg de siste dråpene av espressoen. Vi takket servitøren for hyggelig service og ba om regningen. Her var det, i likhet med maten, ingen store overraskelser.
Konklusjon
Maten serveres raskt og er generelt enkel og lett å like. Servicen er langt bedre enn i hovedstaden. Du får derimot ingen kulinariske utfordringer, men Olivia fungerer utmerket som en hverdagsrestaurant.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
