Etter en kaotisk ankomst trengte vi et friskt pust, men fikk vi det?
Hotellrestauranter er som oftest bare en umiddelbart tilgjengelig nødvendighet du tyr til i øyeblikket for å døyve sulten. Dermed hadde jeg ikke store forventninger til denne på Radisson Blu Hotel på Værnes heller. Især ikke etter den kaotiske ankomsten.
Etter å ha lagt fra oss koffertene på hotellrommet, ruslet vi ned i restauranten. Slik vi forsto det var det to alternativer tilgjengelig: buffet eller à la carte. I buffetrestauranten satt hele Gatwick-flyet. Her var det med andre ord uaktuelt å slå seg ned. Dessuten var det like før stengetid, og vi vet jo alle hvor lenge maten da har stått fremme.
Imøtekommende servitrise
Vi spaserte derfor elegant inn i Longhorn. Her ble vi mottatt av en særdeles blid og imøtekommende servitrise. Riktignok antok hun at vi var kommet med Gatwick-flyet og henviste oss til den andre siden, men vi fikk raskt presisert at vi ikke tilhørte dem.
Restauranten var langt fra full. Det satt noen forvillede Gatwick-passasjerer og drakk i baren, men ellers kunne vi velge og vrake bord. Servitrisen fulgte oss til bordet, ga oss menyene og lurte på hva vi ønsket å drikke. En Cola Zero, takk. Og et glass hvitt, la reisefølget til.
Enkel meny
Menyen var av den enkle og ryddige sorten. Utvalget var meget begrenset, hvilket også er bra. For anledningen var jeg egentlig ikke så sulten, men kunne ikke dy meg fra å velge burgeren. Reisefølget var mer i det flytende hjørnet denne gang, og gikk for en lett blomkålsuppe.
Mens maten godgjorde seg på kjøkkenet kunne vi observere det nokså brokede klientellet som vandret som hodeløse høns inn i restauranten på jakt etter buffeten. Den salige hønsefrikasseen ble kjapt sendt på dør av den lett stressede servitrisen — som forøvrig så ut til å være alene på jobb denne fredagskvelden. Norwegian påspanderer jo ikke kansellerte flypassasjerer à la carte, må du skjønne.
I baren satt også en lokal helt som for alt det var verdt skulle slå av en prat med de øvrige gjestene. En bereist storkar som kunne fortelle om alle sine planer for den kansellerte London-turen.
Burger på fjøl
Og der, burgeren kom, bokstavelig talt, rekende på en fjøl ned på bordet foran meg. Du verden, for en presentasjon, sa jeg lettere overrasket til reisefølget. Så praktisk med den ketchupen på en papirbit, repliserte reisefølget. Her var det kreativt lagt opp.
Potetbåter i glass, ketchup på en papirbit og burgeren på en rufsete skjærefjøl. Dette liker jeg. Mon tro om maten smakte like godt som den var presentert.
Idet jeg satte tennene i den saftige burgeren kunne jeg konstatere at det ikke var noe å utsette på smaken. Det var i grunnen ikke noe ekstraordinært over den, og kokken hadde vært litt vel generøs med dressingen, men utover det fungerte den.
Mmm
Fra siden av meg kunne jeg høre en umiskjennelig «mmming». Det var suppen. Kremfarvet tykk og dandert med bacon satt reisefølget og mesket seg. Men hun måtte innrømme at det var litt lite mat.
Fingrene ble dermed ekstra lange mot potetbåtene mine, som det forøvrig ikke var særlig mange av. En amerikaner ville snudd i døren av en slik porsjon.
Konklusjon
Måltidet gikk mot slutten og vi kunne begge konstatere at dette hadde vært en fortreffelig aften. Det var lite å utsette på maten, og servicen var humoristisk, personlig og imøtekommende.
Denne kvelden kunne vi gå både mette og fornøyde til sengs — tross alt.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
