Snegler, østers og løksuppe. Et lite stykke Frankrike i Trondheim by?
«Langs byens eneste aveny finner du et lite stykke Frankrike midt i Trondheim.» Slik innleder restauranten på sin elegante nettside. Selv er jeg ikke veldig frankofil av meg, ihvertfall ikke i matveien, men lot meg overtale av spisefølget til å prøve.
Om Munkegaten kan kalles en aveny er jeg dog noe usikker på, men vi parkerte bilen og spaserte bort til restauranten som hadde en flott beliggenhet under gamle Frati. Stedet var åpenbart populært. Det yret av liv idet vi spaserte inn forbi spritstasjon og skilt om å holde avstand.
Uformelt og intimt
Vi rakk ikke komme langt før en tidligere nabo grep anledningen til å slå av en prat. Og det var ikke det siste bekjentskapet spisefølget skulle treffe på. Le Bistro var tydelig et uformelt sted trondhjemmere frekventerte etter handleturen i Midtbyen for et glass og litt slarving.
Nuvel. Vi hadde booket bord og ble geleidet inn i lokalet av en meget hyggelig servitør. På siden av hovedferdselsåren benket vi oss ned og grep fatt i menyen. Spisefølget hadde fått utvidet tiden vi fikk sitte slik at vi kunne gyve løs på en real treretter.
Riktignok kom vi i skjæringspunktet mellom lunch og middag, men fikk velge fra middagsmenyen selv om den egentlig ikke åpnet før om en halvtime. Generøst. Vi skulle allikevel starte med noe lett, så det passet fint uansett.
Varierte forretter
Av forretter kunne du velge blant havets delikatesser med østers og kamskjell eller snegler, oksetartar eller spekemat fra dyreriket. I og for seg en rikholdig start. Jeg var dog mer nysgjerrig på smårettene, og ønsket meg en mindre variant av løksuppen.
Servitøren var ikke vond å be og informerte om at vi kunne få de fleste retter i barneporsjon som forrett. Fantastisk. Dermed endte jeg opp med løksuppen mens spisefølget kastet seg over sneglene, kamskjellet, østers og sopprisottoen. Med andre ord: vi tok godt for oss.
Østers for første gang
Mest spent var vi dog på den modige i følget som skulle teste østers for første gang. Jeg hadde selv prøvd og sto elegant over, men det skulle bli morsomt å bevitne en altetende person prøve noe nytt. Ville vedkommende fortsatt være altetende etter dette?
Det tok ikke lang tid før forrettene kom. Samtlige var lekkert presentert og i sin velkjente form. Kamskjellet var kanskje det som vekket mest oppsikt. Ikke bare så det godt ut, men det smakte også fortreffelig, fikk jeg høre. Størst spenning var det dog knyttet til østersen som lå og badet på en seng av isbiter.
Det altetende spisefølget måtte be servitøren om assistanse til hvordan herligheten skulle fortæres, og fikk en lynopplæring. Skjellet ble dynket i rødvinseddik med sjalottløk og skyllet ned i beste Mr. Bean-stil. Den umiddelbare reaksjonen var at det ikke smakte noe særlig bortsett fra en litt rar konsistens. Helt ok, var konklusjonen.
Løk- eller ostesuppe?
For min del gikk løksuppen ned på høykant mens østersunderholdningen gikk sin gang. Halve suppen var smeltet Gruyère, men ellers tradisjonell og fin. Kanskje noe svak løksmak. Sopprisottoen og sneglene var derimot smakfulle og upåklagelige ifølge dem som hadde valgt dette.
Med den innholdsrike forretten innenbords var det på tide å kaste seg over hovedretten. Her skulle to i følget nyte blåskjell mens to andre gikk for piggvar og lysing. Jeg derimot holdt meg til entrecôten.
Blåskjell, piggvar og lysing
Blåskjellene gikk ned på høykant, men det ble fort mangel på brød. Her måtte vi etterspørre mer, men fikk rikelig med påfyll av den generøse servitøren. Piggvaren hadde mye ben og uspiselige stykker, men falt dog i smak. Lysingen var derimot mye renere og enklere å spise.
Min entrecôte var forøvrig perfekt stekt og kom med broccoli og sprø fries til. Det var faktisk en av de bedre biffene jeg hadde fått. Béarnaisesmøret oppå var noe uvant, men passet ypperlig. Biff kan ofte bli kjedelig, men her var det masser av smak.
Med hovedretten unnagjort begynte metthetsfølelsen å komme sigende. En i følget kapitulerte og sto over dessert, men jeg var fast bestemt på å prøve sjokoladefondanten. Denne var nemlig blitt skrytt opp i skyene av en nabo med franske aner.
Utsøkt sjokoladefondant
Utover sjokoladefondanten kunne du velge i epleterte, mangosorbet, crème brûlée og ostetallerken. Det ble derimot langt fra like innholdsrikt dessertbord som med forrettene. Av oss som skulle ha dessert ble det kun sjokoladefondant. Dermed fikk jeg hverken tittet på eller vurdert de andre dessertene.
Nuvel. Sjokoladefondanten kom etterhvert på bordet og levde mildt sagt opp til forventningene. Dette er vanligvis en noe kjedelig og enkel dessert, og presentasjonen her var intet unntak. Det som derimot utmerket seg var smaken.
Friske bringebær, deilig myk kake og perfekt sødme på den flytende sjokoladen inni i kombinasjon med vaniljeisen skapte en utsøkt harmoni i ganen. Jeg ville ha mer, selv om jeg egentlig var stappmett.
God stemning
På motsatt side av bordet gikk det ned Irish coffee på høykant. Det ble kanskje en for meget, ble det konstatert mot slutten, og det oppsummerte i grunnen måltidet. Her var det mye godt og lett å forspise seg.
Ikke nok med at maten leverte, både service og lokalet hevet opplevelsen betraktelig. Stemningen var uformell, men intim og servicen hadde en personlig og lett touch. Kort og godt god stemning fra start til slutt.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt fransk-trøndersk opplevelse i Munkegaten aveny. Variert meny med kjente klassikere servert smakfullt og med god service gjør dette til en enkel hverdagsfavoritt av en restaurant. Hit kommer både spisefølget og jeg gjerne igjen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Følg meg her for mer!
Flere bilder
