Morsomt konsept med å grille biffen selv ved bordet, men den store smaken og servicen uteble.
I kjelleren på Britannia finnes en gammel traver som har servert trøndere biff i en årrekke. Med fornyelsen av hotellet ble restauranten betydelig oppgradert med blant annet japanske bordgriller. Jeg var spent på om de også her hadde klart å ta verden til Trondheim.
Etter en hyggelig aperitiff i baren ble vi vist ut bakdøren og ned kjellertrappen til Jonathan. Det var dunkelt, intimt og luktet grill lang vei. Ved inngangen ble vi møtt av en eplekjekk servitør som viste oss til bordet inne i det som minnet om en hule. Her delte vi lokalet med flere andre, men fikk selvsagt eget grillbord.
Ikke helt teppanyaki
Det var litt for lokalt til at jeg klarte å få de helt japanske vibbene med teppanyaki og Kobe-biff, men det gjensto dog å se når grillen var påslått og kjøttet var kommet på bordet. Selv om vi alle hadde bestemt oss for å grille eget kjøtt måtte vi ta en titt i menyen. Det var nemlig flere valg som måtte tas før vi kunne gå i gang.
I introduksjonen skrøt restauranten av at de benyttet røroskjøtt, altså norske melkekuer og ingen dyrere japanske raser. I og for seg greit det. Det hele skulle jo være uformelt og overkommelig.
Kjellerbiff og kokkens overraskelse
Tre i følget gikk for kjellerbiffen mens den siste tok dagens utvalg av kokkens overraskelser. Her var det visstnok både and og reinsdyr i tillegg til storfekjøtt. Tallerkenen så ikke veldig appetittvekkende ut, men det gjensto å se hvordan det smakte etter en runde på grillen. Du kunne forøvrig også grille sjømat, men det var ikke aktuelt for noen av oss.
Nuvel. Med bestillingen unnagjort var det bare å vente på godsakene. Først ut kom tilbehøret som ble plassert elegant rundt grillen. Her hadde du blant annet stekte poteter, løksalat, grillet broccoli og en rekke sauser. Sausene var forsåvidt nokså tradisjonelle: bearnaise, peppersaus og hvitløksmajones.
Elektrisk stemning
Det tok noen ekstra minutter før kjøttet kom, og grillmesterrollen ble automatisk tildelt den som mottok kjøttet. Servitøren ga en rask oppvisning i hvordan det skulle grilles og overlot videre ansvaret til oss. Enda godt det ikke var levende flamme, tenkte jeg. Du kunne umulig gjøre mye skade med en elektrisk grill.
Med alt på bordet var det bare å sette i gang og vente tålmodig på de første kjøttstykkene. Jeg for min del foretrakk de godt stekt og ble sistemann ut til å prøve mens det mer utålmodige spisefølget glefset innpå.
Utsøkt and, men kjedelig ku
Det ene spisefølget som hadde fått godt og blandet-tallerkenen kastet seg over anden med det samme, selv om den var i råeste laget. Fantastisk, akkurat med en slik fettrand som jeg liker, ble det sagt. Begeistringen lot derimot vente på seg da reinsdyret og melkekuen ble fortært.
Jeg måtte si meg enig i at storfekjøttet var kjedelig. Det smakte ikke all verden og burde kanskje vært marinert eller smurt inn med smør før stekingen. Selv ikke sausene klarte å løfte opplevelsen. Disse var forøvrig blitt kalde i påvente av kjøttet.
Tilbehøret gjorde seg derimot godt, men skapte ingen utstrakt begeistring. Det ble litt som å grille hjemme i siste liten mellom solen og regnet og kaste sammen det du hadde i kjøleskapet.
Mer opplevelse enn smak
Både spisefølget og jeg var forsåvidt klare over at det her var mer opplevelsen av å grille selv ved bordet som var det spesielle, og ikke nødvendigvis maten. Og det fikk vi bekreftet. Servicen var heller ikke veldig oppmerksom, og vi måtte blant annet be om å få vinkjøler flere ganger.
Selv om vi alle fryktet at det ble for lite mat før grillingen merket vi etterhvert at det holdt i lange baner. Dersom det mot formodning skulle bli for lite var det fullt mulig å bestille til mer kjøtt. Det gikk endog an å grille Wagyu-biff. Dette sto vi dog over. Jeg var derimot mer opptatt av dessertene.
Svakt med desserter
Dessertmenyen besto av tre enkle valg: tre kuler is, varm baba og en vaniljeterte. Jeg gikk for sistnevnte, selv om egentlig ingen av alternativene fristet noe særlig. Jeg savnet nemlig noe med sjokolade.
Nuvel. Mens spisefølget nøyet seg med flytende dessert ventet jeg spent på terten. Denne kom etterhvert på bordet. Presentasjonen var helt grei og det minnet meg om en ferdigkomponert dessert i business class. En symmetrisk, rund terte som var svak på smak og kunne passe enhver gane. Bunnen var tørr og innholdet veldig nøytralt. Pistasjen piffet ikke akkurat opp den heller.
Akk, ja. Måltidet gikk etterhvert mot slutten og hele spisefølget var klare i sin oppsummering; Jonathan var hittil den største skuffelsen ved Britannia. Men nå må vi ikke glemme hvilket nivå det var hotellet ellers.
Konklusjon
Alt i alt et gøyalt konsept med å grille biffen selv, men det hjalp lite når det smakte lite og helheten uteble. Etter å ha blitt bergtatt av Britannias fremragende service ellers ble det dessverre en tur i kjelleren her. Men vi angret dog ikke på at vi stakk innom.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Les hele anmeldelsen min av Britannia Hotel her!
Flere bilder
