Et must for enhver turist som besøker Baku og Aserbajdsjan for første gang. Men visse hendelser underveis skulle vi helst vært foruten…
Den enkleste måten å se nye destinasjoner på er etter min mening via guidede turer. Selvsagt hvis du ikke er så heldig at du kjenner en lokal person fra før av. Denne gangen skulle vi dog få en aldri så liten overraskelse.
Aserbajdsjan er ikke akkurat verdens navle. Det strømmer ikke til med turister, og det bar også utvalget av guidede turer preg av. Reisefølget og jeg benyttet oss av en tilfeldig pakke vi fant på Viator. Denne hadde ingen vurderinger fra før, så vi måtte gamble på at det gikk fint.
Med turen til Tsjernobyl friskt i minne, hvor alt var organisert godt og vi kjørte i en stor turbuss, så jeg for meg litt enklere forhold ute på landsbygden i Aserbajdsjan, men samtidig at det ville være noen andre å dele buss med.
Overraskende mottagelse
Reisefølget og jeg hadde bestilt henting ved hotellet, og ble presist plukket opp klokken ni. Inn i lobbyen kom en slentrende type i jobbebukse som så ut til å ha forvillet seg inn på feil området. Han gikk målrettet mot meg og rakte frem labben. Det var guiden.
Vi småsnakket litt mens reisefølget gjorde sitt fornødne før den syv timer lange turen. Etter å ha sagt hvor jeg kom fra så la guiden om til svensk. Du store min, så liten verden er. Han hadde visstnok jobbet 11 år i Stockholm, men hadde dratt hjem igjen på grunn av det nitriste været. Forståelig nok.
På vei inn i bilen, for ja, det var en vanlig bil med noen ekstra seter, fikk vi vite at vi skulle plukke opp to til. Totalt var vi fire stykker, og vi ble ikke flere. Jøss, sa jeg, dette var jo nesten som en privat vennetur. Det fiffige var at de to andre var et karibisk ektepar bosatt i Saudi-Arabia, men nå på tur i Aserbajdsjan. Nokså internasjonalt med andre ord.
Ateshgah Fire Temple og Yanar Dag
Nuvel. Første post på programmet var Ateshgah Fire Temple. Dette var en gammel, slottslignende bygning som tidligere ble brukt som et hinduistisk og zoroastrisk tempel. Her ble vi overlatt til en ny guide som tok oss med på en rundtur i et minimuseum. Ikke verdens mest engasjerte kar, men vi fikk ihvertfall noe ny innsikt.
Det mest interessante var kanskje flammene som tidligere kom fra gass i grunnen. Nå var det visst nok noen kunstige greier, men vi kunne se hvordan det hadde sett ut. Den multireligiøse betydningen av ild var også interessant å få innsikt i.
Neste stopp var også av det brennende slaget: Yanar Dag med den evigbrennende flammen. Dette skulle visstnok være den mest populære turistattraksjonen i Aserbajdsjan. Og hva var det spesielle? Jo, en fjellvegg som konstant brant på grunn av gass som strømmet opp fra bakken. Det var ikke uten grunn at Aserbajdsjan ble kalt «The Land of Fire».
Gobustan nasjonalpark
Tredje post på programmet var ikke fullt like flammende. Nå skulle vi til Gobustan nasjonalpark. Her var det satt av én time til en guidet tur inne i et museum før turen gikk videre opp i fjellene. Gobustan er nemlig kjent for å inneha et rikt utvalg av godt bevarte helleristninger fra forhistorisk tid.
Hensikten med stoppet var å besiktige helleristningene. Guiden vår på museet snakket så uforståelig engelsk at det beste var å lukke ørene og lese teksten i stedet. Noe verre ble det da hun tok oss med ut i fjellene for å beskrive det vi så. Her kom vi til kort og måtte bare tolke bildene selv.
Landskapet rundt oss var goldt og øde. Det var fjellene, oss og varmen i skjønn harmoni. Vi måtte se oss for og passe på så vi ikke tråkket på noen slanger som solet seg langs stien. Om ikke annet var utsikten upåklagelig.
Stoppet i Gobustan var det mest langtekkelige. Videre skulle det bli langt mer farts- og farefylt. Vi skulle nemlig opp til leirevulkanene som lå et godt stykke fra allfarvei. Guiden vår ville derfor ikke kjøre egen bil, og vi ble forflyttet over i noen gamle Lada-er. Dette var lokale bygdetaxier som hadde ventet hele dagen på oppdraget.
Leirevulkaner og ubehag
I starten virket det nokså eksotisk og artig, men etterhvert tok opplevelsen en ubehagelig vending. For det første kjørte sjåføren i et uforsvarlig høyt tempo på grusveier som slett ikke var laget for formålet. For det andre fantes det ikke sikkerhetsseler. I og for seg ikke det verste akkurat det, men da vi omsider kom frem begynte sjåførene å komme med utilbørlige kommentarer overfor reisefølget.
Mens jeg utforsket de fascinerende leirevulkanene kunne jeg høre reisefølget rope fra Lada-en nedenfor. Sjåføren hadde nemlig begynt å komme med seksuelle tilnærmelser, og de øvrige sjåførene som ikke hadde fått oppdraget, men som allikevel valgte å kjøre med for å få tiden til fly, samlet seg rundt. Ubehaget steg.
Jeg måtte sette vulkanene til side og passe på at reisefølget ikke ble utsatt for noe mer enn det verbale. Sjåføren foreslo nemlig å kjøre reisefølget bort for å «have some fun». Vi visste alle hva han hadde i tankene. Nå var det bare å håpe at vi kom oss helskinnet tilbake til turbilen.
Det var synd vi ikke fikk utforsket vulkanene mer på grunn av denne hendelsen, men dette var altså små vulkaner med kald gjørme pumpende opp fra bakken. Det skulle visstnok være bra for huden, men jeg sto over.
Annerledes kultur
På vei tilbake begynte sjåføren nå å tilnærme seg meg. Heldigvis ikke seksuelt, men finansielt. Av de få engelske ordene han hadde lært seg var «tips» og gnikkingen med tommel, pekefinger og langefinger. Jeg sa han skulle få om han kjørte oss trygt frem, men han ga seg ikke. Jeg holdt fast og nektet å vise penger før vi var fremme, noe som viste seg å være lurt.
Med en gang vi var ute av Lada-en ga jeg ham en seddel og hoppet ombord i turbilen igjen. Vi hadde overlevd. Turguiden vår var like henslengt som alltid og så ikke ut til å se på hendelsen som noe annet enn hverdagslig moro. Livet ute på landsbygden var tydelig annerledes fra inne i Baku.
Bibi-Heybat-moskeen
Syv timer var nå gått, og vi håpet i grunnen at vi skulle direkte tilbake til Baku. Det viste seg derimot å være én post igjen: Bibi-Heybat-moskeen. Dette var en enkel moské med utsikt mot Baku og som var blitt gjennoppbygget etter at bolsjevikene ødela den i Sovjet-tiden. Vi fikk lov til å bli med inn mot at vi dekket oss til.
Til tross for at Aserbajdsjan er forholdsvis sekulært bærer landet preg av den muslimske majoritetens skikker. Blant annet skulle knær og skuldre dekkes til. Det var i og for seg greit inne i moskeen, men det overrasket meg stort at jeg ikke så en eneste annen mann som viste knær hverken i Baku eller ellers. Dette til tross for at gradestokken viste langt over 30 røde.
Moskeen var forøvrig flott utsmykket, og jeg fikk låne en bukse til å dekke knærne. Det er i grunnen noe pussig at Allah skapte menneske nakent, men at vi må dekke oss til i hans hus. Ja, ja. Jeg adlød Guds ord denne gangen.
Ingen mat
Med moskébesøket unnagjort var det omsider klart for å sette kursen tilbake til hotellet i Baku. Vi hadde gått åtte timer uten mat. Selv om mat ikke var inkludert i pakken, burde det vært lagt inn en lunchpause for medbrakt niste. Og ikke minst mulighet for å stoppe ved en butikk for å kjøpe noe.
Til tross for at turen var greit organisert og lagt opp med en jovial guide, så bør ikke de elementære menneskelige behovene glemmes. Det bør også unngås å bruke lokale taxisjåfører underveis. Da bør heller bilen tilpasses terrenget.
Konklusjon
Alt i alt en grei tur til de viktigste turistattraksjonene rundt Baku. Selv om alt ikke var like spennende, og vi skulle vært foruten de ubehagelige tilnærmelsene, så var det verdt å få med seg. Men for all del, velg en tur som inkluderer lunch.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
PS! Les også anmeldelsen min av hotellet i Baku her!
Flere bilder
