Folkelig lokale, raus meny og smakfulle retter. Hva mer kunne du ønske deg?
Etter flere anbefalinger om å prøve Vertshuset Skarven et par kvartaler unna hotellet kunne vi ikke la være. På grunn av corona var nemlig hotellrestauranten stengt og vi måtte ut for å finne alternativer. Skarven åpenbarte seg.
Vertshuset Skraven består av i hovedsak av to restauranter: én for fisk (Arctandria) og én for kjøtt (Biffhuset). Sistnevnte var det mest populære stedet og vi slet med å få booket bord. På nett var det umulig, men vi tok en spansk en og stakk innom for å høre tidlig på dagen.
Fullt og kjøttrikt
Her møtte vi en trivelig kar som sjekket litt i systemene og fikk skviset oss inn sent på ettermiddagen. Det var tross alt fredag kveld og ikke unormalt at det var rift om plassene, men vi skulle få bordet til syv.
Etter en innholdsrik dag i Nordens Paris satte spisefølget og jeg kursen mot Skraven og var mer enn klar for et kjøttrikt måltid. Veganske preferanser måtte vike. Dette ble en blodig aften.
Utenfor så vertshuset ut som en lokal pub hvor byens drankere samlet seg, men innenfor var stemningen en helt annet. Her var det rorbufølelse så det holdt. Servitrisen som tok oss imot var derimot av det ordentlige og imøtekommende slaget. Vi fikk tildelt krembordet i hjørnet godt skjermet for både corona og øvrige gjester.
Fyldig meny
Menyen vi fikk utdelt var skrevet ut på kontorskriveren i A4-format. Trolig et coronatiltak, men det var tross alt innholdet som tellet, og her leverte de. Det var et rikt utvalg av kjøtt og endog noe fisk, rett og slett så mye godt at jeg slet med å velge.
Til tross for at vi hadde spist en fyldig lunch var 75 prosent av spisefølget enige om å ta forrett, meg selv inkludert. Her var det alt fra sel og hval til krabbe og potetskinn. Jeg lot meg friste av sistnevnte som visstnok skulle være fylt med ost og bacon. Helsekost. Spisefølget gikk derimot for blåskjell og scampi.
Smakfulle forretter
Potetskinnet hadde en noe rotete og folkelig presentasjon, men smakte fortreffelig. Det skal mye til at noe med både ost og bacon skal smake vondt, tenkte jeg, og gjøv innpå.
På motsatt side av bordet gikk den hvitløksgrantierte scampien ned på høykant, og blåskjellene likeså. En enkel og smakfull start med sjøsprøyt før vi skulle bevege oss på land.
Tamme spareribs
Til hovedrett lot jeg meg til slutt friste av spareribsene. Her kunne du velge tre forskjellige størrelser og jeg, med maven full av ost og bacon, gikk for den mellomste. En annen i følget fulgte meg, men valgte den minste størrelsen. Tilbehøret var noen friterte potetbåter og en maiskolbe i tillegg til råkostsalat. Med andre ord veldig tradisjonelt.
På smak var spareribsene noe tamme. Honningglasueren manglet sting, men ble reddet inn av røksmaken. Vi må ikke glemme at maten tross alt ble stekt på trekull. Dog ble den store porsjonen for kjedelig i lengden. Jeg savnet et eller annet krydder som ga meg lyst til å spise mer.
Rause porsjoner
På motsatt side av bordet hadde spisefølget gått for andebryst og bacalao. Anden var visstnok utsøkt mens bacalaoen helt ok. Det var kanskje ikke på biffhuset du skulle valgt fisk, skjøt en i følget inn, og det lå vel noe i det.
Porsjonene var forøvrig særdeles rause, og det var umulig ikke å bli mett. Jeg hadde allikevel spart plass til dessert – som den eneste i følget. Menyen bød på enten sjokoladefondant, crème brûlée eller iskrem. Jeg gikk så klart for førstnevnte.
Sjokoladefondanten var nokså tradisjonell i både utseende og smak. En noe mørk sjokoladekake med flytende sjokolade inni. Det som derimot vekket oppsikt var den himmelske vaniljeiskremen til. Den var både fyldig og aromatisk. I kombinasjon med den litt mørkere sjokoladesmaken ble himmelen farlig nær. En ypperlig avslutning.
Konklusjon
Alt i alt en trivelig og god restaurantopplevelse i Tromsø. Rause porsjoner, folkelig lokale og god service gjør dette til et uformelt og flott sted å fylle vommen. Her kommer jeg gjerne tilbake.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg her for mer!
Flere bilder
