Så langt fra «first class» som det overhodet er mulig å komme.
Det var med en viss spenning jeg skulle bytte både flyselskap og allianse for en dag. Årsaken var kort sagt pris og rutetid, da United Airlines ikke klarte å matche tilbudet til American eller Delta.
Dette var i og for seg greit basert på mine tidligere mindre gode opplevelser. Jeg fikk ikke samlet poeng, men jeg fikk i det minste noe å sammenligne med på turer innad USA. Forventningene var dog lave.
Det er en kjensgjerning at det går sport i å misbruke begrepet «first class» over dammen. American Airlines skulle vise seg å være intet unntak fra regelen.
I god tid
Etter en avslappende natt på Renaissance Chicago hoppet jeg tidlig ombord i shuttlebussen mot flyplassen i håp om å få slappet litt av i loungen før avreise. Jeg var fremme hele to og en halv time før oppsatt rutetid. Loungen burde være bra.
Jeg spaserte mot de prioriterte skrankene for statusinnehavere i AAdvantage samt First og Business Class. Listen over folk med adgang var lang. Heldigvis var køen ikke det samme og jeg gikk rett til en falskt glisende middelaldrende dame.
Ingen lounge
Innsjekk gikk upersonlig og effektivt for seg. Som sedvanlig på nye flyplasser liker jeg å forhøre meg om veien til loungen. Damen i skranken skulle gi meg en beskjed jeg sent kom til å glemme. Lounge var nemlig ikke inkludert for passasjerer i First Class innenriks i USA.
Jeg hadde i all hovedsak betalt dobbelt pris nettopp for å få adgang til loungen. Her kan jeg kun klandre meg selv for ikke å ha sjekket godt nok på forhånd, men det er utvilsomt særdeles merkverdig å kalle en billett «first class» og ikke gi adgang til lounge.
På billetten min forøvrig sto det «group 1» og «priority», så noen fordeler hadde jeg åpenbart tilgang på. Men at lounge ikke var en del av disse forundret meg stort. Endog fast track fikk jeg jo.
Nytt forsøk
Jeg ruslet igjennom den ufordragelige sikkerhetskontrollen og kom meg helskinnet ut i terminalen. Her hadde jeg godt over en time å slå ihjel. Jeg bestemte meg derfor for å titte innom Flagship-loungen for å høre om jeg virkelig ikke hadde adgang.
Utenfor så den utvilsomt lekker ut, og jeg håpet i det lengste at damen bak skranken hadde tatt feil. Dessverre viste det seg at hun hadde rett og jeg ble høflig avvist. Akk, ja, jeg fikk rusle ut i den slitne terminalen og finne meg en ledig benk.
Prioritert ombordstigning
Rystet som jeg var slo jeg meg ned ved gate og håpet at tiden ville fly. Heldigvis var flyet i rute og boarding gikk raskt i gang. Jeg sto fremst i køen og var naturlig nok først ombord. Den prioriterte ombordstigningen ble godt håndhevet om ikke annet, og jeg var først inn etter rullestolene.
Det fine var at kabinene var adskilt. First Class besto av seks rader med en konfigurasjon på 2-2. Bak var det den tradisjonelle 3-3-konfigurasjonen.
Gamle, brede seter
Setene fremme minnet unektelig om tilsvarende Turkish Airlines har innad Europa. Forskjellen var at de var langt eldre og ikke hadde noe personlig underholdningssystem installert. Flytypen var forøvrig en tradisjonell Boeing 737.
Umiddelbart fikk jeg følelsen av å ha betalt dobbelt pris for et større sete. Dette ble forsterket av at den ene fyldige amerikaneren etter den andre inntok plassene. Kabinen ble etterhvert helt full, noe som ikke overrasket meg ettersom statusmedlemmer får gratis oppgraderinger i USA.
Ingen meny
Etterhvert som det ble fylt opp kom flyvertinnen igjennom kabinen med velkomstdrinken. Eller drink og drink. Dette var plastkopper med enten vann eller juice. Jeg slukket tørsten med vann mens sikkerhetsvideoen rullet på skjermen i taket.
Jeg lette i stollommen etter noen form for meny, men fant bare in-flight-magasinet og en informasjonsbrosjyre om underholdningen ombord. Her måtte du altså bruke egen iPhone eller iPad for å bli underholdt. Jeg sto over å teste. Flyturen var jo bare drøye timen.
Etterhvert ble det klart for take-off. Utenfor strålte solen og jeg gledet meg til en tur i praktfullt vær.
Kurv med billig snacks
Vel oppe i luften kom en sendrektig flyvert igjennom kabinen for å ta drikkebestillingen. Ettersom jeg ikke hadde funnet noen meny ba jeg bare om en Cola Light. Etter en god stund ble denne servert med masse isbiter til. Jeg slukket tørsten mens jeg undret på hva måltidet skulle være.
Noen minutter senere kom en flyvertinne igjennom kabinen med en kurv med snacks. Kunne dette være appetittvekkeren, tenkte jeg, og røsket til meg en chipspose og en søt snack. Etterhvert gikk det opp for meg at dette var hele serveringen.
Bedre på økonomiklasse
Jeg hadde altså betalt dobbelt pris for et litt større sete og snack. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Endog økonomiklasse i Asia er bedre enn denne «førsteklassen». Hos Garuda Indonesia fikk jeg et varmmåltid med fri flyt av drikke til på en innenriksflyvning til en brøkdel av prisen!
Utenfor strålte fortsatt solen, men over meg hang en grå sky av oppgitthet. Hvordan kunne det være mulig å tilby et så dårlig luksusprodukt i USA? Dette var i mine øyne hverken first eller business class. Dette var til nød premium economy.
Jeg prøvde å se det positive i det hele og nøt den krystallklare utsikten. Helt fra Chicago til landing i Minneapolis var det ikke en sky å se på himmelen. Å betrakte landet forfedrene våre utvandret til var om ikke annet et vakkert skue.
Vel nede på bakken kom bagasjen min først ut, så prioriteringen hadde ihvertfall fungert. Men en ting var sikkert: å prøve å fly luksuriøst innad USA er umulig med mindre du eier et privatfly.
Konklusjon
Alt i alt en særdeles skuffende opplevelse. Misvisende navn, ingen adgang til lounge, dårlig servering og gamle seter. Dette var som å reise i en foreldet tidsmaskin. Jeg fraråder å betale for First Class.
Min stjernevurdering: 2 av 6.
Video
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Et kort stopp for å bruke en gratisnatt skulle vise seg å bli nok en reise tilbake i tid. Klikk her for å lese fortsettelsen!
