Selv ikke rekordlave forventninger kunne redde meg fra denne lugubre bulen.
Både reisefølget og jeg drøyet i det lengste med å forlate hotellet og sette kursen mot JFK. For det første fordi vi fryktet at innsjekk ikke åpnet før to timer før. For det andre fordi vi fryktet loungen.
JFK er en sliten og velbrukt flyplass uten de store høydepunktene. På forhånd hadde jeg ikke sjekket hvilken lounge TAP Portugal brukte, men håpet i det lengste at Lufthansa skulle ha en Senator Lounge vi kunne få låne. Skuffelsen ble stor da jeg oppdaget at det var en såkalt contract lounge.
Skinnet bedrar
Inngangspartiet så i og for seg lekkert ut med lyse farver og blomster. Det var moderne og en reklameplakat fristet med tilgang på dusj, konferanserom, meny og bar. Alt dette kunne du få for kun 25 dollar. Nå fløy vi business class og kunne se bort fra denne avgiften, men reklamen var unektelig tiltalende.
Vi spaserte inn og ble mottatt av en hyggelig resepsjonist. Her fikk vi utdelt et kort jeg ikke helt skjønte hensikten med før vi var kommet lenger inn. Luften var tett og klam og jeg ante at dette ikke kom til å bli all verden.
Østeuropeisk nattklubb
Det første jeg merket meg var en lysende bar med flaskene prangende opp etter veggen. Jeg snudde meg rundt for å finne ut hvor jeg gikk for å komme til en avslappende sofakrok. Til min store forbauselse var det knapt nok sitteplasser utover de harry barkrakkene.
Loungen var som en luguber østeuropeisk nattklubb i sterkt solariumslys. Jeg mistet munn og mæle. Dette kunne da umulig stemme? Både reisefølget og jeg brøt ut i en sjokkartet latter.
Kort og meny
Sjokkskadet som jeg var tittet jeg oppgitt på det hotellignende kortet vi hadde fått ved ankomst og innså at dette var «drikkebongen» vår. Her var det satt inn 50 dollar til kjøp av mat og drikke. Kjøp? I en lounge? Virkelig? Dette måtte være en dårlig spøk.
Å neida. Ved en av de klissete skinnstolene lå det en meny over det du kunne velge i. Denne var typisk amerikanske med særdeles stive priser.
Jeg klarte knapt lese i den tette luften og ville bare ut, men fikk med meg at du kunne velge i enkle retter som salat, frokost, ostefat, wrap og dagens dessert. Av drikke var utvalget helt greit. Dog var det ikke champagne å oppdrive.
Frokostblanding til snacks
Utover menyen sto det noen frokostblandingsaktige dispensere like ved baren som visstnok skulle være snacks. I tillegg hadde du en defekt brusmaskin. Det var så lite tiltalende at jeg rygget bare av synet.
Så vidt jeg kunne se var det kun ett toalett disponibelt, og dette måtte både menn og kvinner slåss om. Noen dusj fant jeg ikke. Konferanserommet lignet en røkebule av typen du finner i tyskspråklige land. Jeg hadde sett nok.
Ut i terminalen igjen
Dette skulle bli første gangen jeg forlot en lounge på grunn av den lave kvaliteten. Jeg har tidligere forlatt innenriksloungen til SAS i Oslo til fordel for terminalen på grunn av for mye folk, men det kan ikke sammenlignes med dette.
Til tross for at terminalområdet på JFK er svært lite tiltalende og tett befolket var om ikke annet luften bedre der. Både reisefølget og jeg slo oss ned på de harde benkene ved gate i påvente av flyet. Takk Gud for at vi ikke hadde beregnet mer enn akkurat med tid til flyet gikk.
Konklusjon
Jeg er fortsatt målløs. For første gang skulle jeg ønske at terningen ikke hadde øyne. Dette kan ikke kategoriseres som en lounge. Styr for all del unna.
Min stjernevurdering: 1 av 6.
Flere bilder
Bli med videre
Kunne flyturen med TAP Portugal Business Class redde den katastrofale loungeopplevelsen? Følg med neste uke!
