Overraskende solid levert, selv om det var i overkant enkelt bak forhenget.
Etter SAS er kanskje Lufthansa det flyselskapet jeg har fløyet mest. Faktisk så mye at jeg nå har sluttet å skrive om reisene ettersom det nærmest blir en blåkopi hver gang. Denne gangen var det derimot noe annerledes og verdt å videreformidle.
I likhet med SAS og hele luftfartsindustrien har coronasituasjonen påvirket kundeopplevelsen på bakken, ombord og ved ankomst. Og det begynte allerede på Gardermoen.
Rimelig på kort varsel
Etter en innholdsrik og fin norgesferie rykket det altfor hardt i reisefoten min, og med en gang regjeringen åpnet for europareiser til såkalt grønne land kastet jeg meg rundt. Å reise på noen dagers varsel midt i juli til lavpris er nok ikke noe vi vil oppleve igjen på mange, mange år.
Turen denne gangen gikk tilbake til Venezia som i tiden før corona var plaget av overturisme. Nå bønnfalt de nærmest turistene om å komme tilbake, og det skulle bli en glede å kunne bidra litt til den hardt rammede reiselivsnæringen i Italia, tenkte jeg.
Nuvel. Turen startet som sedvanlig på Gardermoen. Her var det lite nytt som hadde skjedd siden min første tur midt under det verste utbruddet. Forskjellen var at munnbind nå var påkrevet ombord i flyet, ellers var prosessen på bakken nokså lik.
Klassedelt innsjekk og felles sikkerhetskontroll
Lufthansa hadde flyttet skrankene sine til den nye delen av terminalen i likhet med SAS. Det overrasket meg at de ikke samarbeidet, men det var ikke meg imot. Lufthansa opprettholdt nemlig skillet mellom økonomi og business, og jeg gikk selvsagt til businesskranken.
Det var ikke akkurat mye tid å spare. Ikke en eneste annen passasjer var her med oss, men servicen var hyggelig og effektiv. Til forandring var de bak skranken nå tilfredse med jobben sin. Man vet ikke hva man har før man mister det, sier jeg bare.
Med innsjekk unnagjort var det bare å sette kursen mot den ordinære sikkerhetskontrollen. Fasttracken var stengt, så her var det bare å stille seg i kø med allmuen. Heldigvis var det ikke all verdens med kø og det gikk fort unna. Det var jo ikke noe vi skulle rekke uansett.
Stengte lounger og restauranter
Innenfor var nemlig alle lounger stengte, og de fleste spisesteder likeså. Dermed var det bare å finne seg en ledig benk, kjøpe noe å bite i på kiosken og vente på ombordstigning. En stusselig opplevelse. Nå kjente jeg at det ikke var like gøy å reise som før. Akk, ja. Det var bare å holde ut. I Frankfurt ville det bli noe bedre.
Like før ombordstigningen gikk i gang ruslet vi bort til gate. Lufthansa hadde nemlig, i kontrast til SAS, opprettholdt prioritert ombordstigning, selv om vi ble anbefalt å vente slik at de kunne kjøre deres coronaboarding med bakerst ved vinduet først.
Prioritert ombord
Ettersom jeg sjeldent skapte kø i kabinen og hadde håndbagasje som fikk plass under setet gikk jeg først. Og vips fikk jeg følelsen av å reise igjen. Det var noe med den lille prioriteten. Dessverre skulle jeg ikke sitte foran i dag, men like bak forhenget.
Med munnbindet på og på vei ombord oppdaget jeg et lite klistremerke på inngangen til flykroppen. Her hadde kabinpersonalet skrevet en hilsen om at de var glade for å se oss igjen, og det var de virkelig. Sjeldent hadde jeg sett et så smilende og hyggelig crew.
Ingen servering i økonomiklasse
På vei inn i kabinen ble vi spurt om vi satt i business- eller økonomiklasse. Jeg måtte dessverre si økonomi denne gangen og fikk dermed utdelt en vannflaske og to våtservietter, og det var det. Ingen tradisjonell sandwich eller drikketralle.
Les hvordan Lufthansas normale økonomiklasse er her!
Vel nede i setet merket jeg også at magasinene var borte fra setelommen. Utover det var det meste uforandret. De samme setene og den samme romslige benplassen på radene bak business. Dermed var det bare å lukke øynene og vente på landing.
Åpen lounge
Vel nede i Frankfurt var det utvilsomt roligere enn normalt midt i juli, men flere spisesteder og endog Lufthansas egne lounger var åpne. Den store forskjellen fra normaltid var at munnbind var påbudt overalt på flyplassen med mindre du spiste eller drakk.
Les mer om Lufthansas begrensede coronalounge her!
Etter et herlig opphold i Senator-loungen var vi klare for siste etappe mot Venezia. Mett og tilfreds tenkte jeg ikke mer over reisen og var mer enn klar for å komme frem. Men en overraskelse ventet.
Gratis oppgradering
I gate stilte vi med prioritert ombordstigning først og var klare for å bipe billetten i automaten. Jeg lot reisefølget gå først. Plutselig pep det og ut kom en lapp. Nei, sa jeg lettere oppgitt, var vi blitt flyttet på? Jeg som hadde valgt seter med god benplass rett bak business. Ja, ja. Turen var jo kun på snaue timen. Det skulle vi overleve.
Det gikk ikke opp før meg før jeg fikk min egen lapp og så påskriften business class at vi var blitt oppgradert. Du verden så generøst, tenkte jeg, og smilte godt under munnbindet. For første gang hadde Lufthansa oppgradert meg uten at jeg betalte med kroner eller poeng. De visste å sette pris på oss hyppig reisende.
Men den som kjenner Lufthansa innad Europa vet at det ikke er all verdens forskjell fra bak forhenget utover litt bedre matservering. Benplassen er selvsagt noe rausere, men ikke noe å hoppe i taket av.
Endelig business class igjen
Jeg var uansett strålende fornøyd med mitt nye sete 1F. Med en ny våtserviett i hånden slo jeg meg ned og var klar for take-off. Det var ingen velkomstservice med unntak av utdeling av pute. Det var nemlig sent på kvelden og mulig å ta seg en aldri så liten blund.
Dessverre var flyturen for kort for en blund. Jeg måtte nyte servicen. Det var tross at over fire måneder siden sist jeg hadde fått noe servert på et fly. At Lufthansa har valgt å opprettholde sin service i business class fullt ut står det respekt av. Her kom både drikketralle og matbrett.
Innpakket kaldmat
Det var kanskje ikke så vanskelig å servere innpakket, kald mat med tanke på smittevern, men da undret jeg på hvorfor de hadde sløyfet den innpakkede sandwichen bak forhenget. De ville vel spare penger som alle andre.
Nuvel. Oppe i luften gikk serveringen raskt i gang. Matbrettet kom på bordet og bød på en lekker italiensk forrett: mozzarella og tomat med grønn pesto. En herlig start på italiaferien, utbrøt jeg, før jeg røsket av meg munnbindet og utforsket brettet ytterligere.
Mozzarella, tomat og konfekt
Maten var åpenbart av det enkle slaget, men lite smaker så godt som det som er gratis. Den ubestemmelige dessertkaken sto jeg elegant over, men hovedretten gikk ned på høykant. Mozzarellaen hadde ikke den samme spensten som en fersk en, men det fungerte. Konfekten ble deretter min dessert.
Jeg merket i grunnen ikke stor forskjell på maten bortsett fra at brødet ikke var varmet. Drikkeserveringen gikk også sin vante gang. Her ble du servert i glass og kunne velge mellom flere viner. Reisefølget testet blant annet hvitvinen og var strålende fornøyd.
Landingsskjema
Et øyeblikk glemte jeg at det var corona, men jeg fikk en brå oppvekker da flyvertinnen delte ut landingsskjema. Jøss, sa jeg, landingsskjema i EU? Det var i bunn og grunn en egendeklarasjon på at du ikke hadde corona eller hadde vært i kontakt med noen med viruset 14 dager før avreise. Enkel sak.
Med skjemaet utfylt var det klart for landing. Den snaue timen gikk altfor fort, men jeg rakk om ikke annet å kjenne på den gode, gamle reisefølelsen igjen. Savnet var stort. Nå håpet jeg bare at verden kunne åpnes ytterligere.
Nede på bakken i Italia var det også påbud om munnbind, men ikke noen ekstra sikkerhetssjekker utover en vakt som sjekket alle som ankom med et kjapt blikk for å utelukke uvedkommende. Nå var jeg mer enn klar å nyte Italia.
Konklusjon
Alt i alt en smidig og uproblematisk reise som minnet om gamle dager til tross for munnbind og begrenset servering bak forhenget. Lufthansa har løst corona på mesterlig vis og visste å sette pris på lojale kunder.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å reise med Lufthansa her!
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Første utenlandsreise etter corona var ikke bare bare. Jeg slo selvsagt på stortrommen med femstjerners luksus. Klikk her for fortsettelsen i Venezia!
