Fikk jeg ønsket mat selv om jeg satt på bakerste rad på øvre dekk?
Etter et utsøkt opphold på JW Marriott Hotel Mexico City var det på tide å sette kursen mot flyplassen. Det var blitt ettermiddag lokal tid og flyet skulle ikke gå før rundt åtte på kvelden. Med andre ord hadde jeg en nattflyvning i vente.
Reisefølget og jeg var noe nølende til om vi skulle reise til flyplassen rett etter utsjekk. Det ville i så fall bli en del timer å slå ihjel der. Åpnet Lufthansa innsjekken først tre timer før? Jeg fant ingen informasjon om dette, så vi måtte bare ta sjansen. Ettersom de hadde flere direktefly fra Frankfurt ukentlig antok jeg at de hadde permanent åpne skranker.
Førsteklasses innsjekk
Vel fremme fikk jeg rett i min antagelse. Skrankene var vid åpne og det var ingen kø. Kanskje ikke så rart når vi var der over tre timer før avreise. Det overrasket meg dog at førsteklasseskranken også gjaldt Star Alliance Gold. Reisefølget og jeg stilte oss som sedvanlig i business class, men flyttet oss raskt.
Foran oss i køen sto en gjest som hadde fulgt oss under hele oppholdet på loungen i hotellet. Han skulle selvsagt fly First Class og fikk tildelt en vert som fulgte ham videre igjennom sikkerhetskontrollen og inn i en hemmelig lounge. For oss dødelige i business class gikk innsjekksprosedyren som normalt.
Vi fikk en vennlig mottagelse, påklistert priority-lapper på bagasjen, utdelt lounge-voucher og måtte ellers ta oss frem på egen hånd. Flyplassen var noe uoversiktlig og vi fant ikke fasttracken. Vi gikk mot noe som lignet og ble sluppet igjennom. Det gikk forholdsvis fort og greit for seg.
United Club Lounge
Inne i terminalen begynte nå jakten på loungen. Skiltingen var så som så, men etter å ha kravlet oss igjennom jungelen av taxfreevarer fant vi skiltet som pekte mot United Club. Denne befant seg opp to etasjer.
Les hele anmeldelsen av United Club Lounge her!
Etter to stive timer i den lille og klamme lokalet var vi nå mer enn klare for å sette kursen mot gate. Boarding var ennå ikke annonsert, men det skulle smake med litt luft. Dessuten var det jo en fordel å stille seg fremst i business class-køen. Som kjent er jo denne milelang på disse større flyvemaskinene.
I kø ved gate
Ved gate var det forholdsvis rolig. Ingen hadde begynt å stille seg opp, så reisefølget og jeg fikk førsteplassen. Etter å ha stått oppreist i en knapp halvtime var det endelig klart for ombordstigning, men foran nesen på oss kom en gjeng på seks målrettede personer med følge. Det var førsteklassepassasjerene som var blitt ført direkte fra loungen og inn i flyet. Ikke ett minutt ekstra å vente. Endog Hon Circle-medlemmene måtte stå i kø.
Mens jeg iakttok overklassen ture frem ventet jeg spent på min tur. Etter barn, rullestolbrukere og Hon Circle-medlemmene ble det omsider klart. På vei inn i flyet hadde vi egen inngangsdør slik at vi slapp å krangle med økonomiklasse. Jeg spaserte målrettet opp i annen etasje og slo meg ned.
Bakerst på øverste dekk
Etter lærdom fra turen over hadde jeg nå valgt bakerste sete på øverste dekk for å sørge for at vi fikk servering i tide. Allikevel var det en risiko for at våre matpreferanser ikke ville bli oppfylt ettersom vi var de siste til å få velge. Vi måtte vente i spenning til bestillingen skulle tas.
I mellomtiden tok jeg en titt i setet. Her var, som sist, pledd, pute, vannflaske og toalettmappe på plass. Sistnevnte var av den grønnere sorten. Vi var blitt tildelt et handlenett uten særlig innhold. Pussig, tenkte jeg, hadde Lufthansa begynt innsparingen?
Soveskjorte og feil toalettmappe
Etterhvert så jeg plutselig at en av flyvertinnene febrilsk løp igjennom kabinen med nye toalettmapper i kjent design. Det var visstnok blitt byttet om av bakkepersonalet i Mexico. Vi hadde fått Premium Economy-settet i stedet for Business Class. Nå ga alt mer mening. Toalettmappen denne gangen var dog mye kjedeligere enn sist, men inneholdt det samme: sokker, sovemaske, ørepropper og fuktighetskremer.
Like etter at jeg hadde tittet i toalettmappen kom flyvertinnen på ny forbi. Denne gang med spørsmål om jeg ønsket en soveskjorte. Jøss, får man pysj i business class, tenkte jeg, og tok velvillig imot. Det var en positiv overraskelse. En slik halv pysj var vi ikke blitt tildelt på turen over.
Dagens ordinære meny
Videre gikk velkomstervicen sin gang. Champagnen sprudlet og menyen ble delt ut. For anledningen ventet en fullverdig middag idet vi var kommet i luften og frokost før landing. En ganske grei fordeling av mat. Trolig ble det servert snacks underveis også, men jeg skulle fokusere på å sove.
Vel oppe i luften gikk serveringen i gang. Jeg hadde gjort et klokt valg hva sete angikk. Vi var blant de første som fikk ettersom en av flyvertinnene kom bakfra og serverte oss. De i setet foran måtte derimot vente helt til sist. De hadde min medfølelse.
Aperitiff og forrett
Mens bordet ble dekket på vasket jeg meg med den varme kluten og ventet på aperitiffen. Denne besto som sedvanlig av varme nøtter og en valgfri drink. Ettersom jeg var ganske sulten etter det spinkle oppholdet i loungen fristet det ikke særlig med mandler, men ned gikk det uansett. Reisefølget viste om ikke annet enorm nøtteappetitt.
Til forrett kunne du velge mellom chateaubriand, laks eller geitost og gresskar. Svulstige retter med mye staffasje, men helt ordinære når de falt på tallerkenen. Jeg gikk for oksefiletene. Disse var kalde og smakte som roastbiff. En lett start.
Reker og biff til hovedrett
Til hovedrett kunne du velge mer biff, reker eller ricotta. Jeg lot meg ikke friste av de to sistnevnte og gikk nok engang for biffen. Utseendet, lukten og smaken var så som så. Dette var og ble flymat. Presentasjonen var kanskje noe bedre enn hos SAS, men smaken var nærmest identisk. Rett og slett dørgende kjedelig.
Reisefølget satte sjøben og slo et slag for rekene. Heller ikke presentasjonen her var særlig appetittvekkende, og smaken var visstnok også tam. Jeg undret på om det var brun saus reisefølget hadde fått, men ble kontant avvist med at det var en saus av ukjent opprinnelse.
Ost, frukt og kake
Med hovedretten innenbords så jeg frem til noe søtt. Dessverre glimret sjokoladen med sitt fravær og jeg måtte ty til noe oppskåret frukt og en vaniljeflan. Reisefølget slo derimot på stortrommen og gikk for ostefatet. Helt grei dessert.
Det gikk mot natt og jeg kjente trettheten komme sigende. Nå var det bare å re opp sengen og få seg en skikkelig blund. Reisefølget ved min side hadde alt sluknet med to fulle portvinsglass foran seg. Dermed måtte jeg klatre over for å komme meg til toalettet. Heldigvis gjorde det ikke noe om jeg kom borti vedkommende, men hadde dette vært en fremmed ville saken vært en helt annen.
Intim seng og trangt toalett
Ulempen med Lufthansas seter kom virkelig til syne på en nattflyvning som dette. Det var trangt, lite privat og relativt ukomfortabelt å sove. Dette til tross, jeg sovnet kjapt og våknet ikke før lyset i kabinen ble slått på. Dermed gikk jeg glipp av både snacks og filmer. I og for seg like greit.
Før frokost var det en kamp om de to toalettene på øverste dekk. Jeg var fristet til å ta turen ned trappen, men turte ikke. Idet det ble min tur innså jeg at det ikke var mye å vente på. Mye av toalettsakene var brukt opp og det var trangt. Business class føltes langt unna.
Enkel frokost
Tilbake i setet reiste jeg meg opp og gjorde bordet klar for den hvite duken. På menyen sto det at du kunne velge mellom en ekspressfrokost bestående av kaffe, te og croissant eller en fullverdig en med varm hovedrett. Av hovedretter kunne du velge eggerøre eller burrito av egg. Ingen fristet meg, så jeg gikk for pålegget som fulgte med.
På frokostbrettet fikk du nemlig pålegg som salami og skinke i tillegg til fersk frukt. Varmt brød ble servert til. Det holdt lenge for meg. Reisefølget gikk derimot for eggerøren og dynket den i salt og pepper. Det var visstnok ikke mye smak å spore her heller. Uvisst om det skyldtes svekkede smaksløker eller maten i seg selv.
Med frokosten i maven var det bare å lene seg tilbake og vente på landing. Min reise med Lufthansa var snart over, men jeg skulle få en positiv overraskelse i loungen under mellomlandingen i Frankfurt før turen gikk hjem mot Oslo med SAS Plus.
Konklusjon
Alt i alt en enkel og grei tur med et hverdagslig SAS-preg over seg. Jeg savnet den femte stjernen som visstnok Lufthansa skal ha gjort seg fortjent til. Både mat og seter trenger enn oppgradering.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
Video
Fortsettelse følger…
Bli med inn i en ny og annerledes Lufthansa-lounge. Klikk her for å følge med!
