Warning: Missing argument 2 for wpdb::prepare(), called in /home/content/83/7195083/html/wp-content/plugins/sharebar/sharebar.php on line 112 and defined in /home/content/83/7195083/html/wp-includes/wp-db.php on line 990
Warning: Missing argument 2 for wpdb::prepare(), called in /home/content/83/7195083/html/wp-content/plugins/sharebar/sharebar.php on line 124 and defined in /home/content/83/7195083/html/wp-includes/wp-db.php on line 990
Fred og frihet. Er det virkelig ekstremt?
Det er ikke ofte man leser om ekte liberalistiske politikere og deres synspunkter i norske medier, men i dag kom jeg over en NTB-melding som tok for seg Ron Paul, potensiell presidentkandidat for republikanerne i USA, og hans nylige byks på meningsmålingene. Han ble betegnet som ekstrem. Begrunnelsen? At han i praksis støtter homofile ekteskap, sterkt misliker statlig involvering i folks liv og at han vil trekke USA ut av alle land de har militære styrker i. Hva som er ekstremt med dette har jeg meget vanskelig for å forstå.
Det er ingen hemmelighet at Ron Paul har vært uglesett i så vel amerikanske som andre utenlandske medier, deriblant nå norske. Det kan nesten virke som om mediene er redd ham og de politiske løsningene hans. Det er kanskje ikke så rart heller. Den politikken han forfekter vil nemlig gi mediene lite å skrive om. La oss ta noen eksempler.
Kapitalisme vs. korporativisme
Ron Paul vil legge ned den amerikanske sentralbanken (The Federal Reserve) og sette en stopper for korporativismen. I praksis vil førstnevnte si at staten ikke lenger vil ha monopol på å trykke penger, noe som vil føre til at staten heller ikke kunstig kan bestemme pengemengde og være den eneste aktøren det står og faller på. Ron Paul forutså faktisk finanskrisen, og hadde løsningen på problemene, men ingen lyttet til ham. Resultatet ser vi i dag, et gjeldstynget USA i dyp krise hvor fremtidige generasjoners velstand står på spill.
Å sette en stopper for korporativismen vil i praksis si å få slutt på det tilnærmet korrupte systemet hvor politikere i dag selger seg selv til fordel for større virksomheters interesser. Dette skaper ubalanse i konkurransesituasjonen og man får disse «grådige kapitalistene» som utnytter folk flest. Occupy Wall Street-bevegelsen – som Ron Paul sympatiserer med – har spesielt fokusert på dette. Det som er synd er at de, i motsetning til Ron Paul, ikke har sett hva som egentlig er årsaken til problemene. De kjemper mot feil «-isme»: kapitalisme istedenfor korporativisme og såkalt crony capitalism som er en misforstått form for kapitalisme med sterk statlig innblanding.
For perfekt samfunn?
Så til poenget. Det er intet mediene har skrevet mer om det siste året enn den økonomiske krisen og protestene i forbindelse med dette. Amerikanske medier har omfavnet det som rene reality-TV-programmet. Politikere som har kranglet og nektet å kompromisse, opprør som har skapt frykt osv. Det har vært rene fast food-restauranten for mediehus og skrivesperrerammede spaltister. Da er det ikke rart at de snarere enn å få løst problemene, vil ha de der for å ha noe å skrive om. Nå synser jeg, men man kan jo begynne å lure. Er et Ron Paul-samfunn rett og slett for perfekt?
Ekstrem utenrikspolitikk?
Vi kan ikke snakke om Ron Paul uten å nevne hans utenrikspolitikk. Det er muligens denne som fikk Aftenposten til å beskrive ham som ekstrem. For ja, den er veldig annerledes fra det andre amerikanske (potensielle, nåværende og forhenværende) presidenter har ført eller tenkt å føre. Men hvis det å trappe ned på USAs ekspansive invasjoner og imperialistiske krigføring er ekstremt, så er det i så fall i svært positiv forstand. Da lever jeg godt med å bli betegnet som å støtte en ekstrem, for å si det slik.
Jeg anbefaler forøvrig samtlige å se denne minidokumentaren om Ron Pauls utenrikspolitiske tilnærmelse. Forhåpentlig vil den åpne noens øyne.
