Warning: Missing argument 2 for wpdb::prepare(), called in /home/content/83/7195083/html/wp-content/plugins/sharebar/sharebar.php on line 112 and defined in /home/content/83/7195083/html/wp-includes/wp-db.php on line 990

Warning: Missing argument 2 for wpdb::prepare(), called in /home/content/83/7195083/html/wp-content/plugins/sharebar/sharebar.php on line 124 and defined in /home/content/83/7195083/html/wp-includes/wp-db.php on line 990

• Tweet

• Tweet

Da et innlegg til Si ;D ga et møte med Norges statsminister.

I slutten av august utlyste Aftenposten en konkurranse hvor man skulle skrive om Norge etter 22. juli. Premien var et møte med Jens Stoltenberg. Som vanlig har jeg alltid en mening om det meste, og det var intet unntak da jeg kom over Si ;D denne helt vanlige augustdagen. Jeg hadde ikke skrevet så mye om 22. juli frem til da, siden jeg syntes det var for tidlig å spekulere og reflektere da mye ennå var uklart. Men idet jeg kom over den lille spalten om konkurranse på Si ;D, følte jeg det var på tide. Det hadde gått en stund siden de grufulle angrepene, og man var klar for å reflektere litt over det hele. Resultatet ble innlegget «For all vår fremtids skyld».

I mine øyne var det et helt vanlig innlegg hvor jeg som sedvanlig uttrykte mine meninger. Jeg sendte det inn, og tenkte ikke mer over det. Plutselig, i begynnelsen av september, ringer en hyggelig dame fra Aftenposten meg, og forteller at jeg har vunnet konkurransen og dermed et møte med Jens Stoltenberg. Det første jeg tenkte var at dette ikke var noe for meg. Jeg som er så grunnleggende uenig med hans politiske syn som overhodet mulig; hva skulle jeg snakke med ham om? Var det ingen andre som heller hadde et behov for å snakke med ham, som f.eks. hadde blitt direkte berørt av angrepene?

Etter en stund begynte det hele å synke mer inn hos meg. Jeg tenkte at det kunne være en gyllen mulighet til å få sagt det jeg mener, og samtidig stille ham noen spørsmål. Dette måtte jeg virkelig benytte meg muligheten av. Jeg takket ja til tilbudet, og begynte og tenke på relevante spørsmål. Jeg kom raskt inn på at jeg måtte spørre ham om løftet om mer åpenhet og mer demokrati. Og dette ble vel i grunnen det jeg fikk tid til, antok jeg.

Den 30. september satte jeg meg på flyet på vei mot Oslo. Først var det et intervju med Aftenposten som ventet. Jeg vandret dermed direkte til Aftenposten-bygget ved Oslo City, gikk inn og registrerte meg i resepsjonen. Da jeg kom opp i kultur- og debattavdelingen ble jeg møtt av journalist og Si ;D-ansvarlig Helene Guåker. Vi spiste lunch, og hun intervjuet meg. Et meget hyggelig møte. Så bar det av gårde til Akershus festning hvor Jens har sitt midlertidige kontor. Ingen tvil om at sikkerheten sto i høysete. Vi måtte igjennom to sikkerhetsporter. Uvedkommende hadde ingen adgang. Heldigvis var ikke jeg en av dem denne gangen, selv om Jens trolig helst ville sett at mine politiske synspunkter holdt seg langt utenfor hans statsministerkontor.

Etter registrering og noen minutter venting, kom Jens’ kommunikasjonsrådgiver ned og hentet oss. Så gikk turen opp til statsministerens kontor. Det var tydelig at kontoret var midlertidig. Utenfor var det nærmest som en byggeplass. Det var det siste jeg tenkte før jeg gikk inn. Han kom imot meg, hilste og gratulerte meg med vinnerinnlegget. Videre spurte jeg om jeg kunne få ta et bilde som jeg kunne twitre, påpekte at han også var på Twitter, og det var selvsagt greit. Før jeg satte i gang med spørsmålene fortalte han at han hadde lest bloggen min, og syntes det var bra at jeg var engasjert. Usikker på om han hadde lest noe tatt mine motpoler av politiske innlegg i betraktning. Men ok. Det er vel ikke hver dag statsministeren leser liberalistiske tanker og meninger. Får håpe han ble inspirert.

Mer åpenhet og demokrati i praksis

Så satte jeg i gang med spørsmålene. Det første jeg spurte om var om han hadde tenkt noe konkret på hvordan han skulle få til mer åpenhet og demokrati i praksis, og om vi hadde sett noe av dette allerede. Han nevnte det velkjente med at engasjementet i form av rosetoget og at mange hadde meldt seg inn i politiske organisasjoner. Videre mente han, som også var og er mitt ønske, at man må se enkeltmennesker fremfor grupper. Nokså rart med tanke på at hans politikk representerer den største gruppetenkningen av dem alle, nemlig at alle skal tvinges til å være med i fellesskapet (også kalt velferdsstaten). Til slutt påpekte han at det var synd at mer demokrati ikke resulterte i høyere valgdeltagelse. Konklusjonen hans var at mer demokrati og åpenhet ikke kommer av seg selv. Og der var vi forsåvidt enige, ihvertfall når det faktisk ikke er mulig på grunn av politiske begrensninger.

Slippe flere stemmer til

Videre fulgte jeg opp med å spørre om, som jeg mente var, et konkret forslag til mer demokrati, nemlig om å fjerne sperregrensen og slippe flere stemmer til i den offentlige debatten. Her var han slett ikke noe positiv. Det var et ikke-tema, og han mente at det ikke nødvendigvis ble mer demokratisk med flere partier på Stortinget. Jeg repliserte at de stemmene utenfor det etablerte var viktige å ta hensyn til. Jeg fremhevet at de etablerte partiene var altfor like; med samme utgangspunkt og forskjellige løsninger. Hva med de som var uenige i dette utgangspunktet? Dette fikk jeg ikke noe tydelig svar på. Han sa da at demokrati er mer enn det som skjer på Stortinget og i kommunestyrer, og påpekte at også jeg var med i demokratiet, selv om jeg ikke var med i noe politisk parti. Jeg var enig i det. Han trakk også, som vanlig, frem at andre ikke var like heldige som oss i Norge.

Hva kan statsministeren gjøre?

Avslutningsvis spurte jeg om hva han som statsminister kan gjøre for at det blir lettere for flere å få sagt hva de mener, og hvilken rolle mediene har. Han var kjapp til å svare at han kunne oppfordre folk til å bruke stemmen sin, dessverre var ikke dette så vellykket ved høstens valg. Videre sa han tydelig at vi ikke kunne leve i et land hvor statsministeren fortalte hva man til enhver tid skulle gjøre. Også der gode ord. Ellers nevnte han at støtte til politiske organisasjoner og presse var viktige bidrag, men at det utover det måtte være fritt hva man skulle mene og hva mediene skulle skrive om. Der påpekte jeg at jeg var uenig i førstnevnte, men enig i sistnevnte. Jeg sa også at jeg var fornøyd med at meningene mine fikk komme igjennom, selv om de var nokså utenfor det etablerte, og det var bra.

Så skjøt brått kommunikasjonsrådgiveren inn at vi måtte begynne å avslutte. Ennå hadde jeg en god del spørsmål igjen, men tiden strakk dessverre ikke til. Jeg spurte om å få ta noen flere bilder, og det var greit. Han tok meg nok engang i hånden, gratulerte og ønsket meg lykke til videre. Jeg måtte ikke slutte å engasjere meg. Det lovet jeg ham at jeg ikke skulle. Og det løftet har jeg tenkt å holde. Muligens i motsetning til hva han selv har tenkt med sine fagre ord om mer åpenhet og demokrati…